oss 150 kroner!
Alternative für Deutschland doblet sin prosentvise oppslutning til 43,8% og fikk 576.000 av de avgitte 1,3 millionene stemmer. I 2021 vil partiet 220.000 stemmer. Det er altså 350.000 flere som har stemt partiet denne gangen, og det etter en massiv hatkampanje fra politikerkasten i Berlin som har gått ut på å kriminalisere partiet.
Dette kan bare oppfattes som et velgeropprør mot systempartiene i Tyskland. Det er velgernes svar på den økonomiske krisa, militariseringa, offentlige nedskjæringer, angrepene på pensjonistene og krigen mot Russland i Ukraina.
La oss se litt på resultatene (kilde: Der Spiegel):
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Og mer enn det. AfD vant alle valgkretser unntatt én, valgkrets 3 i Halle, der De grønne slo dem med 33,7% mot 18,3%:
Vi vet ikke om noe liknende har skjedd noen gang. Det må i alle fall være nokså unikt.
Ikke reint flertall – BSW på vippen
Med 39 mandater av 83 i Landdagen vil ikke AfD ha reint flertall, men det finnes heller ikke noen teoretisk mulig koalisjon som kan slo dem.
BSW har sagt at de ønsker et sak-til-sak samarbeid med AfD, men at de ikke vil stemme for en ministerpresident fra AfD. På den andre sida vil de vel heller ikke stemme sammen med de øvrige partiene om å felle en mindretallsregjering av AfD, altså det som i denne grafen er markert som AfD toleriert von BSW.
Øst-Tyskland og arbeiderklassen der forrådt
Hele det gamle Øst-Tyskland, med unntak av Berlin, har nå AfD som største og dominerende parti.
Den klassemessige årsaken til det er at etter Tysklands samling har det gamle Øst-Tyskland og arbeiderklassen der bli rundlurt og forrådt.
DDR hadde en høy industrialiseringsgrad før murens fall – ofte høyere enn i Vest-Tyskland i flere regioner (f.eks. Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt hadde høy tetthet av industriarbeidsplasser per innbygger). Industrien var imidlertid preget av lav produktivitet, utdatert teknologi, integrerte kjempekonsern (Kombinate) og avhengighet av Comecon-markedene.
Med valutaunionen 1. juli 1990 (østmark byttet 1:1 mot D-mark), fri konkurranse og privatiseringsprosessen via Treuhandanstalt kollapset mye av produksjonen:
- Industriproduksjonen falt til under 30% av 1989-nivået allerede innen 1992 (noen kilder sier rundt 27% av nivået).
Sysselsettingen i industrien (verarbeitendes Gewerbe) gikk fra ca. 3,3 millioner i 1989 ned til rundt 1,7 millioner i 1991, og videre til ca. 885.000 i 1995 – altså til omtrent en fjerdedel. Enkelte beregninger indikerer at opptil 80–88% av industriarbeidsplassene forsvant midlertidig eller permanent i de første årene.
- Totalt mistet flere millioner mennesker jobben på kort tid, under- og arbeidsledigheten (inkludert korttidsordninger) nådde svært høye nivåer.
Re-industrialisering som gir jobber til andre
Det har skjedd en del re-industrialisering og moderne investeringer (f.eks. Tesla i Brandenburg, halvledere i Dresden/«Silicon Saxony», batteriproduksjon i Thüringen). Noen regioner i sørøst (Sachsen, Thüringen) klarer seg bedre enn nordlige områder. Produktiviteten har steget, og gapet mot vest har minsket over tid.
Men dette gir ikke arbeid til den tradisjonelle arbeiderklassen.
Den gamle industrien (maskinbygging, kjemisk industri, tekstil, tradisjonell bilproduksjon som Trabant/Wartburg, tungindustri osv.) var ofte mer mekanisk, manuell eller semi-automatisert, med vekt på yrkesfaglige ferdigheter som dreiebenk, sveising, mekanisk vedlikehold og prosesskunnskap knyttet til eldre produksjonsanlegg. Mange hadde solid fagutdanning fra DDR-systemet, men teknologien og organiseringen var preget av lavere produktivitet og mindre digitalisering.
Den nye industrien skaper moderne, ofte bedre betalte jobber, men den «arver» ikke automatisk arbeidsstyrken fra den gamle. Det krever massive investeringer i utdanning, omskolering og rekruttering, noe som til en viss grad foregår, men i altfor lite tempo og med altfor få resultater.
Samtidig taper tysk industri markedsandeler internasjonalt både til USA og ikke minst til Kina.
Die Energiewende har også rammet Øst
Øst-Tyskland, spesielt Lausitz (over Brandenburg og Sachsen) og det midttyske kullområdet, var svært avhengig av brunkull. I DDR var brunkull den dominerende energikilden, og Lausitz alene hadde rundt 80.000 arbeidsplasser i kull- og kraftsektoren rundt 1989/90.
Den politiske beslutningen om kullutfasing (Kohleausstiegsgesetz, senest 2038, muligens tidligere) betyr at de gjenværende direkte arbeidsplassene (rundt 8000 i Lausitz) forsvinner. Indirekte og avledede jobber kommer i tillegg. Dette er en ny struktursjokk for regioner som allerede er preget av «demografiutfordringer, utvandring og lavere økonomisk dynamikk».
