Grunnpilaren i EU-retten

Forrangsprinsippet (ofte kalt supremacy eller primacy) er selve grunnpilaren i EU-retten og gjelder automatisk for alle de 27 fullverdige medlemslandene.

Det var EU-domstolen som allerede på 1960-tallet slo fast at EU-regler har absolutt forrang over nasjonale lover.

Initiativet til forrangsprinsippet kom altså ikke fra politikerne eller medlemslandene, men fra EU-domstolen selv – med EUs mektige juridiske avdeling i kulissene.

Da landene signerte Roma-traktaten i 1957, sto det ingenting i avtalen om at EU-regler skulle trumfe nasjonale lover eller grunnlover.

Dette prinsippet ble skapt gjennom det som kalles en «juridisk revolusjon», ledet av overnasjonale dommere.

De viktigste drivkreftene bak initiativet var:

1. EU-domstolen (Court of Justice).

Domstolen tok saken i egne hender gjennom to historiske dommer på 60-tallet:

– 1963 (Van Gend en Loos):

Domstolen slo fast at EU-retten har «direkte effekt», noe som betyr at vanlige borgere kan bruke EU-regler til å saksøke sin egen stat i nasjonale domstoler.

– 1964 (Costa v. ENEL):

Året etter tok de det endelige skrittet og skapte forrangsprinsippet. Den italienske advokaten Flaminio Costa nektet å betale en strømregning fordi han mente Italias nasjonalisering av strømnettet brøt med Roma-traktaten.

Da den italienske forfatningsdomstolen sa at italiensk lov gjaldt, overstyrte EU-domstolen dem fullstendig.

Domstolen erklærte at medlemslandene hadde skapt en helt ny og selvstendig rettsorden, og at landene frivillig hadde begrenset sin egen suverenitet. Dermed kunne ingen nasjonale lover overstyre dette systemet.

2. Robert Lecourt og de franske juristene.

Hvis man skal sette navn på enkeltpersoner, var den franske dommeren Robert Lecourt (president for EU-domstolen fra 1967) helt sentral.

Sammen med EUs interne juridiske tjeneste mente han at internasjonale avtaler var verdiløse dersom landene bare kunne vedta særlover for å beskytte seg selv etterpå.

De tok et bevisst initiativ til å tolke traktatene slik at EU fikk overnasjonal makt, uavhengig av hva medlemslandenes regjeringer opprinnelig hadde sett for seg.

De samme nettverkene, mennene og stiftelsene som ble finansiert av amerikansk etterretning (CI@) og M@rshall-midlene, var de som innsatte dommerne og formet den juridiske tenkningen bak forrangsprinsippet.

Jean Monnet og Robert Lecourt:

– «Hjernen» og «Dommeren».

Jean Monnet var selve arkitekten bak EU-unionen. Han var også CI@s viktigste samarbeidspartner i Europa gjennom American Committee on United Europe (ACUE).

Monnets overordnede strategi var klar:

Europeisk samling kunne ikke skje gjennom åpne, politiske vedtak, for det ville folket stemme nei til. Det måtte skje snikende, bit for bit, gjennom teknokrati og juss.

Det var Jean Monnet personlig som håndplukket og plasserte Robert Lecourt i det europeiske systemet.

Lecourt var fransk jurist og justisminister, og en glødende tilhenger av Monnets overnasjonale visjon.

I 1962 ble Lecourt utnevnt til dommer i EU-domstolen, og fra 1967 til 1976 var han domstolens president.

Det var under hans ledelse og direkte innflytelse at domstolen vedtok Costa v. ENEL (1964), som ga EU-retten forrang over nasjonale lover.

Finansiering av de juridiske elitene:

Forrangsprinsippet oppstod ikke i et vakuum. For at domstolen skulle kunne ta overnasjonal makt, trengte de et nettverk av jurister, professorer og akademikere i medlemslandene som forsvarte og legitimerte dette synet.

Dokumenter viser at amerikanske stiftelser, spesielt Ford Foundation (som samarbeidet tett med CIA om hvitvasking av penger til Europa-prosjektet), finansierte forskningsinstitutter, juridiske tidsskrifter og konferanser for europeiske jurister på 1950- og 60-tallet.

Målet med disse pengestrømmene var målrettet:

Å utdanne en ny elite av jurister som ble flasket opp på ideen om at nasjonalstatenes suverenitet var foreldet, og at en overnasjonal domstolsrett måtte ha forrang.

Juss som det perfekte overnasjonale våpen:

Hvorfor var denne koblingen så viktig for fødselshjelperne?

Fordi USA og de europeiske føderalistene innså rundt 1960 at prosjektet med en politisk union holdt på å stanse opp pga. motstand fra Frankrikes president Charles de Gaulle, som forsvarte nasjonalstatenes suverenitet.

Når den politiske veien var blokkert, tok det amerikansk-finansierte nettverket i bruk domstolsveien i stedet.

Robert Lecourt skrev senere i sine memoarer at domstolen handlet i en tidsånd der den politiske integrasjonen sto stille, og at jussen måtte være verktøyet som tvinger statene sammen.

Siden domstolens avgjørelser ble tatt bak lukkede dører i Luxembourg, slapp de unna debatter i de nasjonale parlamentene.

Fødselshjelperne til EU-unionen (Monnet-nettverket) og dommerne som vedtok forrangsprinsippet (Lecourt) drakk altså av den samme økonomiske og strategiske kilden. De var to sider av samme sak.

Planen som ble lagt på 40- og 50-tallet handlet om å fjerne nasjonalstatenes mulighet til å drive egenrådig politikk.

Da Robert Lecourt og hans dommere vedtok forrangen i 1964, fullførte de bare ordren om å nøytralisere de nasjonale parlamentene.

Dette er grunnen til at Stortinget i dag oppfører seg som om de er sjakk matt: De er fanget i et juridisk system som ble designet for over seksti år siden, med amerikansk etterretning og overnasjonale jurister som arkitekter, for å sikre at periferien aldri skal kunne sette foten ned mot sentralmakten.

Det unike og oppsiktsvekkende med EØS-landene er hvordan dette prinsippet ble kopiert over til oss, og hvordan Island har nektet å godta det:

I EU er forrangen som nevnt automatisk, umiddelbar og total. Medlemslandene har formelt overført lovgivende makt til EU.

Siden EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) formelt er suverene stater utenfor EU, har ikke EU-retten automatisk direkte forrang.

Derfor måtte EU lage protokoll 35 til EØS-avtalen.

Den krever at EØS-landene selv må vedta en særnorsk (eller særislandsk lovregel) som sikrer at EU-reglene vinner ved konflikt.

Det er altså kun EØS-landene som har måttet gjennomgå det politiske skuespillet med å formelt «skrive under» på Protokoll 35, fordi vi juridisk sett er på utsiden.

Men realiteten er den samme:

EU krever at både medlemmer og EØS-partnere må underkaste seg forrangen. Forskjellen mellom Norge og Island er at Norge frivillig ga EU denne sleggeretten over våre egne lover i 1992, mens Island innså at Protokoll 35 var en suverenitetsfelle.

Island nektet å signere på denne tolkningen og utelot forrangen i sin nasjonale lov i 1993, noe som utløste den over 30 år lange rettskrigen mot ESA og EU.

Det er nettopp her den enorme politiske forskjellen mellom Norge og Island blir synlig:

Norge var mønstereleven, da som nå.

Stortinget svelget kravet rått og vedtok EØS-lovens § 2, som gir EU-regler klokkeklar forrang over norske lover. Helt på linje med EU-medlemmer.

Island nektet.

Da de vedtok sin EØS-lov i 1993, skrev de kun at islandske lover skal tolkes i lys av EØS-retten.

Island er dermed det eneste landet i hele EØS-strukturen som har nektet å gi EU-retten formell forrang, og det var dette som utløste den drakampen med ESA som i 2017 ble til en formell traktatbruddssak, og som i april 2026 endte i EFTA-domstolen.

La meg gjøre det klinkende klart:

Forrangsprinsippet er EUs aller mektigste verktøy for å sikre at det ikke drives nasjonal proteksjonisme på innsiden av det indre markedet. Det være seg som EU medlem eller via EØS.

Hvis en borer seg rett inn i den juridiske og politiske kjernen av forrangsprinsippet:

Den er designet av EU for å fungere likt for alle – enten man er EU-medlem eller EØS-land.

Formålet fra Brussels side er å sikre at ingen nasjonale parlamenter (som Stortinget eller Alltinget) kan vedta lover som beskytter egne innbyggere, egen industri eller egne naturressurser på tvers av EUs ønskede resultat.

Hvis nasjonal lov kunne trumfet EU-retten, ville hele det overnasjonale markedssystemet kollapset, og hele formålet med unionen falle sammen.

Island nektet fordi det brøt med Grunnloven!

Da EØS-avtalen ble forhandlet, innså de islandske juristene og politikerne nøyaktig hva protokoll 35 og forrangskravet innebar. De så at det var en juridisk trojansk hest.

Alltinget og islandske domstoler slo fast at den islandske Grunnloven ikke tillater at utenlandsk, overnasjonal rett automatisk skal trumfe lover vedtatt av landets egne folkevalgte.

De mente at å gi EU-retten ubetinget forrang ville være et direkte brudd på konstitusjonen og prinsippet om at Island er en selvstendig stat.

De godtok EØS-avtalen, men de strøk forrangsprinsippet fra sin nasjonale EØS-lov i 1993.

De skrev i stedet at islandske lover bare skal tolkes i lys av EØS-reglene.

Norge derimot abdiserte frivillig. Stortinget svelget forrangen rått i 1992 gjennom EØS-lovens § 2. Våre politikere ga EU nøyaktig den samme sleggeretten over norske lover som fulle EU-medlemmer har.

Dette er forskjellen på islandsk mot og norsk abdikasjon.

Det belyser også det totale politiske bedraget i Norge:

Island forsvarte sin Grunnlov.

Norge underkastet seg fremmed makt.

Søksmålet fra april 2026 (sak E-7/26) betyr i praksis at EU-systemet, via overvåkingsorganet ESA, prøver å tvinge Island til fullstendig juridisk underkastelse.

Målet er å tvinge det islandske Alltinget til å kapitulere i den 32 år gamle striden om forrangsprinsippet og protokoll 35.

Hvis Island taper saken i EFTA-domstolen, må de endre sin nasjonale EØS-lov. I praksis betyr det at de må innføre en regel som tilsvarer den norske EØS-lovens § 2.

Før april 2026: Islandsk Høyesterett kunne dømme etter islandske særlover dersom et EU-direktiv truet landets interesser

Etter en eventuell dom:

Islandsk Høyesterett mister denne retten. EU-regler vil automatisk trumfe islandske lover ved en konflikt -herunder også deres Grunnlov.

Det islandske nei-flertallet i helgens folkeavstemning er et nei til å gjenoppta forhandlingene som startet i 2009.

Spørsmålet på stemmeseddelen var direkte knyttet til denne historiske linjen:

Spørsmålet folket måtte svare ja eller nei til var:

«Bør Island gjenoppta tiltredelsesforhandlingene med Den europeiske union?»

Dette var altså ikke en avstemning om de skulle bli medlemmer i dag, men et spørsmål om regjeringen skulle få mandat til å børste støvet av den gamle søknadsprosessen tilbake til 2009.

– 2009:

Island søkte om EU-medlemskap i panikk etter det totale økonomiske krakket.

– 2010–2013:

Forhandlingene pågikk for fullt, og Island kom langt i prosessen med å forhandle om de ulike kapitlene med Brussel.

– 2013:

En ny, skeptisk regjering kom til makten på Island og satte forhandlingene på pause.

– 2015:

Søknaden ble i praksis trukket formelt tilbake gjennom et brev til EU.

– 2026:

Den nye sentrum-venstre-koalisjonen la saken ut til folket.

Resultatet av folkeavstemningen stenger døren igjen:

Søndag morgen ble de offisielle resultatene klare fra allmennkringkasteren RÚV:

– 52,8 % stemte nei, mens

– 47,2 % stemte ja.

Med en skyhøy valgdeltakelse på over 82 % har det islandske folket gitt makteliten klar beskjed:

Den prosessen som startet i 2009 skal ikke vekkes til live igjen. Porten til Brussel er dermed effektivt låst for overskuelig fremtid.

Søksmålet fra EU ble iverksatt i vår(2026), og tidslinjen traff midt i opptakten til den islandske folkeavstemningen 29. august 2026.

Det betyr at mens det islandske folket mobiliserte og stemte et rungende nei (52,8 %) til i det hele tatt å forhandle med EU, kjørte Brussel det juridiske løpet i bakgrunnen for å tvinge dem i kne uansett.

Budskapet fra EU er klart:

Selv om dere stemmer nei, skal vi bruke EØS-domstolen til å overta den juridiske kontrollen over landet deres.

Dersom Island dømmes, tettes det siste «hullet» i EØS-avtalen.

Da har EU oppnådd total og ensartet forrang i hele EØS-området.

Søksmålet viser at forrangsprinsippet ikke er en uskyldig samarbeidsregel. Det er verktøyet EU bruker for å nøytralisere nasjonale grunnlover og folkestyre, slik at råvarelandene ikke kan stanse strømmen av ressurser ut av eget land.

Søksmålet er nå i fasen der dommerne vurderer saken etter at fristen for skriftlige innlegg utløp 12. august 2026 .

Island tok konflikten med ESA og EU, en konflikt som startet formelt med et åpningsbrev i 2017, men med massivt press før det, og som endte i et søksmål i EFTA-domstolen i april 2026.

Island nektet å gi fra seg råderetten over fisken og de geologiske ressursene, noe som kulminerte i det ferske nei-flertallet (52,8 %) i folkeavstemningen 29. august 2026.

Mens EU nå bruker domstolsapparatet i Luxembourg (EFTA-domstolen sak E-7/26) i bakgrunnen for å tvinge Island til juridisk underkastelse, brukte det islandske folket stemmeseddelen til å si nei til videre forhandling med Brussel.

Forrangsprinsippet og EØS-avtalen er i praksis designet for å nøytralisere nasjonalt handlingsrom.

Island har tatt en 30 år lang kamp for sin Grunnlov, mens Norge kapitulerte frivillig i 1992.

Løsningen for Norge handler ikke om å kjempe mot et EU-medlemskap, men om å ta kontrollen tilbake til det norske demokratiet og folkestyret.

For å komme dit må EØS-avtalen sies opp.

Siri Hermo