oss 150 kroner!
Situasjon krevet en ny sosialistisk bevegelse i Norge
I mitt innlegg til debatt på møte i Sosialistisk Forum Trondheim 9. januar, konkluderte jeg med at kjernen i kampen mot fascismen er å bygge folkelig motmakt. Jeg definerte også to hovedoppgaver: 1)Avsløre krigspropagandaen og de sionistiske løgnene 2) Bygge en sosialistisk bevegelse. I mitt innlegg «Hva må gjøres?» på Trønderrød utdypet jeg foredraget.
Rød Sommerleir på Nesodden
Vi drøftet mange av spørsmålene rundt sosialistisk strategi og organisering på Rød Sommerleir forrige helg. Særlig på grunn av behovet for å bygge en sterk fredsbevegelse og en organisert fagopposisjon, var det stor enighet på leiren om at partiet Rødt hadde spora av, og at andre må ta ansvar for en ny sosialistisk bevegelse. Dette gjelder selv om det fortsatt finnes rester av sosialistiske nettverk og motmakt-grupper i partiet. Utgangspunktet er ikke enkelt. Partiet SV dro samme veien for mange år siden, og fagbevegelsen er stort sett styrt ovenfra av organisasjonsoligarkiet med sterke bindinger til det statsbærende NATO-styrte «Arbeiderpartiet»
På sommerleiren var det representanter for flere organisasjoner, for uten fra partiet Rødt. Fra fagopposisjonen var det representanter fra Handel og kontor og Undervisningsforbudet. Fredsbevegelsen var representert med både Palestinakomiteen, Norges Fredsråd, Stopp NATO og Internasjonal Kvinnelige for Fred og Frihet. Kvinnebevegelsen var representert med Kvinnefronten.
Som innledning til diskusjon om sosialistisk organisering presenterte Halvor Fjermeros det belgiske arbeiderpartiet PTB/PVDA. PTB/PVDA med utspring i samme partitradisjon som Rødt, har klart både å styrke sin organisering i arbeiderklassen, stille seg fremst i kampen for fred i Ukraina og Palestina, samt å bli et betydningsfullt parlamentarisk parti. I tillegg fikk partiet Fred og Rettferdighet, Internasjonale Sosialister og Revolusjonært Kommunistisk Forbund, presentert seg.
Inspirert av sommerleiren vil jeg ta for meg noen kjernespørsmål for den sosialistiske bevegelsen
Hvorfor bygge «motmakt-grupper»?
Fagbevegelsen ble for veldig mange alternativet til tidligere familiære nettverk, da industrisamfunnet vokste frem, og gården og slekta ikke lenger kunne trygge framtida.
Det er i denne tradisjonen vi må finne inspirasjon til å bygge folkelig motmakt. I vår tid er det lett å tro at demokrati og folkelige bevegelser kan skapes på internett. Det er imidlertid kun i møte mellom mennesker de medmenneskelige holdningene skapes. Det er også her man på en trygg måte kan utforske egne meninger og få politisk bevissthet.
Fagbevegelsen oppsto lokalt, på fabrikker og tettsted. Det var ingen fjernsynstaler som samlet folk, det var samtalene. Ja noen ble inspirert på reiser og noen leste tekster om arbeidere i lignende situasjoner, men bevegelsen startet som lokale «motmakt-grupper».
I dag er mye i fra denne arbeiderkulturen tapt. LO-ledelsen snakker om fagbevegelsen som en serviceorganisasjon og da er et aktivt og demokratisk styrt grunnplan et hår i suppa. Mange hederlige tillitsvalgte misforstår dermed sin rolle. De blir først informasjonssekretærer for forbundsledelsen og i det grunnplanet sovnet, blir de også sekretærer for bedriftsledelsen.
For sosialister i fagbevegelsen er det viktig å tenke klubb og fagforening som ei motmakt mot kapitalen. Her trengs mange lokale «motmakt-grupper». Først da etableres demokrati og kampstyrke.
Situasjonen i andre profesjonelle organisasjoner er på mange måter lik fagbevegelsen. Dersom organisasjonen skal utgjøre en kraft i klassekamp eller fredsbevegelse trengs lokalt engasjement i «motmakt-grupper».
For lokale aksjoner og mindre grupper som vil endre ting i samfunnet, fremstår det nesten selvsagt å tenke motmakt.
Noen prinsipper for sosialistisk organisering
Sosialisters overordnede mål er at vanlige folk skal bestemme i samfunnet. Dette krever folkelig engasjement, lokal organisering og kompetanse. Elitetenking er bannlyst. Man skal selvsagt verdsette spisskompetanse av alle slag, men massene er de virkelige heltene. Eksperter og ledere er medlemmenes tjenere.
Noen engasjerer seg i friville organisasjoner for å selv bli sett. Dette er en konsekvens av den individualistiske ideologien vi er pådyttet. Slike holdningene krever diskusjoner som kan være ubehagelige, men er nødvendige. Det avgjørende for gruppa er ikke muligheten for karriere for helter. Aktiviteten i frivillige organisasjoner forutsetter at mange engasjerer seg, og vi vet at folk som jobber frivillig forsvinner når samholdet svikter.
I motsetning til folkelige bevegelser er borgerskapet og deres allierte, ikke tjent med at alle deltar, kun de utvalgte. For enhver motmakt er det imidlertid grunnplanet som er grunnmuren. Dette gjelder alle som vil stå opp mot makta. Bevegelsens styrke avhenger av skolerte og engasjerte lokale grupper.
En demokratisk folkebevegelse krever samhold, på tvers av kjønn, alder, bakgrunn og stil. Makta ønsker alltid å splitte arbeiderklassens bevegelser. For å bevare samholdet må det etableres en inkluderende kultur som verdsetter saklig uenighet og der uenigheten tas på alvor med saklig argumentasjon.
En motmakt-gruppe trenger klare og realistiske mål. På den måten blir arbeidet meningsfylt og man oppnår resultater.
Andre elementer i en kultur som fremmer sosialismens idealer er deling av ansvar og verdsetting av både praktisk arbeid og kunstneriske uttrykk.
Møteteknikker som skaper engasjement og samhold
Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» er fortsatt førende for mange folkelige organisasjoner i Norge. Prosedyrene for møteledelse er også til god hjelp for avstemming over forslag til vedtak. Svensken Per Herngren (født 1961) skriver imidlertid i boka «Civil olydnad en dialog” (1999):
«Nar jag under hogstadiet var med i elevrådet gick jag på kurs om motesteknik. Jag tyckte det var ganska kul. Jag larde mig hur man leder ett mote, hur man fordelar ordet och hur man tar beslut med votering. Speciellt kommer jag ihåg hur vi ovade oss att stalla forslag parvis mot varandra så att man hela tiden fick majoritetsbeslut. Det kallades for traditionell kontrapropositions-votering. Efter att ha varit aktiv i en rad olika organisationer blev jag ganska duktig på motesteknik.
Till slut borjade jag dock upptacka svagheter i dessa former. Formerna bjod in till vissa maktspel som upprepades gång på gång. Under stormoten pratade bara några få. Sallan var det fler an sju som debatterade oberoende av gruppens storlek.
Nar jag var tjugoett gick jag en kurs om civil olydnad som Svenska Freds lokalgrupp i Gateborg arrangerade. Dar fick jag lara mig att det fanns en rad nya sått att hantera maktproblem under moten.
Något år senare flyttade jag till USA. Dar blev jag positivt overraskad over att sådana metoder var val etablerade både i kooperativa och ideella roreiser. De hade anvants under många år.»
Erfaring med «feministiske møteteknikker»
I mitt lokallag i Rødt Strinda tok vår leder tak i disse problemstillingene og vi definerte noe vi kalte «feministiske møteteknikker», inspirert av Herngren. Her er noen prinsipper vi fulgte:
- Definere problemstilling og mål for debatten
- Alle som ønsker å uttale seg får mulighet i en runde rundt bordet
- For å unngå at første person ut bestemmer vinkling av debatten
- Holde hersketeknikker unna debatten
- Bidra til å fremme en argumentasjonsanalyse
- Lytt til de andre og bygg videre på deres argumentasjon
- Vetorett for alle (gruppe eller individ har veto for å blokkere et vedtak)
- Stimulerer til kreative og løsninger og hindrer maktovergrep som skjer mot minoriteter eller ved flertallsvedtak.
Det mest radikale prinsippet er nok vetoretten. Mange vil tenke at dette skulle fører til handlingslammelse. Erfaringen vår var det motsatte. Å søke konsensus for å unngå at noen tapte i avstemning, var avgjørende for å skape et trygt rom for uenighet. På den måten fikk folk motivasjon til arbeidet i gruppa.
Som Per Herngren skriver finnes det flere gode metoder som bidrar til samhold og lokalt demokrati. Vår erfaring fra Rødt Strinda er imidlertid verdt å forsøke for alle som vil bygge motmakt.
Oppsummering
De belgiske erfaringene gir håp om at det er mulig for revolusjonære bevegelser å bli en kraft i dagens Europa. I Norge er imidlertid den progressive bevegelsen oppdelt i små svake grupper. Enten det gjelder fagopposisjonen, fredsbevegelse, naturvernorganisasjoner, kvinnebevegelse eller sosialistiske grupper.
Konklusjonen på Rød Sommerleir var at gruppene må samarbeide mer fremover. Sommerleiren viste også at det finnes krefter som kan etablere «motmakt-grupper» i sine organisasjoner, også i dag.
Kanskje man ikke skal kalle seg «motmakt-gruppe» men som ei aktiv og sammensveiset gruppe vil man utvikle både medlemmer og organisasjonen og utgjøre en forskjell i klassekampen, samtidig som man blir inspirator i sitt omland.
Redaksjonen: Forfatteren var aktiv i fagbevegelsen og i AKP fra -77 til 92. Senere var han aktiv i partiet Rødt fra -09 til -22.
Les også: Hva må gjøres?
Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød.
