oss 150 kroner!
Fredsbevegelsen i Norge har nådd et historisk lavmål. Hovedstyret i Nei til Atomvåpen (NtA) har vedtatt å kaste ut styremedlem Tore Nærland – en mann som gjennom 44 år har syklet over hele kloden og snakket direkte med ledere og vanlige borgere i samtlige atommakter for å hindre kjernefysisk ragnarok.
Forbrytelsen? Han har snakket med russere.
For å rettferdiggjøre utrenskningen har NtA-ledelsen konstruert et nytt regelverk: Kontakt med sanksjonerte personer eller deltakelse på arrangementer i regi av russiske myndigheter er heretter uforenlig med tillitsverv. Man må spørre seg: Når ble det en fredsbevegelses oppgave å opptre som en underavdeling av Utenriksdepartementets sanksjonskontor?
Historisk hukommelsestap: Da dialog var fredsarbeid
Det ledelsen i NtA demonstrerer, er et totalt brudd med den tradisjonen som faktisk oppnådde resultater under den kalde krigen. Hadde dagens NtA-styre styrt fredsbevegelsen på 1950-, 60- og 80-tallet, ville historiens viktigste nedrustningsinitiativer blitt kvalt i fødselen:
- Pugwash-bevegelsen (1957): Midt under den mest intense fasen av den kalde krigen samlet Joseph Rotblat og Bertrand Russell toppforskere fra både USA og Sovjetunionen. Mange av de sovjetiske deltakerne var høytstående representanter for Kreml og det sovjetiske vitenskapsakademiet. Denne direkte kanalen la det vitenskapelige og diplomatiske grunnlaget for Prøvestansavtalen i 1963 og ABM-avtalen i 1972.
- Legebevegelsen mot atomkrig (IPPNW, 1980): Den amerikanske kardiologen Bernard Lown og den sovjetiske hjertekirurgen Jevgenij Tsjazov (som var personlig lege for Leonid Bresjnev) etablerte et formelt samarbeid på tvers av Jernteppet. De nektet å la seg stanse av datidens fiendebilder. For dette arbeidet mottok de Nobels fredspris i 1985, og deres felles dialog var avgjørende for at Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan forsto at en atomkrig aldri kan vinnes.
- Fredsmarsjene til Øst-Europa (1982): Da titusenvis av nordiske fredsaktivister krevde atomvåpenfrie soner, reiste «Fredsmarsjen 1982» fra Stockholm via Helsinki direkte inn i Sovjetunionen til Leningrad, Moskva og Minsk. Aktivistene møtte både offisielle sovjetiske fredskomiteer og myndighetspersoner – vel vitende om at dialog med statsmakten i Moskva var en forutsetning for å presse fram nedrustning av SS-20- og Pershing II-rakettene.
Datidens fredskjempere forsto at man ikke skaper fred ved å snakke med meningsfeller i sitt eget nabolag. Fred forhandles med motparten.
Statsstøttens kvelertak
Vedtaket i NtA synliggjør den systemiske korrupsjonen som oppstår når statlige budsjettposter erstatter folkelig grasrotmobilisering. Når en organisasjon blir økonomisk avhengig av overføringer fra en stat som er totalt innlemmet i NATOs militære opprustningsdoktrine, tilpasser organisasjonen seg gradvis oppdragsgiverens linje.
NtA har gått fra å være en kompromissløs pådriver mot kjernefysisk opprustning til å bli et striglet mikrofonstativ for den offisielle fiendebildelogikken. Man påberoper seg «uavhengighet», men resultatet er full underkastelse under den rådende konsensusen i UD og Akersgata.
Det selektive diplomatiet
Dobbeltmoralen er total. Ingen i NtA har noensinne blitt ekskludert for å møte politikere, tenketanker eller offisielle representanter fra USA, Storbritannia eller Frankrike – atommakter som kontinuerlig ruster opp sine arsenaler og fører kriger i strid med folkeretten.
Vestlige militære strateger inviteres inn i varmen; russiske representanter fører til eksklusjon. Å kutte all kontakt med verdens største atommakt i en tid der spenningen er farligere enn under Cubakrisen, er ikke fredsarbeid – det er aktiv støtte til videre eskalering.
Aktivisme mot byråkrati
Mens sju styremedlemmer i Oslo lukker døren og retusjerer bort sine egne veteraner for å tekkes det politiske etablissementet, gjør Tore Nærland det en ekte fredsaktivist alltid har gjort: Han pakker sykkelen for en 61-dagers kampanje jorden rundt, fra New Delhi til Mexico City og New York.
Kontrasten er slående: På den ene siden sitter statsfinansierte administratorer som frykter for sitt eget omdømme i maktens korridorer. På den andre siden står en uredd aktivist som forstår at fred bygges gjennom uredd, universell dialog.
Skal fredsbevegelsen gjenreises som en relevant kraft, må den frigjøre seg fra statens båndtvang og finne tilbake til sine kompromissløse røtter.
Steven Crozier
Pressemelding/Leserinnlegg
Takhøyde og dialog i fredsbevegelsen: Ekskludert fra Nei til Atomvåpen
Den 18. april i år ble jeg valgt inn i landsstyret til Nei til Atomvåpen (NTA). Den 20. august, på mitt aller første styremøte i Oslo, ble jeg ekskludert fra organisasjonen.
Begrunnelsen var min reise til Russland i mars, der jeg møtte representanter i Føderasjonsrådet for å tale sak for atomnedrustning, New START-avtalen og kampen mot atomvåpen verden over. Arbeidsutvalget og styret mener at denne dialogen skaper et omdømmeproblem for NTA.
Gjennom snart 50 år med arbeid i Bike for Peace har min tilnærming alltid vært dialog, respekt og oppsøkende arbeid — i tråd med arven fra Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela. Man skaper ikke fred eller nedrustning ved å nekte å snakke med motparten. Å kjempe mot atomvåpen krever at vi tør å ta ordet overfor myndigheter og beslutningstakere der avgjørelsene fattes.
NTAs egne vedtekter slår fast at utestengelse krever at et medlem har brutt organisasjonens vedtekter eller skadet dens arbeid. Jeg har hele mitt liv jobbet for NTAs overordnede mål: å hindre spredning, produksjon og bruk av atomvåpen, samt å kjempe for internasjonal, kontrollert atomnedrustning.
Det må være rom i fredsbevegelsen for ulike metoder for å nå målet om en atomvåpenfri verden. Ved å ekskludere dem som søker dialog, snevrer man inn fredsarbeidets handlingsrom.
Tore Nærland
Bike for Peace
Les også:
