oss 150 kroner!
Den første delen av Thomas Fazis undersøkelse av fortellingen om «russisk hybridkrigføring».
Droner, sabotasje, brannstiftelse og cyberangrep: hvor mange av hendelsene som tilskrives Moskva kan virkelig tilskrives en koordinert strategi? En analyse av etterretningsrapporter og ledende forskningssentre fremhever statistiske inkonsekvenser, tilskrivninger som mangler uavhengig bekreftelse, og en mediefortelling som gir næring til eskalering med Russland.
En tredelt undersøkelse av Thomas Fazi: Fortellingen om «russisk hybridkrigføring»: En ny NATO-strategi preget av spenning?
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDivergerende tall Statistiske data om påstått hybridkrigføring varierer sterkt fra rapport til rapport på grunn av mangelen på en felles definisjon av konseptet hybridangrep.
Manglende bevis Mange formelle anklager og oppføringer i angreps- og trusseldatabaser er utelukkende basert på ubekreftede presseartikler og offisielle uttalelser.
Intern skepsis Flere etterretningstjenester og NATO-tjenestemenn innrømmer mangelen på konkrete bevis for overhengende trusler fra Russland.
Medieforvrengninger Medieoppsummeringen av urelaterte hendelser skaper en illusjon av koordinering, og gir næring til et klima av eskalering med Russland uten bevis.
I det siste har det ikke gått en dag i Europa uten at Russland har fått melding om dronevarsler, branner eller strømbrudd. Vi får høre at alle disse hendelsene er en del av en pågående «hybridkrig» som Russland fører mot Europa: en krig med droneangrep, luftromskrenkelser, sabotasje, brannstiftelse, cyberangrep og mer.
Vi får høre at dette «inkluderer planer om å plante brannbomber på DHL-fraktfly, sprenge jernbanespor i Polen og sette fyr på lagerbygninger og kjøpesentre over hele Europa», samt «sabotasjehandlinger mot forsvarsselskaper og forsvarsindustrien i Europa» og «angrep på kritisk europeisk infrastruktur», inkludert tilsynelatende å sende etterretningsoffiserer for å gjøre sitt fornødne på toalettene til finske parlamentarikere. Vi får også høre at «slike angrep begynte å skje kort tid etter at Russland startet sin fullskala invasjon av Ukraina i 2022» og har intensivert seg de siste ukene og månedene. Ifølge Kaja Kallas står «Europa overfor en rask spredning av sabotasjeangrep og luftromskrenkelser».
I løpet av fire år med krig mot Ukraina har Russland utført minst 151 hybridangrep over hele Europa.
Ifølge Det internasjonale senteret for terrorbekjempelse (ICCT) var 172 personer involvert i disse operasjonene.
Forskere sier at 95 % av dem ikke hadde noen formelle bånd til …pic.twitter.com/FNcr5e7KMd— Visegrád 24 (@visegrad24)
Spenningene økte forrige måned etter at Tyskland formelt tilskrev Russland et forsøk på droneangrep på Leipzig/Halle lufthavn, mens påfølgende etterforskning angivelig koblet operasjonen til russisk militær etterretning. Innsatsen har dermed økt betydelig: det ville være en av de mest alvorlige hendelsene på tysk jord som offisielt har fått Moskva til å dømme av Berlin, selv om det «mislyktes». Tysklands utenriksminister Johann Wadephul erklærte at angrepet «er en del av et bredere mønster av russiske hybridoperasjoner i Europa».
Innen få timer hadde EU- og NATO-ledere i flere hovedsteder ikke bare akseptert tilskrivelsen, men også blitt enige om hendelsens betydning: en del av en koordinert kampanje, med et kjent motiv, som krevde en forhåndsbestemt respons: sanksjoner og økt støtte til Ukraina. «Bevisene er klare», sa NATOs generalsekretær Mark Rutte samme dag som den tyske regjeringens kunngjøring, selv om tyskerne på det tidspunktet ennå ikke hadde delt noen bevis, verken med offentligheten eller, tilsynelatende, med andre EU- og NATO-regjeringer.
Frankrikes president Emmanuel Macron erklærte også angrepet som et klart bevis på at «Russlands hybride trussel mot europeere … har intensivert seg». Polens utenriksminister Radosław Sikorski advarte om at konfrontasjonen mellom Russland og Europa blir stadig mer «kinetisk», og la til at «Russland er i krig med Europa». «Dette er den nye normalen», uttalte presidenten for Europakommisjonen Ursula von der Leyen. Som en tilsynelatende bekreftelse på dette, bare noen få uker senere, 29. september, anklaget den estiske regjeringen offisielt russiske etterretningstjenester for å ha beordret et brannangrep på bygningen til det estiske forsvarsselskapet Milrem – en ytterligere alvorlig utvikling sammenlignet med den tidligere trenden med påståtte, men uoffisielle tilskrivelser til Russland.
Advarsler om verre problemer
I mellomtiden får vi stadig vekk beskjed om at Russland har til hensikt å trappe opp presset ytterligere, noe som betyr at vi bør forberede oss på mye mer alvorlige angrep mot Europa, kanskje rett rundt hjørnet. Innen få dager ble det rapportert at «europeiske etterretningstjenestemenn har reist muligheten for en nært forestående russisk test mot NATO, og én tjenestemann sa at et potensielt angrep kan komme innen ‘måneder, ikke år’»; at ifølge FBI «planlegger Russland målrettede attentater i USA og europeiske land»; og at det finnes en CIA-rapport som advarer Italia, Frankrike og Spania om en potensiell russisk operasjon som involverer droneangrep utført fra handelsskip i Middelhavet – i hvert fall hevdet journalisten som publiserte nyheten i El Mundo å ha blitt fortalt av en anonym kilde nær det litauiske forsvarsdepartementet.
Europa har tydeligvis funnet sin neste russiske skrekkhistorie: droner gjemt om bord på handelsskip, som seiler stille inn i Middelhavet før de plutselig treffer Spania, Frankrike eller Italia. Og rett på signal kommer CIA, med El Mundo som rapporterer at amerikansk etterretning har «advart» …pic.twitter.com/eYUYlgCfrA— ØYBOEREN (@IslanderWORLD)
Artikkelen fikk massiv global dekning, men innen mindre enn 24 timer benektet både den italienske forsvarsministeren Guido Crosetto og Macron bestemt å ha mottatt en slik advarsel. De avfeide påstandene som grunnløse og antydet at historien var fabrikert av den «anonyme kilden» eller av journalisten selv. Episoden viser også at slike påstander, spesielt når de presenteres uten støttende bevis, bør behandles med ekstrem forsiktighet, spesielt når de er basert på usikker logikk fra starten av. I dette tilfellet kan man for eksempel med rimelighet lure på hvilken interesse Russland ville ha i å angripe Spania og Italia, to av de minst entusiastiske tilhengerne av total krig i Ukraina.
Men det har kommet enda mer bisarre påstander. De siste ukene har det kommet en koordinert NATO-kommunikasjon om at Russland forbereder et «falskt flagg-angrep … i de kommende månedene», som betyr et drone- eller missilangrep som Russland deretter ville hevde var en «ulykke» eller til og med et forsøk på å legge skylden på Ukraina. Men hvilken fordel ville Russland oppnå med slike scenarier? Begge deler har allerede skjedd: det har vært flere tilfeller av villfarne russiske og ukrainske droner som har infiltrert NATOs luftrom nær grensen til Ukraina (se nedenfor), og den eneste effekten har vært å forsterke NATOs posisjon.
Videre, «hvis Russland troverdig ville benekte sin involvering, hvorfor skulle de antagelig ha satt fingeravtrykk over hele droneangrepsforsøket i Leipzig/Halle?» Og hvordan stemmer disse påstandene overens med den motsatte påstanden, om at Russland kunne iverksette et åpent angrep mot et NATO-land «innen måneder», slik dansk etterretning nylig hevdet? Hvilken versjon er riktig? Men vi er ikke pålagt å stille spørsmål eller påpeke uoverensstemmelser i fortellingen; vi forventes ganske enkelt å tro på det mediene og regjeringene våre forteller oss.
🇪🇺❗️ Russiske angrep i Europa blir stadig mer dristige: ofrenes tilstedeværelse er bare et spørsmål om tid, — Bloomberg
I de siste månedene har russiske hybridangrep trengt dypere inn i Europa. Droner har blitt observert i nærheten av energianlegg og flyplasser, …pic.twitter.com/duSDtorqJ7— Dzis Maksym (@DzisMaksym)
NATOs egne tvil
Selvfølgelig har ingen av oss noen måte å vite hva Russland planlegger, spesielt gitt den dynamiske situasjonen der Russlands handlinger påvirkes av NATOs og omvendt. Russlands president Vladimir Putin benekter på sin side alle anklager og har gjentatte ganger uttalt – senest 19. september – at Russland «ikke har noen aggressive intensjoner mot Europa eller europeiske land» og er klar til å gjenopprette forbindelsene og samarbeide med sine europeiske naboer, samtidig som han anklager europeiske ledere for å bruke den påståtte russiske trusselen til å rettferdiggjøre sin egen politikk og søke eskalering med Moskva. Selvfølgelig kan man hevde at hvis Russland var i ferd med å angripe, ville de ikke fortelle europeerne det på forhånd, og derfor bør ikke ordene hans tas bokstavelig.
Dette er absolutt sant. Samtidig, i den grad de fleste stater er rasjonelle aktører som har en tendens til å tenke og handle strategisk – og Russland passer absolutt inn i denne beskrivelsen – lurer man på hvilken rasjonell eller strategisk interesse Russland ville ha i å iverksette et angrep på Europa som lett kunne føre til en total krig mellom NATO og Russland. Dette gjelder spesielt gitt at Russlands nektelse av å gjengjelde symmetrisk NATO-støttede ukrainske angrep på sitt territorium, inkludert mot sivile, sannsynligvis har vært motivert nettopp av et ønske om å unngå et slikt utfall. Interessant nok deles denne skepsisen selv av noen stemmer innenfor NATO-apparatet.
Estlands utenrikstjeneste skrev for eksempel i sin årsrapport for 2026, publisert i februar: «Det er … ingen grunn til panikk. Ifølge den estiske utenrikstjenestens vurdering har Russland ingen intensjon om å angripe Estland eller noen annen NATO-medlemsstat militært i det kommende året. Vi vil sannsynligvis komme frem til en lignende vurdering neste år også». Selv Finlands president Alexander Stubb, som ellers er svært hardbarket mot Russland, avfeide advarsler fra andre europeiske ledere om at Russland kunne angripe NATO i nær fremtid, og uttalte at Helsingfors etterretningstjenester ikke ser tegn på en overhengende militær trussel. «Vi ser ingen tegn på det», sa Stubb. «Vår etterretning oppdager aktivitet, men ingen overhengende militær trussel for øyeblikket».
Finlands president Alexander Stubb sier at det ikke finnes bevis for at Russland forbereder et direkte militært angrep på NATO, og argumenterer for at noen europeiske ledere feilaktig blander sammen hypotetiske militære scenarier med den nåværende trusselvurderingen.
Han sier at de mer umiddelbare …pic.twitter.com/ndRhGy2Cwf— Clash Report (@clashreport)
Som rapportert av Politico, er NATOs offisielle vurdering fortsatt at det ikke er noen overhengende trussel: «Vi ser ingen overhengende trussel om angrep for øyeblikket», sa en NATO-tjenestemann som snakket på vegne av organisasjonen. Den 29. september, under en felles NATO-pressekonferanse, sa Litauens statsminister Mindaugas Sinkevičius at han hadde bedt Mark Rutte om reelle etterretningsbevis for at Russland forberedte et overhengende angrep, og fikk beskjed om at det ikke fantes noen. «Jeg spurte [Rutte] om det finnes bevis, reelle bevis, for at Russland planlegger noe? Men det finnes faktisk ingenting», sa han.
Dette viser at selv NATOs interne vurderinger er svært motstridende. Når det gjelder opinionen, spiller dette imidlertid liten rolle, ettersom påstander om et nært forestående angrep langt større enn de mer konservative vurderingene, som vanligvis får nesten ingen mediedekning.
Uansett, i mangel av bevis som peker i den ene eller andre retningen, forblir spekulasjoner om fremtidige scenarier til syvende og sist bare det: spekulasjoner – spesielt med tanke på at vi må anta at Russlands holdning ikke er fastlåst, men uunngåelig påvirket av NATOs handlinger. Det vi kan vurdere med relativ sikkerhet er hva Russland har vært engasjert i så langt, noe som igjen gir oss best mulig innsikt i hva landet kan gjøre videre. Spørsmålet man må stille er derfor dette: støtter bevisene vestlige påstander om at Russland er engasjert i en «hybridkrig» mot Europa?
Uoverensstemmelser om «hybridkrigføring»
Det finnes flere databaser og rapporter som hevder å kvantifisere russisk hybridkrigføring, ofte sitert som bevis på en koordinert og stadig eskalerende russisk kampanje. Disse inkluderer data og rapporter fra European Repository of CyberIncidents, som fokuserer utelukkende på cyberangrep, Leiden Universitet, Soufan Center, Associated Press, den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS), British International Institute for Strategic Studies (IISS) og den Bratislava-baserte tenketanken GLOBSEC.
Sett hver for seg og for pålydende, tegner hver av disse rapportene et tilsynelatende fordømmende bilde som omfatter dusinvis – og i noen tilfeller hundrevis – av påståtte sabotasje-, angrep- og påvirkningsoperasjoner som spenner over flere europeiske land over mange år. Dette er utvilsomt bekymringsfullt. Leser man dem side om side og i detalj, forteller de imidlertid en helt annen historie: tallene er vidt forskjellige; det sentrale konseptet er uklart; tilskrivningen er ofte basert på ingenting annet enn pressemeldinger om mistenkte tjenestemenn; og forbeholdene i selve rapportene – henvist til fotnoter, vedlegg og metodologiske avsnitt – ender ofte opp med å motsi påstandene i sammendragene.
Frankrike har allerede begynt å utføre skjulte konvensjonelle militære responser mot russiske hybridangrep i Europa, midt i økende bekymring over hele kontinentet for direkte fiendtlige aksjoner mot NATO i nær fremtid fra Russland, og en fransk militærkilde forteller franskmennene …pic.twitter.com/Wc8t16bjAs— OSINTdefender (@sentdefender)
For det første stemmer ikke tallene. Avhengig av rapporten du leser, har Russland utført mellom 52 og 255 hybridangrep i Europa siden februar 2022, en femdobling for det som ser ut til å være den samme kampanjen. Soufan-senteret, som bare dekker seks land – hvorav to, Moldova og Georgia, er utenfor EU – registrerer flere hendelser bare for 2025 enn CSIS registrerer for hele kontinentet på tre år. Tallene avviker fordi det ikke finnes noe enstemmig svar på det mest grunnleggende spørsmålet: hva er et hybridangrep?
IISS-dokumentet innrømmer selv at hybridkrigføring er «et amorft begrep», karakterisert av et bredt spekter av definisjoner. Noen rapporter begrenser seg til fysiske angrep og planer, og selv da spenner de fra brannstiftelse til pro-Kreml-klistremerker på støtfangere, hærverk og graffiti; andre inkluderer «påvirkningsoperasjoner» som de månedlige fredsdemonstrasjonene i Amsterdam; andre atter omfatter til og med transitten av russiske marinefartøyer over Den engelske kanal.
Til syvende og sist kan begrepet brukes til å omfatte så å si hva som helst. Det største numeriske avviket skyldes behandlingen av (påståtte) droneobservasjoner tilskrevet Russland – hundrevis, men de fleste ble senere avkreftet (se nedenfor) – og følgelig ekskludert fra de fleste rapporter, til tross for at de fikk massiv mediedekning og var en viktig drivkraft for «hybridkrigføring»-hysteriet.
Videre er bevisene som knytter Russland til hendelsene i de fleste tilfeller svært svake eller ikke-eksisterende. Innenfor disse rapportene består bevisene for at Russland sto bak en gitt hendelse vanligvis av en avisartikkel som rapporterer at tjenestemenn nærer mistanker. Det finnes ingen uavhengig bekreftelse: hvis en regjering hevder at «Russland gjorde det», havner hendelsen på listen, selv i mangel av bekreftelse. Videre inkluderer Leiden-dataene hendelser knyttet til Russland av tjenestemenn eller politikere, eller oppdaget gjennom journalistiske undersøkelser, samt de som rett og slett «så ut til å passe inn i et mønster» av lignende hendelser.
Rapportene er også avhengige av hverandre. IISS-dataene er basert på Leiden-dataene; GLOBSEC siterer Leiden-dataene, IISS og en AP-telling; CSIS siterer Leiden-forskningen; Soufan Center intervjuet forfatteren av Leiden-dataene. Til syvende og sist fører de fleste veier tilbake til det samme reservoaret av journalistisk rapportering basert på offisielle påstander, hovedsakelig om «mulig» eller «sannsynlig» russisk involvering. Og disse offisielle påstandene er ikke nøytrale. IISS-dokumentet erkjenner bemerkelsesverdig nok åpent dette: attribusjonsbeslutninger «skjelden skjer i et politisk vakuum», og offentlige uttalelser «reflekterer bredere strategiske beregninger like mye som de stoler på bevisene».
Tyskland, som leverer våpen til Ukraina, har offisielt uttalt at «Russland demonstrerer åpen fiendtlighet mot landet vårt.»
Den tyske utenriksministeren anklaget Russland for å være involvert i hendelsen med en drone som fraktet eksplosiver på Leipzig lufthavn, og …pic.twitter.com/TYe0HJCzVr— 𝕊𝕡𝕣𝕚𝕟𝕥𝕖𝕣 𝕻𝕣𝕖𝕤𝕤 (@SprinterPress)
Mange av organisasjonene bak disse forholdene kan heller ikke anses som nøytrale. IISS, CSIS og GLOBSEC har alle finansieringsbånd til amerikanske og europeiske våpenprodusenter (GLOBSEC teller blant sine givere forsvarsselskapet Helsing, som krigen i Ukraina har forvandlet til Europas mest verdifulle oppstartsbedrift) og det transatlantiske etablissementet, og er kjent for sin hardbarkede tilnærming til krigen i Ukraina og mot Russland.
Språket i rapportene avslører deres ideologiske forpliktelse. CSIS-briefingen argumenterer for at NATO bør forlate sin «selvtolerante mentalitet» og sette i gang en «kalibrert offensiv kampanje» mot Russland. IISS etterlyser en «mer selvsikker og proaktiv holdning», og presidenten, Lord Mark Sedwill, erklærte at Storbritannia var i krig med Russland. GLOBSEC-rapporten snakker om «statsterrorisme».
Men som nevnt ovenfor inneholder rapportene i seg selv lite, om noen, bevis som støtter fortellingen om at «Russland er i krig med Europa.» Bortsett fra en håndfull sabotasjehendelser som resulterte i domfellelser – mer om disse senere – og selv da, selv om det trekkes svært spinkle koblinger til den russiske staten, er så godt som alle hendelsene som er registrert i disse rapportene utelukkende basert på ubekreftede påstander fra vestlige tjenestemenn, sikkerhetstjenester eller mediehus, ofte uten å presentere noen bevis (som vi skal se, gjelder dette også formelt tilskrevne handlinger som dronehendelsen i Leipzig/Halle).
Som Associated Press innrømmer : «[d]et er ofte vanskelig å bevise russisk involvering, og Kreml har benektet at de har ført en sabotasjekampanje mot Vesten. Men et økende antall regjeringer tilskriver offentlig Russland angrep». Denne konstante praten om «mulige» eller «potensielle» russiske angrep ender opp med å skape en offentlig oppfatning av en nådeløs kampanje mot Europa, selv i mangel av bevis. Som Ivo Capaul fra ETH Zürich har observert , er effekten av mediedekningen og det politiske klimaet (en helt tilsiktet effekt, må jeg legge til) å skape «kognitive forvrengninger i form av grupperingsillusjoner», det vil si å se mønstre blant datapunkter som ikke nødvendigvis er forbundet, eller i noen tilfeller ikke eksisterer i det hele tatt.
(Fortsetter)
Oversatt fra italiensk: Lo spettro della guerra totale con la Russia.
