oss 150 kroner!
Et av landets største datasentre skal etter planen bygges ved Tonstad i Sirdal kommune. Det britiske selskapet GreenScale skal investere 30 milliarder kroner, og så skal det brukes mer strøm enn hele Stavanger by. Dette skriver NRK, som fortsetter:
Prosjektet er svært omstridt i bygda og naboer har klaget på planene. Videre mener statsforvalteren at det er «store mangler» ved kommunens vedtak.
Men hvis prosjektet blir realisert, ligger et knippe lokale investorer an til å tjene gode penger. Deriblant varaordføreren i Sirdal, Isak Liland».
Ifølge NRKs analyse har GreenScale foreløpig betalt drøye 11 millioner kroner for Tonstad Datapark AS, men varaordfører Liland og de andre eierne kan trolig vente seg langt større beløp i framtiden dersom datasenteret blir realisert.
Men hvis vi tar utgangspunkt i markedsprisene på ferdig regulerte datasentertomter i Norge omtalt i en rapport fra JLL, kan det fort bli snakk om beløper i hundremillionersklassen.
Finanskapitalen bak
Hvem eier GreenScale?
GreenScale er et britisk datasenterselskap som er heleid av det tyske investerings- og infrastrukturfondet DTCP. Det tyske investeringsselskapet DTCP eier GreenScale 100 prosent.
DTCP (opprinnelig Digital Transformation Capital Partners) er et uavhengig tysk kapitalforvaltnings- og investeringsselskap som forvalter over 4,5 milliarder euro i midler. Selskapet har hovedkontor i Hamburg og spesialiserer seg på digital infrastruktur og vekstteknologi.
Grunnlagt i 2014/2015 av Vicente Vento og Thorsten Langheim. Vicente Vento leder selskapet i dag som administrerende direktør (CEO). Selskapet oppsto opprinnelig som en investeringsarm for den tyske telekomgiganten Deutsche Telekom, men ble så skilt ut som eget selskap.
Og naturligvis er BlackRock en av investorene som skyter penger inn i DTCPs infrastrukturfond. BlackRock gikk i 2022 inn som en større internasjonal investor i DTCPs dedikerte fond for digital infrastruktur. Dette fondet (som bikket 1 milliard euro) investerer spesifikt i mobilmaster, fibernettverk og datasentre i Europa.
Dette betyr at kapital fra BlackRock-systemet indirekte er med på å finansiere prosjekter som Tonstad DataPark i Norge.
Et mønster
Ivar Liland er Høyre-politiker. Mange lokalpolitikere har vært med i oppstartselskaper med liten aksjekapital som siden har fått konsesjon for så å bli solgt til store utenlandske selskaper. Vi spurte Grok om dette har vært et mønster eller om det bare er et inntrykk vi har. Og Grok svarte:
«I landbasert vindkraft har dette vært utbredt:
- Lokale eller norske selskaper/initiativtakere søker ofte konsesjon hos NVE. Kommunene spiller en viktig rolle i arealplanlegging og har fått mer makt (vetorett etter 2023).
- Når konsesjonen er på plass, selges prosjektet eller eierandeler videre. Utenlandske eiere (fond som BlackRock, Aquila Capital, SUSI Partners m.fl.) har historisk kontrollert en stor andel – opptil rundt 60–70 % av kapasiteten i perioder. Dette har gitt kritikk for at verdier og overskudd går ut av landet, mens lokale får begrensede ringvirkninger (eiendomsskatt, produksjonsavgift, noen arbeidsplasser). nrk.no
- De siste årene har trenden snudd noe: Norske kraftselskaper (Eviny, Hafslund, SKL, NTE m.fl.) har kjøpt tilbake flere parker, og norsk eierskap har steget (fra ca. 33 % til nærmere 50 % ifølge NVE-tall rundt 2024–2025). nve.no
Dette er ikke unikt for politikere, men lokal kunnskap, nettverk og politisk innsikt kan gjøre det enklere å navigere konsesjonsprosesser og kommunale vedtak. Kritikere mener det skaper «flipping» der verdien skapes av tillatelser mer enn av driftskompetanse.
Konsesjoner og tillatelser skaper verdi. I sektorer med knappe ressurser (vind, nett, areal, oppdrett) er det å få «godkjent» prosjektet ofte den største flaskehalsen. Store utenlandske fond og selskaper har kapital og kompetanse til bygging/drift, men trenger lokal forankring for å komme gjennom prosessene.
Lav terskel for oppstart. AS med minstekapital er billig å starte. Mange prosjekter er i praksis «paper companies» eller utviklingsselskaper.
Habilitet og interessekonflikter. Når lokalpolitikere eller deres nærstående er involvert, reises spørsmål om habilitet, innsyn og om beslutninger påvirkes. Reglene finnes (forvaltningsloven m.m.), men gråsoner oppstår, spesielt i små kommuner.
Lignende mønstre sees i andre områder (f.eks. barnehageeiendommer solgt til utenlandske eiere etter offentlig støtte, eller mineralrettigheter), men vindkraft og datasentre er mest synlige akkurat nå».
Så vi hadde rett. Mange norske lokalpolitikere gjør seg til multimillionærer gjennom denne frekke bruken av lokal makt og konsesjoner. En håndfull politiske spekulanter gjør seg søkkrike på bekostning av naturen, det norske samfunnet og framtidige generasjoner. Vi overlater til leserne å velge hvordan de skal karakterisere dette.
