oss 150 kroner!
Det som nå skjer i Midtøsten burde få alle til å bli nervøse, også i Norge. Saudi-Arabia, Tyrkia og Pakistan har inngått en forsvarsavtale der et væpnet angrep på ett av landene skal betraktes som et angrep på alle tre. Pakistan er atomvåpenmakt, Tyrkia disponerer en av NATOs største militære styrker, og Saudi-Arabia har penger, energiressurser og politisk innflytelse i en størrelsesorden få land kan konkurrere med. Dette er ikke et nytt diplomatisk kaffemøte. Det er rå maktpolitikk i en region som allerede balanserer farlig nær kanten.
Som tidligere FN-soldat i området er jeg alvorlig bekymret. Jeg har sett hva Midtøstens maktspill betyr når de politiske formuleringene er ferdige og våpnene overtar. Det er ikke statslederne, oljeselskapene, våpenindustrien eller finansmarkedene som ligger igjen i ruinene. Det gjør vanlige mennesker.
Derfor reagerer jeg også på Norges rolle.
Vi liker fortsatt å fremstille norsk utenrikspolitikk som spesielt moralsk. Jeg mener virkeligheten i økende grad forteller en annen historie. Norge er blitt en krigsnasjon. Vi ruster opp, kjøper stadig mer avanserte våpen, binder oss tettere til USA og NATO og deltar i en sikkerhetspolitisk tenkning der militær styrke stadig oftere presenteres som løsningen på politiske problemer.
Og samtidig tjener Norge enorme penger når verden blir urolig.
Dette er den ubehagelige sammenhengen norske politikere bør våge å diskutere.
Når krig og geopolitisk uro rammer Europas energiforsyning, kan olje- og gassprisene stige. Norge er en stor energieksportør. Staten får større inntekter, norske energiselskaper tjener mer, og enorme verdier strømmer inn i en økonomi som allerede har verdens største statlige investeringsfond.
Jeg hevder ikke at det finnes et regjeringsdokument der det står at Norge ønsker krig for å tjene penger. Men det er både legitimt og nødvendig å stille et langt mer ubehagelig spørsmål: Har Norge økonomiske interesser som gjør at våre politiske ledere ikke kjenner konsekvensene av krig på samme måte som landene som betaler regningen?
For Norge kan geopolitisk uro bety milliardinntekter.
For familien i Beirut, Teheran, Gaza eller andre deler av regionen kan den samme uroen bety at huset forsvinner.
Det er en moralsk kontrast det nesten ikke snakkes om.
Samtidig brukes deler av Norges enorme økonomiske styrke internasjonalt gjennom bistand, fond, organisasjoner og multilaterale institusjoner, mens norske regjeringer arbeider aktivt for innflytelse og posisjoner i FN-systemet og andre internasjonale fora. Selvfølgelig skal Norge delta internasjonalt. Men vi må også kunne spørre hvor grensen går mellom solidaritet og kjøp av politisk innflytelse.
Har vi fått en utenrikspolitikk der olje- og gassmilliardene brukes til å opprettholde forestillingen om at lille Norge fortsatt skal sitte ved bordet og fortelle resten av verden hvordan den skal organiseres?
For verden endrer seg raskt. Saudi-Arabia ser østover. Tyrkia fører sin egen stormaktspolitikk. Pakistan har sterke forbindelser til Kina. BRICS vokser. Nye handelsforbindelser, betalingssystemer og sikkerhetspolitiske samarbeid utfordrer en verdensorden som lenge har vært dominert av USA og Vesten.
Men Norge binder seg samtidig stadig sterkere til Washington.
Det er dette som gjør norsk politikk så kortsynt.
Mens andre land forsøker å spre risikoen og bygge forbindelser i flere retninger, legger Norge stadig flere sikkerhetspolitiske egg i den amerikanske kurven.
Og Midtøsten kan igjen bli stedet hvor konsekvensene viser seg.
En ny militær blokk bestående av Saudi-Arabia, Tyrkia og Pakistan kan påvirke forholdet til Iran, Israel og Gulf-statene dramatisk. Pakistan bringer dessuten atomvåpen inn i det strategiske bakteppet. Da blir feilberegninger farligere enn noen gang.
Som tidligere FN-soldat har jeg vanskelig for å forstå politikere som omtaler stadig mer opprustning som om det nærmest automatisk skaper sikkerhet. Flere våpen betyr også flere våpen som kan brukes. Flere militærallianser betyr flere land som kan bli trukket inn dersom én konflikt eksploderer.
Norge burde derfor være ekstremt forsiktig med å applaudere nye militære blokkdannelser, uansett hvem som organiserer dem.
Men vi burde også rette blikket mot oss selv.
For når krigen kommer, kan Norge tjene milliarder på energien, investere formuen gjennom Oljefondet, dele ut penger internasjonalt og samtidig bruke vår økonomiske tyngde til å sikre politisk innflytelse.
Andre betaler med blod.
Vi risikerer å betale med bankoverføring.
Det er på tide å spørre hvor lenge Norge kan tjene på en urolig verden og samtidig stille seg fremst i køen når den moralske pekefingeren skal løftes.
