Ansar Allahs ukjente fordeler mot Saudi-Arabia

Geografi, Jemens revolusjonære arv, saudisk intern fraksjonalisme og dens omstridte islamske legitimasjonsgrunnlag er Jemens trumfkort.

Ansar Allah [houthiene] har mange, kanskje uoppfattede fordeler i konflikten mot det «rike», vestlige saudiske kongeriket. Dette er en krig som nylig ble gjenopplivet etter at Saudi-Arabien brøt våpenhvilen fra 2022 i september, da de bombet Sanaas internasjonale flyplass i juli 2026 for å forhindre at et iransk sivilt fly landet.

Saudi-Arabia sier at Trump eksplisitt godkjente flyplassangrepet – og dermed åpnet det for at Ansar Allah kunne sette våpenhvilen til side, og at krig kunne blusse opp.

Ansar Allah svarte på bruddet på våpenhvilen med et 18 timer langt «blitz»-angrep som tok vestkysten av Jemen (rundt 5400 kvadratkilometer tatt på 11 dager), de viktigste havnene og de viktigste strategiske øyene i Rødehavet. Handlingene og strategien deres var godt planlagt og forankret i en dyp forståelse og erfaring med halvøyas unike geografi og samfunnsmessige sammensetning.

Et raskt blikk på kartet viser at Saudi-Arabien og Jemen ligger i en «boks» – sentrum er ørken, med sidene bestående av forrevne fjellrygger som skråner nedover mot Rødehavet. Ansar Allah har nå kontroll over høylandet over Rødehavsveiene, og har også erobret de viktigste Rødehavsøyene som kontrollerer tilgangen til Bab al-Mandab-stredet.

På noen måter speiler geografien de steinete åssidene i Iran som innrammer Hormuz.

Denne geografiske realiteten antyder at saudiarabisk luftmakt ikke vil fordrive smidige fjellstammemenn fra sin fjellskanse. Ansar Allah kjemper uansett asymmetrisk. Etter å ha blitt nådeløst bombet i over et tiår, kjemper de som «frie menn» ; de «flyr» fra sted til sted, og deres militære infrastruktur er begravd (i en praksis som ligner på Irans). De kontrollerer nå Bab al-Mandab-stredet med artilleri, og sparer dermed sine mer sofistikerte droner og missiler til andre formål.

Kort sagt, saudiarabisk eller vestlig luftmakt vil hjelpe lite. Det finnes ingen åpenbare mål; Ansar Allah-krigere er som luftspeilinger som beveger seg hit og dit. De saudiarabisk-allierte styrkene i sør er snarere koalisjoner samlet fra forskjellige sørlige stammer og leiesoldater; det finnes også rester av pro-UAE-leiesoldater som de pro-saudiarabiske styrkene kolliderer med på forskjellige måter.

Den første saudiske offensiven mot Ansar Allah var en fiasko; uten sentral kommando, ingen plan og uforberedt logistikk, kollapset angrepet. Kampene ser nå ut til å spre seg til Jizan og Najran-provinsene – som for tiden er en del av Saudi-Arabia. Dette er to av tre rike, fruktbare jemenittiske provinser som Saudi-Arabia erobret på 1930-tallet. Jemen vil utvilsomt ha dem tilbake.

Så hva kan Israel og USA gjøre for å støtte sin sentrale allierte? Vel, Israel ser ut til å reklamere for Afrikas horn som en base for å sette i gang et amfibisk angrep over Rødehavet for å erobre kanten av «Ansar Allah-boksen» som grenser til Rødehavet. En slik idé ligner imidlertid så mye på det mislykkede amfibiske angrepet på Gallipoli under første verdenskrig over Dardanellestredet, som resulterte i at mer enn 44 000 allierte styrker døde, at det ikke er vanskelig å forestille seg frysninger i ryggraden til Pentagon-tjenestemenn.

Det er verdt å merke seg at Trump og andre «allierte» har nektet å komme MbS [Mohammed bin Salman] til unnsetning – utstøting og fornektelse som ikke vil gå ubemerket hen hos de saudiske klanene og stammene som fortsatt misliker kong Salmans manipulering av kongefølgen i 2017, i strid med tradisjonen, for å utnevne MbS, hans foretrukne sønn, til kronprins (i stedet for den neste broren i arverekken). Heller ikke vil MbS’ nedkjempelse av nesten 400 prinser, oligarker og ministre på Ritz-Carlton-hotellet i Riyadh i november 2017 bli glemt; og heller ikke vil tilegnelsen av oljeressurser og, som professor Madawi Al-Rasheed skisserer, undertrykkelsen av saudiske stammer for å innføre ett familiestyre, bli tilgitt.

Den andre faktoren – bortsett fra geografi – som bør tas i betraktning, er Ansar Allahs røtter i en historisk revolusjonær trosbekjennelse og halvøyas lange, omstridte historie.

José Alberto Niño forklarer at

«Bak Ansar Allahs overraskende geopolitiske fremganger står en eldgammel religiøs tradisjon.Zaydismener en av de tre gjenværende store grenene av sjia-islam sammen med twelverismen og ismailismen» –

«Twelverismen – den dominerende grenen, som omfatter majoriteten av sjiamuslimer over hele verden og som er Irans statsreligion – hevder at åndelig legitimitet gikk gjennom en linje på 12 imamer … Ismailismen, noen ganger kalt syvver-sjia, splittet seg fra tolver-linjen, der sønnen til den sjette imamen var den rettmessige etterfølgeren; den mest fremtredende overlevende grenen i dag følger Aga Khan som den levende imamen».

«Zaydismen har fått navnet sitt fra Zayd ibn Ali, et tippoldebarn av profeten Muhammed … Mens tolverne mener at imamen må være guddommelig utnevnt og ismailier følger en arvelig levende imam, mener zaydier at enhver lærd etterkommer av Ali kan lede ved å reise seg i våpen mot tyranni».

«Houthiene er fortsatt en zaydi-rotfestet bevegelse, men har bygget en bredere koalisjon på tvers av sekteriske linjer … [ved å rekruttere] shafi’i-sunnier og installert sørlige sunnimuslimske politikere i synlige sivile stillinger, samtidig somde appellerer til sunnimuslimske samfunngjennom suverenitet, antikorrupsjon, antiintervensjon og pro-palestinske solidaritetsbudskap».

«Revolusjonen i 1979 [på den iranske] bevegelsen ga Zaydi-vekkelsesaktivistene et eksempel på et vellykket islamsk opprør mot monarkiet og vestlig makt. [Deres leder], Hussein, beundret Ayatollah Khomeinis motstand, adopterte elementer av iransk statskunst, [men] så på Hizbollah som en organisasjonsmodell».

Likevel er ingen Ansar Allah iransk stedfortreder, insisterer Nino.

Dens vedvarende trass mot Israel, sier han, kommer ikke bare fra Hizbollah eller Iran, men er forankret i den første imamens «egen våpenheving mot tyranni» da han gjorde opprør mot Umayyad-kalifatet i 740 e.Kr. og ble martyrdøden.

Antipati mot jøder blant houthiene oppsto opprinnelig, skriver Nino, «etter sabbatsbevegelsen i 1666 stormet en massiv messiansk begeistring» [fra et stort antall jøder over hele verden og sentrert rundt Sabbatai Zevi som Messias som ledet jødene til forestående forløsning] Jemen.

Sabbatisk mystisisme var svært kontroversiell overalt, fra Europa til Asia, med tusenvis av jøder som ble ekskommunisert av sine rabbinske myndigheter for sin sabbatiske praksis. Sabbatai Zevi , og praksisene som ble omfavnet av hans bevegelse, opprørte den osmanske kalifen, Mehmed IV, så mye at han beordret Zevi å konvertere til islam eller godta å bli henrettet. Zevi valgte å konvertere til islam i 1666. De fleste av hans enorme tilhengere konverterte tilsynelatende også til islam, i følge Zevis eksempel, men forble i hemmelighet «sabbatiske». Derav Dönmeh-bevegelsen for å skjule hemmelig troskap i Tyrkia og utover.

I Jemen avsa Houthi-imamen, etter å ha konsultert zaydi-lærde, en kjennelse som, i likhet med kalifen, også krevde jødisk konvertering – et ultimatum som de fleste jemenittiske jøder nektet. Episoden endte med riving av synagoger over hele Jemen i 1679 og utvisning av hele den jødiske befolkningen fra Jemen (selv om jøder returnerte etter omtrent et års fravær, selv om mange fant sine tidligere eiendommer konfiskert).

Den osmanske kalifen forestilte seg uten tvil at sabbatepisoden var avsluttet i 1666 – men det var en vending i halen som til slutt bidro til kalifatets oppløsning. Måten kalifatet ble oppløst på kastet skygger over Ibn Sauds omfavnelse av Abd-al Wahhab og hans fanatisme – en allianse som ble sett på som dypt i strid med sunnimuslimsk islam som helhet.

I århundrer hadde dönmeh-folket levd et dobbeltliv – de praktiserte en «åpen hemmelig» identitet der ekte religiøs tilhørighet ble skjult. Da ungtyrkerne begynte å kjempe for en sekulær stat i vestlig stil, kjempet dönmeh ivrig for saken . Et sekulært, nasjonalistisk Tyrkia betydde at de ikke lenger ville bli definert av de strenge religiøse lovene (Millet-systemet) i Det osmanske riket. De kunne endelig tre ut av skyggene som likeverdige, sekulære tyrkiske borgere.

Vanlige historikere erkjenner at Dönmeh-samfunnet spilte en grunnleggende rolle i Komiteen for union og fremskritt (CUP) og den påfølgende kollapsen av Det osmanske riket.

Sett fra perspektivet til osmanske lojalister, hadde imperiet blitt felt av to uortodokse, forstyrrende krefter – interne sekulariserende reformatorer i Vesten (ofte Dönmeh), og for det andre av radikale religiøse fanatikere i Østen (wahhabiene). I den avsidesliggende ørkenen i det sentrale Arabia (Najd) ble alliansen mellom Muhammad ibn Abd al-Wahhab og Saud-huset oppfattet som en direkte krig mot osmanske religiøse troverdigheter og mot dets territoriale hegemoni.

Vippepunktene kom med de ødeleggende wahhabitiske raidene på Karbala (1802), Mekka og Medina (1803–1805), som sjokkerte den muslimske verden og tvang den osmanske sultanen til å ta drastiske grep.

En mye omtalt irakisk etterretningsrapport fra 2002 som ble oppdaget etter Bagdads fall (og tidligere verk av osmanske forfattere som Ayyub Sabri Pasha) hevdet at Muhammad ibn Abd al-Wahhab (grunnleggeren av wahhabismen) og Muhammad bin Saud var etterkommere av Dönmeh.

Selv om det ikke finnes bokstavelige bevis for en slik kobling, har en rekke observatører bemerket de sterke strukturelle og funksjonelle «resonansene» i hvordan disse tre bevegelsene – sabbateanisme, wahhabisme og messiansk sionisme – opererte innenfor sine respektive religioner: Alle tre representerte radikale brudd med tradisjonell ortodoksi. Wahhabismen avviste århundrer med islamsk akademisk tradisjon til fordel for rigid bokstavtrohet; sabbateanismen brøt rabbinsk lov fullstendig, og messiansk sionisme undergravde tradisjonell ortodoks jødisk lære (venting på Messias).

I flere tiår voktet Saudi-Arabia strengt over sin historie, og forankret sin legitimitet direkte til det guddommelige mandatet fra alliansen med Ibn Abd al-Wahhab fra 1744. I de senere årene har imidlertid Saudi-Arabia bevisst løsrevet seg fra wahhabismen under «sønnekongen», Mohammed Bin Salman . Staten har omskrevet sin offisielle historie for å understreke nasjonal, stammeidentitet fra 1727, og nedtonet Ibn Wahhabs rolle.

Selv om Tyrkia – som den primære etterfølgerstaten til Det osmanske riket – har et dypt kulturelt minne om krigene mellom osmanere og wahhabiter, ser mange tyrkiske religiøse autoriteter på wahhabismen som en svært destruktiv, u-islamsk bevegelse som truer islams åndelige integritet. Sjiamuslimer, enten de er iranske eller jemenittiske, anser også plyndringen av Karbala, ledet av Saud bin Abd-al Azziz (kongens sønn), for å ha vært et eksistensielt angrep på deres åndelige identitet. Mellom 2000 og 5000 sjiamuslimer ble drept, og helligdommen til Ibn Hussein ble plyndret.

Hendelsen forferdet både sjiamuslimer og sunnimuslimer over hele regionen. Som hevn reiste en sjiamuslimsk leiemorder fra Irak til den saudiske hovedstaden Diriyah sent i 1803 og knivstakk den saudiske herskeren, Abd-al Aziz, til døde. Til slutt beleiret en ottomansk-egyptisk styrke den saudiske hovedstaden Diriyah. Etter en brutal beleiring på flere måneder overga byen seg.

Denne historien eksemplifiserer den strukturelle sårbarheten til al-Sauds islamske troverdighet i krigen deres med Ansar Allah – en forståelse som er fullstendig i strid med den vestlige oppfatningen av Saudi-Arabia som en «reformistisk» stat og en stang for islamsk troverdighet.