oss 150 kroner!
Bygger konsentrasjonsleir ved Rafah
Bruddene på “våpenhvilen” i Gaza fra 10. oktober er kontinuerlige, og Israel flytter stadig “den gule linja” som markerer okkupasjonssona, skritt for skritt. Statsminister Binyamin Netanyahu har gitt ordre om at “sikkerhetssonen” skal utvides til å omfatte vel 70 prosent av Gaza-stripa som er på størrelse med Mjøsa. De siste angrepene rammet boligbygg, telt som gir ly til fordrevne familier, og andre sivile mål. Israels væpnede styrker (IDF) gjennomfører regelmessige bakkeangrep og skyter med dronere og artilleri mot mål i enklaven.
Helsemyndighetene i Gaza meldte mandag at tretten palestinere ble drept i israelske angrep de siste 24 timene. Ifølge Gaza-myndighetenes mediekontor hadde Israel begått 3795 brudd på våpenhvilen fram til utgangen av forrige uke. 1168 palestinere er drept og 3734 såret. Bergingsgrupper har hentet fram ytterligere åtte hundre lik fra ruinene. Sida starten av Israels folkemord i oktober 2023 har det totale tallet steget til 73 250 døde palestinere og 173 751 sårede.
Gaza-planen framstår som død som en dronte. Planen som gjelder for hele stripa, er redusert til et “pilotprosjekt” utenfor Rafah, eller en konsentrasjonsleir for titusener av palestinere i ordets rette forstand. Samtidig legger Israel en jordvoll fra nord til sør av Gaza. Dette minner om muren som Marokko la på tvers av det okkuperte og annekterte Vest-Sahara under kong Hasan 2. – med hjelp fra Israel.
Statsminister Binyamin Netanyahu har ingen planer om å forlate Gaza, men å reokkupere området uten noen palestinsk forvaltning. Det gjelder også etter valget 27. oktober.
Død og militær ekspansjon
Medisinske kilder ved Ash-Shifa-sjukehuset opplyser at Mohammed Tayseer Obeid ble drept av en israelsk drone som traff leiligheten i boligblokka At-Taj i Al-Yarmouk-gata i det sentrale Gaza by. Seks sivile, de fleste av dem kvinner og barn, ble skadet i angrepet. Et annet israelsk missil traff en leilighet i Al-Muassasat-gata vest for Gaza by, men det ble ikke rapportert om noen omkomne.
I et separat angrep nord for Khan Yunis i sørenden av Gazastripa drepte israelske droner Anas Hamdan (34) som var medlem av den militære greina av Hamas, (Izz ad-Din) al-Qassam-brigadene (Kataʾib ash-Shahid ʿIzz ad-Dīn al-Qassam), mens fem andre palestinere ble såret.
Tidligere samme dag ble en annen palestiner drept da israelske styrker angrep et telt med fordrevne i området Al-Mina (Maiuma) vest for Gaza by.
Gaza by er hardt utsatt. Medisinske kilder sa at Ibrahim Radwan Khattab ble drept i israelsk artilleribeskytning nær State Junction, sør for nabolaget Zaytoun sørøst i byen. I løpet av natta ble Zaytoun beskutt med kraftig artilleri mens stridsvogner avanserte langs As-Sikka-gata i den østlige delen av området.
I et separat angrep ble Muhammad Ahmed ar-Rifi og Suhail Salah Ahdeibi drept i et israelsk droneangrep i nabolaget Tuffah (“Eplet”) i øst.
Seinere på dagen ble en annen palestiner drept da fly bombet området nær Gaza bys havneby.
Ash-Shifa rapporterte at de ikke fikk fram ambulansene på grunn av den kraftige beskytninga, blant annet med Apache-helikoptre utrustet Hellfire-raketter av samme typen som ble satt inn under Hamas-angrepet 7. oktober 2023 – den gangen med ordre om å iverksette Hannibal-direktivet som i klartekst går ut på å skyte på alt som rører seg.
Gazas helsedepartement opplyser at 1126 palestinere har blitt drept siden våpenhvilen trådte i kraft 10. oktober.
Lokale kilder melder om at israelske militærkjøretøyer rykket fram øst for Al-Qarara, nord for Khan Yunis, under kraftig artilleriild før de senere trakk seg tilbake.
De intensiverte artilleriilden øst for Khan Yunis. I Rafah installerte israelske styrker en ny port på Ar-Rashid-veien nær High Class-området i Al-Mawasi, samtidig som de fortsatte å isolere byen fra resten av Gaza med sandbarrierer og militære stillinger. Under operasjonen ble det vestlige Rafah beskutt med artilleri. Israelske marinefartøy åpnet ild mot kysten av Gaza by og de største flyktningbyene i sør, Khan Yunis og Rafah.
Krigsfly bombet boliger i flyktningleirene Nuseirat og Bureij, samt i Deir al-Balah. Artilleribeskytninga traff Nord-Bureij og flyktningleiren Øst-Maghazi, mens det ble avfyrt røykammunisjon øst for Abu al-Ajeen nær Deir al-Balah (“Daddelpalmeklosteret”).
I det sørlige Gaza rettet Israels væpnede styrker (IDF) inn sitt artilleri mot Al-Qarara og områdene rundt Salah ad-Din-veien øst for Hamad (Madinat Hamad), nord for Khan Yunis.
Militærkjøretøy avanserte også mot Abu Tamam-skolen i Beit Lahia i nord.
Bygger murer
Israels uopphørlige brudd på våpenhvilen fortsetter med luftangrep, artilleriangrep, bakkeinngrep, riving av bolig og bygninger som fortsatt står, og av ruiner, og målrettete skarpskytingsangrep over hele Gazastripa, fra nord til sør. Samtidig opprettholder Israel sine strenge restriksjoner på innførsel av humanitær hjelp, kommersielle varer og folks mobilitet, innad og ut og inn av Gaza.
Dette er en kombinasjon av den tidligere beleiringa av Gaza som varte fra 2005 til Hamas-angrepet “Operasjon Al-Aqsa-flommen”, og den tidligere okkupasjonen, med 21 bosettinger før evakueringa i 2005. Nå utvides den nye okkupasjonen gradvis.
Satellittbilder viser at Israel nå bygger en massiv jordbarriere som skiller mer enn halvparten av Gazastripa fra resten av området. Den fysiske skillemuren har allerede rukket å bli over 23 kilometer lang, ifølge det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press (AP), og skjærer seg gjennom palestinske samfunn som er lagt i ruiner.
IDF bekrefter overfor AP at de har lagt jordvollen langs den såkalte «gule linja», som ble nedfelt i “Gaza-planen” som ble ratifisert av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 2803, vedtatt 29. september i fjor. Men IDF underslår ikke at den er “en del av en bredere sikkerhetssone utstyrt med overvåkings- og etterretningssystemer som er ment å forhindre infiltrasjon og beskytte nærliggende israelske bosetninger og militære styrker” som tilhører Sørkommandoen som har ansvaret for beleiringa av Gaza.
Men det er lett å trekke sammenlikninger til den strategiske muren som Marokko har anlagt for å dele det annekterterte Vest-Sahara (As-Ṣaḥraʾal-Gharbiyyah) fra resten av Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) som blir styrt av frigjøringsfronten Polisario (Folkefronten for frigjøringa av Saguia el-Hamra og Río de Oro).
Muren gjennom den steinete, svarte ørkenen ble anlagt under Marokkos konge Hassan 2. med betydelig hjelp fra Israel som utrustet muren med sofistikert elektronikk og annet overvåkingsutstyr for å sikre Marokkos folkerettstridige okkupasjon og annektering. Dette er ett av flere likhetspunkter mellom Palestina og Vest-Sahara.
Satellittbildene som er levert av Planet Labs i San Francisco, avslører at barrieren utvider seg raskt og strekker seg allerede over mer enn halvparten av Gazas vel omtrent 40 kilometer lange kystlinje og skjærer gjennom tettbygde områder som var hjemmene til hundretusenvis av palestinere.
Bildene viser at en del av barrieren sør for Rafah ble utvidet fra omtrent 500 meter til omtrent 2,4 kilometer mellom 1. og 15. juli og skiller Rafah fra det fruktbare Al-Mawasi-området som er fjorten kilometer langt og én kilometer bredt og utgjør om lag tre prosent av Gaza.
Her ligger noen av Gazas største flyktningkonsentrasjoner. Gjennom den siste Gaza-krigen har palestinere blitt fordrevet fra nord til Mawasi og når IDF har rykket inn i Rafah og Khan Yunis – for siden å bli fordrevet igjen, fram og tilbake mens den folkemorderiske krigen har beveget seg videre.
Nå beveger barrieren seg raskt mot en 17 kilometer lang seksjon som strekker seg fra Khan Yunis mot Gaza by. Det pågår bygging i nærheten av ruinene av Bani Suheila, to kilometer øst for Khan Yunis., byer som går tilbake til kanaaneisk, filisterisk og romertida.
Israel har nå etablert en militærbase i Bani Suheila, som går tilbake til kanaaneisk, filisterisk og romertida.
I Nord-Gaza bygges det jordvoller i Beit Lahia.
Satellittbildene tyder på at seksjoner strekker seg utover den selverklærte «gule linja», og de bekrefter det som er blitt uttalt flere ganger fra offisielt hold i Tel Aviv: at Israel skal ha full territorial kontroll over Gaza-enklaven
“Pilotprosjekt” Rafah
President Donald Trumps monsterøse, megalomane Gaza-plan er i ferd med å bli reduserte til et lite pilotprosjekt i Rafah, som heller ikke er liv laga eller bærekraftig, som om noen av de koloniale planene for stripa langs Middelhavskysten er det – uten å involvere det palestinske folket under palestinsk ledelse.
Årsaken er at Israel – og USA – prioriterer militær og økonomisk kontroll over gjenoppbygging og humanitær hjelp utover nødhjelp på sultegrensa. Det har gitt seg konkret utslag i at Trumps famøse “Fredsråd” (Board of Peace) allerede har fraveket de opprinnelige planene til fordel for et begrenset pilotprosjekt nær Rafah.
Det vekker umiddelbart minnene fra den mangfoldige verdenshistoria, om prins Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin-Tauritsjeskij (1739-91) som viste Katarina den store (tsarina 1762-96) en rekke kulisser som skulle forestille landsbyer i de øde områdene i det sørlige Ukraina som hadde kommet under russisk kontroll ved Küçük Kaynarca-traktaten av 1774 etter Den russisk-tyrkiske krigen (1768-74).
Det er selvsagt for tidlig å innføre begrepet “Trumps kulisser” i historiebøkene, men det er fristende å allerede avskrive hans prosjekt for Gaza som ikke mer enn en tom kulisse, mens Potemkin (uttales Patjómkin) gikk videre og anla byene Odessa, Kherson, Mykplajiv, Sevastopol på Jalta, Dniepro og andre byer som dukker opp i rapporteringa fra slagmarka i Ukraina.
Gaza-planen har ikke beveget seg fra fase 1 til fase 2 fordi Israels er gitt full kontroll med “sikkerhetsspørsmålet”, hvilket vil si at Hamas (og andre palestinske fraksjoner) skal avvæpnes før IDF blir trukket ut av noen deler av Gaza som ikke IDF bestemmer over selv. Den Israel-dikterte “sikkerhetsordninga” er den nærliggende årsaken til den reviderte planen, slik det framgår av uttalelser på diplomatisk hold ut fra hva The Guardian skriver. Den reviderte planen dekker dermed over “minimal framgang og økende frykt for fornyet israelsk eskalering.”
Frykten er velbegrunnet, og framgangen er heller ikke-eksisterende enn “minimal”. Når kritiske diplomater eller diplomatiske kritikere lufter bekymringer for at pilotprosjektet er “utformet for å forvalte Gaza snarere enn å gjenoppbygge det”, er det mer nærliggende å erstatte betegnelsen “forvalte” med rekolonisere. Uansett er det lett å konstatere at tidsfristen på 100 dager som Trump satte for seks måneder siden, gikk ut for en del kalenderblad siden, ikke uvanlig for “den store avtalemakeren”.
Ifølge en rapport som The Guardian publiserte forrige torsdag, har “Fredsrådet” ganske enkelt forlatt den oppblåste “visjonen” om en territoriumsomfattende gjenoppbygging av Gaza som Trumps svigersønn Jared Kushner la fram i januar. Kushner har sopet inn milliardinntekter i USAs mest korrupte administrasjon som Trump-familiens håndplukkede spesialutsendinger til forhandlinger han ikke er autorisert av USAs utenriksdepartementet i Foggy Bottom i Washington, til å delta i. Sammen med USAs spesialutsending, eiendomsinvestoren Steven Witkoff, er Kushner virkelig “foggy bottom”.
I stedet er det snakk om en midlertidig bosetning nær Rafah for en brøkdel av Gazas mer enn to millioner fordrevne palestinere. Her vil det ikke komme grunnleggende infrastruktur, verken vann, strøm, kloakksystemer, sjukehus og bakerier, innen hundre dager som var den opprinnelige tidsfristen for hle Gaza.
Om lag 17 milliarder dollar var forventet å finansiere gjenoppbygginga. Seks måneder senere har så å si ingen av disse målene materialisert seg. Arabiske regjeringer og investorer avstår fra å finansiere prosjekter i områder som fortsatt er under israelsk kontroll fordi de ser at det vil forsterke okkupasjonen.
“Potemkin-landsby”
Det er snakk om en leir med flyttbare boenheter nær Rafah, designet for bare noen titusener av palestinere, avslører rapporten. Heller ikke her har de kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Igjen avslører satellittbilder som den landsomfattende Manchester-avisa har gjennomgått, at det knapt er satt ett spadetak, utover jordbarrieren som bulldoserne skyfler på plass.
Avisa siterer tjenestemenn “med kjennskap til planlegginga” på at prosjektet sannsynligvis ikke vil bli operativt før utgangen av 2026. De milliarder av dollar som “Fredsrådet” forespeilet FN om, eksisterer ikke – eller kanskje har havnet på andre kontoer.
Det får Muhammad Shehada, gjesteforsker ved European Council on Foreign Relations, til å peke på faren for at Rafah-prosjektet blir et utstillingsvindu som skal legitimere israelsk militærpolitikk snarere enn å lindre Gazas humanitære katastrofe.
– Israel prøver i bunn og grunn å bygge en innesperret og kontrollert Potemkin-landsby, sier han til The Guardian, en symbolsk enklave hvor et høyst begrenset antall palestinere vil få noe bedre forhold, men uten noen form for frihet og med rettigheter annet enn å overleve, mens det overveldende flertallet av Gaza forblir under beleiring og militært press, kort og godt under okkupasjon.
Dette innebærer dessuten en alvorlig fare for voldelig splittelse og rein desperasjon mellom palestinere som en allerede har sett resultater av når Israel helt bevisst har gitt rom for kriminelle, ofte familie- eller klanbaserte bander, som ligger i væpnet konflikt med Hamas-myndighetene og står bak plyndringa av hjelpeforsendelser.
Israel bruker tilgangen til nødhjelp som våpen og for ikke å gå inn på en omfattende politisk løsning.
«Å holde noe i gang»
Rapportens mest rystende og samtidig avslørende innrømmelse, ifølge The Guardian, er de diplomatene som er involvert i initiativet, som åpent forteller at målet ikke lenger var å levere på den opprinnelige “visjonen”, men bare å bevare selve prosessen.
– Målet er bare å holde noe i gang, holde ballen i spill, sier en vestlig diplomat til avisa. Det betegnende er at vedkommende bruker det som et (sjøl)forsvar overfor mulighetene for mer ekstreme israelske forslag, som massedeportasjon og fordriving, et nytt Nakba, og en rekolonisering av Gaza.
Dette understreker Vestens og øvrige Israel-alliertes drepende unnfallenhet overfor Israels folkemorderiske politikk som får god tid til å tilpasse seg og gjennomføre den de facto annekteringa av Vestbredden som nå pågår.
Uttalelsen fra diplomaten innebærer i korthet bekreftelsen på at Trumps Gaza-plan var DOA (dead on arrival), i dette tilfelle død ved fødselen, selv med vedtaket i FNs sikkerhetsråd og intetsigende og innholdsløse støtteerklæringer fra utenriksminister Espen Barth Eide.
“Israelsk sikkerhet”
I henhold til den reviderte planen skal sikkerheten i pilotområdet ivaretas av den internasjonale stabiliseringsstyrken som “Fredsrådet” forsøker å samle ihop, uten synlig hell, sammen med en spesialtrent palestinsk politienhet.
“Stabiliseringsstyrken” (ISF) vil imidlertid være helt prisgitt IDF, nærmest som et vaktkorps i en konsentrasjonsleir; den vil spille rollen som en “kapo-styrke” som gjerne blir satt til sånne oppdrag. Israel har dessuten kontrollen med hvem som blir rekruttert til styrken og har allerede uttalt seg kritisk til visse land som prøvende har meldt sin interesse.
Her har det ikke skjedd noen endringer i den reviderte planen, men ellers det uklart med hensyn til utplasseringa av ISF, opplæringa av palestinsk politi, finansieringsordninger og juridiske avtaler, melder The Guardian.
Statsminister Netanyahu og hans regjering har dessuten holdt tilbake godkjenninga av flere viktige komponenter i “Fredsstyrets” forslag, som nettopp utplasseringa av ISF.
IDF har samtidig utvidet sin okkupasjon fra 53 til over 60 prosent av Gaza og vil flytte “den gule linja” til å omfatte over 70 prosent på ordre fra Netanyahu.
Alt blir begrunnet med, og godtatt av Israels allierte, inkludert Norge, Israels “sikkerhet”. Slik har det vært med utbygginga av koloniene på Vestbredden siden Yigal Allon-planen umiddelbart etter erobringene under Seksdagerskrigen mot Egypt, Syria og Jordan i juni 1967.
Yigal Allon, kommandant for Palmach (Plugot Maḥatz), elitetroppene og spesialenhetene (sayeret) i den paramilitære militsen Haganath og deretter general i IDF (etter opprettelsen av staten Israel), var interimstatsminister i en knapp måned mellom 26. februar og 17. mars i overgangen fra statsminister Levi Eshkol til Golda Meir tok over som regjeringssjef for Arbeiderpartiet.
Allon var visestatsminister i hele perioden fra juli 1968 til mars 1974, til etter Oktoberkrigen i 1973.
Trumps “tordenskioldske soldater”
“Stabiliseringsstyrken” (ISF) bringer fram andre historiske minner, selv om de, i motsetning til Potemkins kulisser i Ukraina, bygger på en av de mange anekdotene rundt den norske sjøhelten fra Trondheim, rådmanns-, kjøpmanns- og skipsredersønnen Peter Jansen Wessel Tordenskiold (1690-1720), som bidro til å ro seieren mot svenskene i havn under Den store nordiske krig (1700-21). Etter å ha knust den svenske flåta i Marstrand i Västra Götaland i Bohuslän i juli 1719, beordret Tordenskiold, ifølge biografien til Caspar Peter Rothe (1747-50) sine soldater til å marsjere fram og tilbake gjennom Marstrands gater og smug slik at det fra Carlsten festning så ut til at tettstedet ved Kungsälv var fullstendig beleiret.
ISF som var foreslått til 20.000 mann i Trumps plan, består av ikke mer enn 10-20 personer som skal utplasseres i konsentrasjonsleiren i Rafah – og heller ikke det er på plass, ifølge en eksklusiv rapport fra The Wall Street Journal fra begynnelsen av juni.
Indonesia, som tidligere ville innrullere flere tusen mann, trakk seg i mars. Dermed forsvant oppdragets potensielt største bidragsyter. Jakatara viste til at den regionale sikkerhetssituasjonen var forverret, og president Prabowo Subianto Djojohadikusumo som selv har militær bakgrunn, bekrefter at landets engasjement fortsatt er satt på vent.
Bare fire land står fortsatt ved sine formelle forpliktelser: Marokko, Albania og Kosovo, USAs politiske vasallstater på Balkan, og Kasakhstan (Hata Kasakh), verdens største innlandsstat ved Kaspihavet, som besluttsomt prøver å holde armelengdes avstand til Moskva, ikke minst fordi president Vladimir Putin har kommet med de samme russisk-sjåvinistiske og historisk revisjonistiske utlegningene over oljelandet Kasakhstan som overfor “grenselandet” Ukraina, “Lenins Ukraina” (Leninskaja Ukraina). I Kasakhstan er i dag 14,4 prosent, eller rundt tre millioner, russere av en befolkning på vel tjue millioner.
Marokko som fikk Vest-Sahara i “gave” av Trump for Abraham-avtalen, har varslet at deres kontingent forventes å ankomme først flere måneder etter skjema. De har heller ikke kurs for Gaza, men et nytt logistikknutepunkt ved grenseovergangen Kerem Shalom (Karem Abu Salem), hvor de vil gjennomgå trening før de utfører begrensede rekognoserings- og sikkerhetsoppdrag inne i Gaza. Det gjør kontingenten mer eller mindre til en del av IDFs okkupasjonsstyrke.
Grenseovergangen mellom Gaza og Israel og Gaza og Egypt ligger i sørenden av stripa ved kibbutzen Kerem Shalom (“Fredens vingård”).
De to militære fasilitetene i Gaza var opprinnelig ment å støtte rundt 5500 “fredsbevarende soldater og personell” i fase 1 av Gaza-planen som innebar å avvæpne Hamas.
Frafallet blir tilskrevet de økende politiske, sikkerhetsmessige og diplomatiske hindringene som Israel har lagt i veien, ifølge den 137 år gamle broadsheet-avisa på 1211 Avenue of the Americas, kjent som News Corp. Building eller Fox Building, i New York.
Det kunne vært en “dagen derpå”-bekymring for Trump, men han har øyensynlig ikke tid til å bry seg om, heller ikke med tanke på Nobels fredspris som han nok har slått fra seg (?), med tanke på den hengemyra han har omgjort Hormuzstredet til – og nå eventuelt Rødehavet – i krigen mot Iran.
Daniel Benjamin Shapiro, USAs ambassadør til Israel under president Barack Obama (2011-17), sier til WSJ at krigen med Iran ikke bare har forsinket beslutninger rundt ISF, men svekket mange lands vilje til å delta.
Vanskene som ISF befinner seg i, er landminer under Trumps Gaza-strategi, i den grad den finnes fordi Gaza-planen i FN-versjon 2803 uansett er død. ISF var en saltstøtte som nå er brutt ned, akkurat slik Israel har arbeidet for uavhengig av Trumps prestisje. Israel vet at de likevel får betalt, jamfør vedtaket i Kongressen om integreringa av USAs og Israels militærapparat, kalt USA-Israel FUTURES (Framwork for Upgraded Technologies, United Research and Enhanced Security) Act of 2026.
Død som en dronte
Israels statsminister Binjamin Netanyahu som igjen stiller til valg 27. oktober, “har ingen intensjon om å forlate Gaza,” fastslår journalisten og forfatteren Ramzy Baroud, redaktør av Palestine Chronicle som nylig ga ut boka “Before the Flood” på Seven Stories Press. Tidligere har han gitt ut“Our Vision for Liberation”, “My Father was a Freedom Fighter” og “The Last Earth”.
“Å gi avkall på en tomme fra de omtrent 70 prosentene av territoriet som hæren hans for tida okkuperer i Gaza, vil bli ansett som en svakhet av flertallet av israelske velgere og vil resultere i et åpent opprør innafor hans ekstremistiske koalisjon,” skriver han på Palestine Chronicle.
Netanyahu har aldri lagt skjul på sine planer og sine standpunkter. Å se bort fra det, er å bygge på illusjoner for å holde den kraftfulle Palestina-solidaritetsbevegelsens krav på avstand. Det innebærer uthulete “kompromisser” som tjener som forsøk på avledninger.
I stedet for å gjennomføre kravene som blir fremmet av blant andre den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Disvestment and Sanctions), blir flere vestlige land tvunget til å vedta boikott av varer fra de folkerettsstridige koloniene på Vestbredden som om det ikke skulle være den mest selvfølgelige konsekvensen av utallige FN-resolusjoner og internasjonale konvensjoner som landene ellers liker å smykke seg med.
Men å rette skytset mot Israel og israelske myndigheter som ansvarlig myndighet for bosettingene, ligger langt utafor geopolitisk allfarvei selv innafor “den regelbaserte verdensordenen”.
“Den eneste veien ut er en sterkere, uavhengig internasjonal vilje som bryter Gazas framtid ut av Netanyahus grep, og omsette politiske avtaler til umiddelbare humanitære resultater,” mener Baroud.
Han er tilknyttet Center for Islam and Global Affairs (CIGA) ved Istanbul Sabahattin Zaim-universitet som seniorforsker utenlands (Non-resident Senior Research Fellow).
Baroud viser til den israelske politiske ledelsen om at Israel må opprettholde militær dominans over Gazastripa og “eksplisitt avviser ethvert rammeverk som krever full tilbaketrekning av tropper” fordi “det militære fotavtrykket i Gaza er en permanent del av arrangementet, ikke et midlertidig forhandlingskort” for Netanyahu, ikke “politisk fôr som har som mål å forlenge karrieren hans og unngå de katastrofale utfallene som venter ham – i form av statlige etterforskninger og rettssaker – om han skulle bli kastet” i valget.
Baroud henter skyts fra Netanyahus “ekstremistiske politikk gjennom hele karrieren ved roret i israelsk politikk” og konstaterer at det “har aldri vært en periode i Netanyahus historie der han viste en genuin vilje til å inngå kompromisser eller engasjere seg i en autentisk politisk prosess med palestinerne.”
Netanyahu gikk på som regjeringssjef for første gang i 1996 med eksplisitt motstand mot Oslo-avtalen – og fikk umiddelbart med seg USA under president Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright til å legge inn fjorten forbehold og reservasjoner mot Oslo-avtalen gjennom Wye River-memorandumet ved å legge hardt press på PLO-leder Yasser Arafat som betingelse for å implementere Oslo II-avtalen fra 1995 (Interim Agreement on the West Bank and the Gaza Strip).
Israel har siden aldri hatt en statsminister som helt og fullt har støttet Oslo-avtalen, heller ikke Arbeiderpartiets Ehud Barak som bare satt i knappe to år (juli 1999-mars 2001). De fleste har snarere vært direkte motstandere av avtalen.
Etter Barak fulgte fem år med Ariel Sharon (mars 2001-april 2006) fra Likud og Kadima og vel tre og et halvt år med Ehud Olmert fra Kadima (januar 2006-mars 2009).
Netanyahu har sittet i 18 år og 300 dager (lørdag 25. juli).
Gaza-planens administrative organer som den nasjonale komiteen for administrasjonen av Gaza (National Committee for the Administration of Gaza, NCAG) av palestinske teknokrater og ISF-styrken, er like irrelevante som Trump “fredsråd”, fordi deres eneste formål er å håndtere overgangsfasen som ikke kommer over Israels hindringer, å levere humanitær hjelp og “å utplassere en fredsbevarende buffer”.
Det har sine åpenbare grunner: “Det ser ut til at to separate, uforsonlige spor tar form. Det ene er det israelske sporet med fortsatt krig, forankret i militær okkupasjon og langvarig folkemord. Det andre er et internasjonalt spor, kontrollert av Washington, som i stor grad tar sikte på å finne alternative måter å forvalte Gaza på vegne av Israel,” ifølge Baroud.
Det inkluderer “Gaza-planens første fase teoretisk sett en gradvis omplassering av israelsk militær makt, en bærekraftig våpenhvile, en massiv tilstrømning av gjenoppbyggingshjelp og gradvis overlevering av sivil administrasjon til en ikke-fraksjonert palestinsk myndighet.”
Heller ikke at Hamas nå har nedlagt sitt administrasjonsstyre på Gaza for å åpne rommet for NCAG, har endret det faktum at “i realiteten finner ingen slik overgang sted”. NCAG skal kun ha ansvaret for kommunale oppgaver som søppeltømming.
For sikkerhets skyld har Israels politiske sikkerhetskabinett fullstendig avvist overgangen som “et triks”, ifølge utenriksminister Gideon Sa’ar. I stedet fortsetter Israels militære strategi.
“Målet er ikke bare å avvise en alternativ palestinsk administrasjon, men å sikre at ingen fungerende palestinsk styringsmyndighet kan oppstå i det hele tatt. Ved å gjøre dette ønsker Tel Aviv å skape et permanent styringsvakuum, og så ytterligere kaos og fragmentering. Hvis ingen alternativ palestinsk politisk organ får lov til å stabilisere Gaza, vil standardkollapsen uunngåelig tvinge lokale fraksjoner til å gjenerobre kontrollen over den daglige overlevelsen, og dermed gi Israel enda flere påskudd til å straffe en hjelpeløs befolkning mer.”
Ting på bakken underbygger Barouds poeng.
Knesset oppløst; valg 27. oktober
Det israelske parlamentet Knesset stemte fredag for å oppløse seg og bane vei for nasjonale valg 27. oktober. Det har nærmest blitt betegnende for israelsk politikk at lovgiverne stemte for en rekke omstridte lover og tiltak i ly av nattas mulm og mørke på tampen av den maratonlange sesjonen i Knesset.
Mishkan haKnesset ligger i regjeringskvartalet Kiryat HaMemshala (Kiryat Ben-Gurion) oppe på høyden Talla Sheikh Badr der det lå en palestinsk landsby som ble etnisk rensket av den sionistiske paramilitære organisasjonen Haganah (Forsvaret) under Nakba i 1948, forløperen til Israels forsvarsstyrker (IDF).
Dermed er valgkampen i gang over mange av de samme kontroversielle sakene som var oppe til heit debatt langt ut i nattetimene, som militærtjeneste, reguleringer av media som mange mener betyr innstramninger av sensuren som nå er aktivert, og kontroversene rundt partifinansiering. Økninga i partifinansieringa ble stemt gjennom med 62 stemmer for, ingen imot, hvilket innebærer at resten av Knesset som har 120 Ḥaver HaKnesset og Ḥavrat HaKnesset (mannlige og kvinnelige representanter), unnlot å stemme av frykt for at den langdryge striden med lederen for det ultraortodokse, sefardim-jødiske partiet Shas, Aryeh Deri, ville forkludre avstemninga om å oppløse parlamentet og dermed utsette valget. Shas ble opprettet i 1984 og søker seg inn i enhver regjering for å vokte om de haredi-religiøse rettighetene i det sekulære Israel.
Opposisjonen kan ikke vente med å vente med å få utfordret statsminister Binyamin Netanyahu i valg – og ville dessuten ikke gå glipp av millioner av shekel øremerket valgkampanjen. Presidenten i Knesset, Amir Ohana, tidligere offiser i overvåkingstjenesten Shin Bet og justis- og offentlig sikkerhetsminister for regjeringspartiet Likud, beskrev det utgående parlamentet som «det mest utfordrende Knesset» i Israels historie med nesten tre år med krig, politiske splittelser og gjentatte nasjonale kriser.
Likuds parlamentariske leder, Ofir Katz, minnet forsamlinga på, høyst unødvendig, at koalisjonen, den mest høyreekstreme i Israels historie, hadde fullført valgperioden og stått for ni statsbudsjett.
Det Katz behørig unnlot å nevne var at Israel under den samme perioden har beveget seg noen skritt ytterligere mot et teokrati. Det er ikke uvanlig at Shas slåss for de ultraortodokse partienes privilegier til å drive med sine Torah-studier i offentlig regi, og bare det, snarere tvert om. Det er partiets eksistensgrunnlag.
“Hestehandelgrunnlov”
Nå står slaget om å grunnlovsfeste lovene. Det skal sikre unntak fra militærtjeneste som det har stått harde kamper om under den folkemorderiske krigen i Gaza og Israels nye regionale kriger som tærer hardt på IDF og reservestyrkene. Israel har hatt store tap, ikke nødvendigvis i antall drepte soldater, men sårede og PTSD-traumatiserte unge menn og kvinner som blir en økende belastning på samfunnet. Aldri har så mange forlatt landet og etterlater seg hull i arbeidsmarkedet. For å tette hullene, utvidet Knesset den obligatoriske militærtjenesten til 32 måneder. Det vil ytterligere øke fremmedgjøringa i det israelske samfunnet mellom sekulære og ortodokse og mellom ultraortodokse haredi-jøder som Shas, og høyreekstreme religiøse som går inn for å ta over ID, herunder Det religiøse sionistpartiet (HaTzionut HaDati) eller Nasjonalunionen Tkuma (HaIchud HaLeumi–Tkuma), partiet til finasminister Bezalel Smotrich, og Otzma Yehudit (Jødisk makt), det rasistiske partiet til nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir.
En annen kjent høyreekstrem politiker, opposisjonslederen Avigdor Liberman fra Yisrael Beiteinu (Israel, vårt hjem), tidligere forsvars- og utenriksminister og innehaver av andre porteføljer i ulike Netanyahu-konstellasjoner, fører sin kamp mot de ultraortodokse videre og anklager koalisjonsregjeringa for hykleri. Han mener at Netanyahu og hans Likud på den ene sida beskytter unntakene fra verneplikten for ultraortodokse og samtidig utvider den obligatoriske tjenesten for soldater som allerede tjenestegjør på flere fronter.
Oppløsninga av Knesset kommer på et tidspunkt der Netanyahu står under et økende politisk press, også fra uventet hold. Krigen mot Iran og Libanon skulle være et sikkert valgkort for “herr Sikkerhet”, men de har i stedet blitt minefelt i samspillet med USA fordi de samme krigene ikke har blitt noen gevinst for Trump på hans hjemmebane. Det skyldes at Trump og Netanyahu har til felles at de alltid skyver ansvaret for problemer og feilskjær over på andre. Her krysser de klinger.
Det skaper utfordringer med israelsk media. Knesset stemte dermed for å omstrukturere kringkastingssystemet ved å opprette en ny audiovisuell mediemyndighet under kommunikasjonsdepartementet. Sensuren har blitt mer påtakelig etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, ikke minst med hensyn til Hannibal-direktivet som tidligere forsvarsminister Yoav Gallant har innrømmet å ha aktivert ganske umiddelbart etter at det presise militære angrepet mot Gaza-divisjonen i Sørkommandoen ble oppdaget.
Direktivet går i korthet ut på å skyte på alt som rører seg i tilfeller der israelske soldater eller sivile står i fare for å bli tatt som fanger selv om det fører til at israelere blir drept. Direktivet har blitt underslått i Israel-alliert medias dekning av Hamas-operasjonen “Al-Aqsa-flommen” hvor hensikten har vært å stigmatisere og bestialisere Hamas mest mulig. Netanyahu og IDF har til nå lagt lokk på den varslede uavhengige granskninga og sensur på media i å forfølge sporene som dukket opp i løpet av kort tid etter 7. oktober.
Ferske meningsmålinger viser økende støtte til opposisjonspartiene som blir ledet av tidligere statsminister (juni 2021 – juni 2022) bosetterpolitikeren Naftali Bennett og andre “sentrumspolitikere” som tidligere statsminister Yair Lapid (juli-desember 2022).
Bennett (54) har beveget seg fra Likud (2005-08), det religiøs-sionistiske Jødisk hjem (HaBeit HaYehudi, 2012-18), Yamina (Mot høyre) og Nytt høyre (HaYamin HeHadash, 2018-22 og nå Sammen (B’yaḥad fra 2026).
Lapid (62) har ledet det sekulære middelklassepartiet Yesh Atid (Det fins en framtid), med nedslagsfelt i Tel Aviv, siden 2012. I april gikk han sammen med Bennett med å danne alliansen Sammen for å nedkjempe Netanyahu.
Alliansen understreker i seg sjøl den langvarige politiske ustabiliteten de siste åra. Israel har holdt fem valg mellom 2019 og 2022, hvilket gjør en fullført full fireårsperiode til en uvanlig hendelse. Den er basert på folkemordet i Gaza.
Det “stabile” er den tidligere beleiringa og nå okkupasjonen av Gaza.
Meldingene om israelske drap og militære framrykkinger i Gaza fra forrige uke, er samlet av Palestine Chronicle, det palestinske nyhetsnettverket Quds News Network (Shabakat Quds al-Ikhbārīyah, QNN), dett tyrkiske byrået Anadolu (Anatolia) og det pan-arabiske tv-satellittnettverket Al-Mayadeen (“Torget”/”Plassen”) som ble opprettet i 2012 med Beirut som hovedkontor og ligger til venstre for konkurrentene Al-Jazeera som er eid av emiratet Qatar, Al-Arabiya som er eid av Saudi-Arabia, og BBC News Arabic (jfr. “The Al Maydeen news network gives voice to left-wing Arabs”, Christine Crone, København universitet, 12. juli 2017).
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
