oss 150 kroner!
Hvordan kobberkabler i 1992 ble til digital masseovervåking og strømplyndring i 2026.
Det finnes en utbredt myte i norsk politikk om at politikerne våre ble «lurt» av EØS-avtalen i 1992.
Sannheten er langt mer kynisk:
Da Stortinget vedtok EØS-avtalen i oktober 1992 (St.prp. nr. 100), var de fullstendig klar over at dette ikke var en vanlig handelsavtale. De visste nøyaktig hva de gjorde da de stemte for å overføre norsk suverenitet til fremmed makt.
De la opp til en strategi der makten ble avgitt så sakte, bit for bit, område for område, at det norske folk ikke skulle oppdage det før fellen var klappet sammen.
Det ultimate beviset på at de visste at EØS brøt med nasjonal selvråderett, ligger i selve avstemningen.
Hvis EØS bare var en handelsavtale, kunne den vært vedtatt med vanlig flertall. Men fordi makteliten visste at de ga fra seg kontrollen, måtte de utløse sikkerhetsventilen i Grunnloven § 115 (da § 93), som krever et kvalifisert tre fjerdedels (3/4) flertall.
De krysset en konstitusjonell grense med åpne øyne.
Selve EØS-avtalen ble solgt inn som en handelsavtale til folket.
Utad ble avtalen på dette området solgt inn som en uskyldig adgangsbillett til markedet, preget av tekniske standarder og oppløsningen av Televerkets monopol på analoge kobberkabler.
I dag, i juli 2026, står vi overfor endestasjonen:
– Innføringen av Chat Control – en permanent EU-forordning som pålegger teknologiselskaper å overvåke og skanne den krypterte kommunikasjonen til alle norske borgere.
Dette er ikke et plutselig «sommerkupp», men den planlagte, langsiktige konsekvensen av det rettslige maskineriet Stortinget rigget tilbake i 1992.
Denne snikende overtagelsen på dette området ligger hovedsaklig i Vedlegg XI. Dette vedlegg lå i EØS-avtalen da Godal signerte den i Porto i mai 1992, under den enkle tittelen «Telekommunikasjon». Det som gjorde vedlegg XI til en juridisk trojansk hest, var de to prinsippene makteliten bevisst aksepterte:
Dynamisk og ensartethet.
Ved å godta at avtalen skulle utvikle seg i takt med EU, signerte Stortinget i realiteten en blankofullmakt.
EU trengte aldri å reforhandle hovedavtalen da internett og smarttelefoner endret verden; de trengte bare å oppdatere innholdet i Vedlegg XI, som etter hvert ble omdefinert til det altomfattende «Elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjonssamfunnstjenester».
Gjennom dette transportbåndet har den nasjonale selvråderetten blitt spist opp bit for bit, område for område der utviklingen avslører hvordan det nasjonale handlingsrommet systematisk har blitt kvalt:
– 1995 til 2000 (Personverndirektivet – Den trege starten):
Da EU i 1995 vedtok sitt aller første personverndirektiv (direktiv 95/46/EF), tok det fem år med nasjonale utredninger og runder i Stortinget før loven trådte i kraft som den særnorske personopplysningsloven i 2000.
I denne direktiv-æraen hadde Norge fortsatt en viss kjørbar «brems» fordi Stortinget selv utformet lovteksten og kunne tilpasse den nasjonale hensyn, selv om rammene allerede ble lagt i Brussel i 1992.
– 2011 (Datalagringsdirektivet – Lojalitet foran Grunnlov):
Dette var det første store varselet om hva som skulle komme.
EU krevde at teleselskaper skulle lagre trafikkdata om alle borgeres kommunikasjon og bevegelser i inntil to år.
På tross av voldsom folkelig motstand og tunge advarsler om brudd på Grunnloven, stemte Ap og Høyre direktivet igjennom.
Argumentet i stortingssalen var eksplisitt at lojalitetsplikten til EØS overstyrte nasjonale hensyn. Direktivet ble i 2014 skrotet av EU-domstolen selv, – nettopp fordi det krenket de grunnleggende menneskerettighetene våre folkevalgte i H og AP glatt hoppet bukk over.
– 2018 (GDPR – Den totale overtagelsen):
Her endret EU strategi fra direktiver (med rom for lokal tilpasning) til militante forordninger.
En forordning tillater ingen særnorsk tilpasning; den skal kopieres ord for ord inn i nasjonal lov.
Da Norge svelget GDPR(General Data Protection Regulation) i 2018 og la den inn under Vedlegg XI, ga vi i praksis fra oss den nasjonale definisjonsmakten over hva personvern er i Norge.
Vår særnorske personopplysningslov fra 2000 ble slettet og erstattet av EUs dikterte tekst.
Datatilsynet ble over natten redusert til et lokalt håndhevingsorgan for regler vedtatt i Brussel.
– 2021 (Det tidsinnstilte kvelertaket):
Året 2021 markerer det tidspunktet hvor Brussel plasserte verktøyene på transportbåndet, som i dag i 2026 utløser den totale sjekkmatten.
Chat Control 1.0 (Forordning 2021/1232) ble innført som en midlertidig forordning som ga teknologiselskapene tillatelse til å frivillig skanne ukryptert e-post og meldinger.
Den ble sneket i gang i det stille, og fungerte som testprosjektet for det som i dag rulles ut permanent.
eIDAS 2-lanseringen:
I juni 2021 la EU-kommisjonen frem det offisielle lovforslaget om å innføre en felles, overnasjonal europeisk digital ID-lommebok (EUDIW). Målet var klart:
Å flytte borgernes legitimasjon, førerkort, bankkort og helsedata inn i en felles app kontrollert av felles-europeiske standarder.
Unntaket som blir regelen:
Det er denne historiske tidslinjen som forklarer hvorfor det norske Stortinget akkurat nå står fullstendig avkledd og maktesløs.
De to sakene fra 2021 har nådd sine endestasjoner i Brussel, og EØS-samlebåndet dytter dem rett inn i norsk lov uten behov for nye forhandlinger.
Fem års betenkningstid, slik vi hadde fra 1995 til 2000, er historie. Nå gjelder kun samlebåndet.
Chat Control-kuppet (Juli 2026):
Like før sommerferien har Europaparlamentet, gjennom et kontroversielt prosedyretriks, stemt for å gjeninnføre og forlenge den midlertidige meldingsskanningen helt frem til april 2028.
Selv om et flertall av de tilstedeværende parlamentarikerne egentlig var imot, gjorde teknikalitetene i andre gangs behandling at loven passerte.
Denne forlengelsen gir EU det nødvendige pusterommet til å sluttføre forhandlingene om «Chat Control 2.0» – som vil gjøre masseovervåkingen permanent og obligatorisk for alle selskaper i det indre markedet.
Samtidig har tidsfristen for eIDAS 2-forordningen forfalt. Norge er nå, i løpet av 2026, rettslig forpliktet til å gjøre EUs digitale lommebok tilgjengelig for sine innbyggere.
Siden dette er en forordning, skal den innføres ord for ord, og nasjonale personvernhensyn må vike. Norge har ingen steder å gjemme seg, og det nasjonale handlingsrommet er slettet via de tre EØS-mekanismene:
– Illusjonen om reservasjonsretten:
Skulle Norge bruke reservasjonsretten mot disse digitale forordningene, har EU rett til å suspendere den tilhørende dataflyten. For et gjennomdigitalisert samfunn betyr stans i dataflyten til europeiske servere akutt økonomisk isolasjon. Kostnaden er nå så ekstremt høy at reservasjonsretten i realiteten kun er et ord på et papir satt der for å holde befolkningen i ro.
– Lojalitetsplikten (Artikkel 3):
Forplikter norske myndigheter og domstoler til å sikre at vi ikke gjør noe som setter EUs ønskede resultat i fare.
Norske politikere kan være personlig imot masseovervåking eller overnasjonal digital-ID, men de plikter rettslig å lojalt rulle det ut.
– Forrangsprinsippet (EØS-loven § 2):
Skulle Datatilsynet eller norske borgere gå til søksmål og vise til at krypteringsforbud og masseovervåking bryter med Grunnlovens § 102 om retten til privatliv, trer forrangsprinsippet inn med full tyngde.
Ved konflikt skal EØS-forordningen gå foran særnorsk lov og Grunnloven.
Hullet er effektivt tettet.
DSA: Den overordnede infrastrukturen for kontroll.
Der Chat Control handler om selve overvåkingen av innholdet, og eIDAS 2 handler om den digitale identifiseringen av borgeren, utgjør Digital Services Act (DSA) – forordningen om digitale tjenester – selve det juridiske og administrative maktapparatet som binder alt sammen.
DSA erstatter det gamle E-handelsdirektivet fra 2000, og fordi det gamle direktivet allerede lå i Vedlegg XI, har EU sluset denne gigantiske forordningen rett inn på det samme EØS-transportbåndet uten at Stortinget har hatt en særnorsk brems.
Regjeringen ruller nå ut DSA på norsk jord gjennom den flunkende nye Digitaltjenesteloven, der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) er satt til å være EUs lokale administrator.
Med DSA flyttes premissene og sanksjonsmyndigheten for det digitale rommet permanent til Brussel.
Det sitter ikke en EU-byråkrat og sletter enkeltinnlegg manuelt, men EU-kommisjonen styrer gjennom å pålegge teknologigigantene et strengt regelverk for algoritmestyrt innholdsmoderering under trussel om gigantbøter.
EU-kommisjonen har fått direkte, overnasjonal sanksjonsmyndighet til å ilegge de store teknologiplattformene bøter på opptil 6 prosent av deres globale omsetning.
Samtidig innføres det et system med sertifiserte varslere (Trusted Flaggers) som kan kreve umiddelbar fjerning av innhold over landegrensene.
Når disse tre brikkene nå samles under det samme Vedlegg XI, er sjekkmatten fullkommen:
- eIDAS 2 sikrer at staten vet nøyaktig hvem du er via din digitale ID.
- Chat Control sørger for at dine private meldinger kan skannes og
- DSA leverer det overordnede maskineriet til å moderere plattformer, slette innhold og styre informasjonsflyten.
Det er en massiv misforståelse at EØS-overtagelsen kun skjer gjennom tvang og forordninger i Hovedavtalen.
Makteliten bruker en skjult tosporsstrategi, der Protokoll 31 fungerer som den finansielle og operative motoren.
Mens de juridiske forpliktelsene dyttes inn gjennom Vedlegg XI, brukes Protokoll 31 til å finansiere og rulle ut infrastrukturen på norsk jord med skattebetalernes egne penger.
Gjennom Protokoll 31 – som regulerer frivillig samarbeid utenom de fire frihetene – har Stortinget kjøpt Norge inn i EU-programmet DIGITAL (2021–2027) til en pris av nær 2 milliarder kroner.
Makteliten presenterer dette som et harmløst forskningssamarbeid, men i realiteten er det et perfekt samlebånd:
Gjennom Protokoll 31 betaler altså Norge milliarder for å finansiere superdatamaskiner, kunstig intelligens og den tekniske arkitekturen for den digitale lommeboken (eIDAS 2). Når teknologien er ferdig finansiert og testet på norsk jord, bytter EU spor til Vedlegg XI i Hovedavtalen:
De vedtar bindende forordninger som gjør bruken av denne infrastrukturen obligatorisk.
Protokoll 31 er investeringsbudsjettet som finansierer at den trojanske hesten kan settes i drift.
Det er her det digitale kvelertaket smelter sammen med den totale plyndringen av den norske vannkrafta.
Hele dette overnasjonale digitale apparatet krever enorme mengder fysisk energi for å kjøres.
Gjennom EØS-avtalens kjerneområde – den frie etableringsretten – har multinasjonale selskaper full rett til å etablere gigantiske datasentre (som Google i Skien) og batterifabrikker på norsk jord.
Norske kommuner eller statlige organer har juridisk sett ikke lov til å si nei eller beskytte krafta for sine egne innbyggere. Gjør de det, blir det umiddelbart slått ned av overvåkingsorganet ESA som et ulovlig handelshinder. Det er derfor disse anleggene nå popper opp overalt og tømmer de norske magasinene.
For å tvinge denne industrien igjennom over hodet på lokalbefolkningen, tar makteliten i bruk EUs mest brutale juridiske dampveivals:
Prinsippet om overstyrende allmenninteresse (Overriding Public Interest), nedfelt i EUs nyere fornybardirektiver (som RED III).
Dette grepet snur opp-ned på norsk rettssikkerhet ved å lovfeste at utbygging av «grønn» industri og tilhørende kraftnett automatisk skal veie tyngre enn alle nasjonale særlover.
Naturmangfoldloven, verneforskrifter og lokaldemokratiet må vike.
Hvis et kommunestyre prøver å bruke Plan- og bygningsloven til å legge ned et lokalt veto mot et datasenter eller et vindkraftanlegg, blir dette særnorske «nei-et» rettslig overkjørt.
Siden prosjektene har status som overstyrende allmenninteresse for EU, får norske domstoler og forvaltning en direkte marsjordre om at hensynet til Brussel-målene alltid trumfer lokalsamfunnets rettigheter. Når disse anleggene først er presset igjennom, fullføres det absolutte maktgrepet gjennom Energimarkedspakke 4 og 5.
Der de tidligere energipakkene handlet om markedsliberalismens prinsipper om fri flyt av strøm, skjer det nå et fundamentalt strategisk skifte i Brussel.
Med den 5. energimarkedspakken (som en del av Fit for 55) kobles digitaliseringen og kraftstyringen sammen, og EU går bort fra prinsippet om fri markedsmessig flyt, over til styrt flyt via overnasjonale algoritmer. Med EUs strategiske veikart for energi-digitalisering innføres en overnasjonal, digital ryggrad (digital spine). Distribusjonen og kapasiteten på nettet styres ikke lenger av folkevalgte i Norge, men blir underlagt markedskoder godkjent av EUs energibyrå ACER, beregnet regionalt over grensene av det europeiske nettverket ENTSO-E.
Disse algoritmene tar ikke menneskelige eller nasjonale hensyn; de regner ut ren markedseffektivitet. De store data- og batterianleggene, som er finansiert og rigget som en del av EUs «grønne og digitale omstilling», blir kodet rett inn i toppen av disse prioriteringslistene. Samtidig har EU inkludert kjernekraft i sin «grønne» taksonomi, noe som betyr at all stabil «base-load»-energi i det integrerte nettet skal omdirigeres til å serve disse prioriterte anleggene, mens den norske befolkningen, landbruket og den tradisjonelle industrien i praksis settes på denne algoritmestyrte ventelisten.
Vi tvinges til å importere de varig høye europeiske strømprisene via utenlandskablene, mens roboter plassert på kontinentet omdirigerer vår rene vannkraft til å fôre utenlandske datasentre.
Jussen fra 1992 har sørget for at vi ikke lenger eier vår egen stikkontakt.
Når vi ser dette i sammenheng med ACER-saken, ser vi nøyaktig hvordan strategien fullføres. Ved å dele suverenitetsavståelsen opp i små biter (energipakker fra 2018, digitalpakker fra 2021 og overvåkningsvedtak i juli 2026), har Høyesterett velsignet at makt kan overføres med vanlig flertall fordi hver enkelt bit isolert sett kalles «lite inngripende». Man unngår dermed det konstitusjonelle 3/4-kravet i § 115 som de måtte bruke da avtalen ble godkjent i 1992.
Resultatet er at Grunnloven § 1 om et fritt og selvstendig rike er redusert til en formell fasade.
Valg endrer ikke den politiske kursen. Grunnloven § 49 er selve fundamentet for det norske representative demokratiet og slår fast:
«Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget».
Men ettersom over 16.000 EU-rettsakter har blitt ført inn i norsk rett, har Stortinget på disse områdene mistet retten til å utøve uavhengig lovgivning.
Uansett hvem folket stemmer på, er politikerne bundet av lojalitetsplikten til Brussel, noe som gjør § 49 til en formell fasade på de berørte samfunnsområdene.
Siri Hermo
