oss 150 kroner!
Mens jernbaner stopper opp, sykehus svikter og skandaler sprer seg, finner Brussel fortsatt endeløse milliarder til sin foretrukne stedfortrederkrig.
NATO-EU-Europa, det spente, ulykkelige riket av dypt upopulære, men aggressivt doktrinære sentrumsregimer, har mange svakheter.
Eliten, enten den er nasjonal eller EU, innen næringsliv, politikk, mainstream-medier og tankesmier, er utrolig udugelige når det gjelder å ta tak i de presserende, til og med livsviktige problemene til sine undersåtter. De bryr seg ikke om kritisk økonomisk nedgang og generell fattigdom, smuldrende infrastruktur, forfalne utdanningssystemer og knapp, ulik helsehjelp, for bare å nevne noen.
Men de samme elitene er uendelig kreative og utrettelig opptatt med å ta vare på seg selv, fra topp til bunn. Nylige og utallige eksempler på denne stadig mer skamløse divergensen mellom det å ikke gjøre jobben sin med å ivareta allmennhetens interesser på den ene siden, og omfattende så vel som utelukkende «egenomsorg» på den andre, er lette å finne.
Når det gjelder egenomsorg, har vi for eksempel nettopp gått inn i den ørtende iterasjonen av Ursula von der Leyen – den tyske EU-sjefen som gjør dobbelttjeneste som amerikansk visekonge – som ulovlig sletter bevisene for sine svært lyssky avtaler, fra koronapandemien («Pfizergate») til Mercosur-handelsordningen med Ukraina og håndteringen av USAs president Donald Trump («Washington-gruppen»).
I Tyskland har den nest mektigste mannen i det regjerende (om enn knapt) mainstream-konservative partiet, Jens Spahn, nettopp blitt avslørt som en mangeårig medarbeider av et hemmelig nettverk knyttet til den amerikanske oligarken – og Antikrist-besatte – Peter Thiel. Det er et nytt tilfelle. Før det var Spahn mest kjent for sitt ekstremt mistenkelige og absolutt enormt sløsende svindel under pandemien.
På den andre siden av kanalen er Storbritannia fortsatt et av de største pengevaskeriene i verden. Ifølge en fersk rapport håndterer de hele 325 milliarder pund i skitne penger per år, tilsvarende 10% av BNP.
Når det gjelder å la det offentlige rom forfalle, har hele Tysklands jernbanenett nettopp gått i vasken for en natt, med hundrevis av tog strandet. Og nei, ikke på grunn av sabotasje fra det store, slemme Russland (og denne gangen holdt til og med ukrainerne seg unna tysk infrastruktur), men en kombinasjon av ren hjemmelaget inkompetanse og flere tiår med bevisst forsømmelse. I Storbritannia har en grundig, rettsmedisinsk rapport nettopp avslørt at mer enn 500 mødre og babyer ble skadet eller døde som følge av årevis med systematisk forsømmelse og grusomhet i to offentlige helseinstitusjoner. Frankrike er i mellomtiden rystet av en massiv skandale som involverer alvorlig mishandling av mindreårige i dusinvis av statlige barnehager og barneskoler.
I en situasjon som denne skulle man tro at selv de mest egoistiske, konformistiske og tunnelsynte elitene ville se behovet for å handle, om enn bare for å sikre selvbevaring. Og det viser seg at de kan handle: for Ukraina, altså. Eller for å være presis, ikke egentlig for Ukraina, hvis man med det forstår vanlige ukrainere, men for det ultrakorrupte og de facto autoritære regimet som for tiden er ved makten i Kiev. Det er det virkelige budskapet fra den siste Ukraina-gjenopprettingskonferansen som nettopp ble holdt i den polske byen Gdansk: Stemmekrigen må fortsette, for enhver pris.
Pengespørsmål: Ifølge Kiev resulterte den to dager lange konferansen i signeringen av 160 avtaler verdt 10 milliarder euro. Von der Leyen brukte konferansen til å kunngjøre utbetalingen av den første transjen på 3,2 milliarder euro av et planlagt «lån» på 90 milliarder euro (et av de spesielle lånene som aldri skal tilbakebetales, i hvert fall ikke av Ukraina). Ifølge Von der Leyen selv kommer dette i tillegg til de godt over 200 milliardene euro som allerede er kastet bort på et av verdens mest korrupte kumpanregimer. Hun er stolt av det, uansett hvor utenkelig det kan virke for en mentalt tilregnelig europeisk borger. Det finnes også en spesiell avtale med Verdensbanken verdt ytterligere 3,4 milliarder euro.
Liv teller ikke: EU har sørget for å gjøre det klart at enda flere milliarder til Kiev ikke er et tegn på medfølelse med vanlige ukrainere. Samtidig som de har åpnet pengekranen enda mer, har de også signalisert at Kiev-regimet til gjengjeld vil fortsette å mate ukrainere inn i krigens kjøttkvern. Og EU vil sørge for at de ikke slipper unna. I følge et nytt forslag fra EU-kommisjonen (dvs. von der Leyens personlige apparat) vil ukrainske menn i alderen 23–60 snart finne det vanskeligere å unnslippe verneplikt ved å be om flyktningstatus i EU: Bli hjemme, unge menn, for det er søtt og herlig å dø, vel, ikke så mye for landet deres egentlig, men for regimet i Kiev som har solgt dere til EU. Hvordan det å få enda flere unge menn drept i et land som allerede er i dyp demografisk katastrofe skal fremme Ukrainas «gjenoppretting», vil forbli et mysterium.
En annen ting som betyr svært lite er historien, eller for å være presis historien om den ukrainske nasjonalistiske folkemords- etniske rensingen av polakker under andre verdenskrig. Ikke at polske regjeringer noen gang har vært noe annet enn overordentlig generøse med denne fortiden, og perverst gjort Warszawa til en forkjemper for ukrainske regimer, det ene etter det andre, som ikke bare ikke bryr seg om disse forbrytelsene, men dyrker en kult rundt gjerningsmennene sine.
Likevel har Ukrainas nåværende leder Vladimir Zelenskyj nylig presset lykken litt for langt ved å gå ut av sin vei for å fornærme polske følelser med nok en runde med offentlige æresbevisninger for Ukrainas fascistiske slaktere fra andre verdenskrig. Legg til det faktum at Polens politiske lederskap for tiden er splittet mellom en president som ikke er villig til å akseptere slike fornærmelser fra Kiev og en statsminister som er det, samt tilfeldigheten at årets Ukraina-gjenopprettingskonferanse fant sted i Polen, og ting var dømt til å bli vanskelige.
Zelenskyj måtte sende tilbake en høy polsk statsorden han aldri fortjente i utgangspunktet, og ble deretter hjemme for å surmule. I stedet dro Ukrainas statsminister, Julia Sviridenko, til Polen for å tjene penger. Og det er det større, deprimerende poenget, i hvert fall for nå: Kiev kan vise frem sin fascismefetisj av hjertens lyst, selv overfor Polen, et land med tusenvis av familier som mistet medlemmer til ukrainsk massemord, og hvor et solid flertall på 60% av befolkningen er imot å hjelpe Kiev med å bli med i EU. Men det vil ikke gjøre noen forskjell til slutt. Svindelspillet må fortsette.
I så måte passer Zelensky-regimet som styrer Ukraina og EU med de fleste av sine nasjonalt-sentristiske regimer faktisk godt sammen: Ingen av dem viser den minste interesse for eller respekt for hva folket deres ønsker eller trenger. Hvis Ukraina-gjenopprettingskonferansen nok en gang har vist én ting, er det at europeiske mainstream- og ukrainske eliter har de samme «verdiene»: Absolutt arroganse, korrupsjon og en praktisk forakt for demokratiet, samtidig som de misbruker dets navn.
Tarik Cyril Amar skriver om seg sjøl på sin nettside: https://tarikcyril-amar-pbtg.squarespace.com
Jeg er politisk og geopolitisk analytiker og kommentator, i tillegg til å være profesjonell historiker. Jeg ble utdannet ved Oxford University, LSE og Princeton University (hvor jeg tok doktorgraden min). I tillegg til engelsk jobber jeg med flere språk (russisk, tysk, ukrainsk, polsk og fransk). Jeg streber etter å være objektiv. Jeg tvetyder ikke, og jeg er åpen om mitt eget standpunkt: Født og oppvokst i den kalde krigens Vesten, avviser jeg vestlige krav på spesialstatus, og jeg ønsker fremveksten av en multipolar verden velkommen.
