Vestres kyniske «omsorg for sykefraværet»

Helseminister Jan Christian Vestre og regjeringen innførte fra 1. juli økonomiske insentiver i fastlegenes takstsystem for å tvinge sykefraværet ned. Den nye modellen belønner leger kontant for å holde pasienter unna full sykemelding.

Det at Jan Christian Vestre innfører dette takstsystemet akkurat 1. juli handler overhode ikke om «omsorg for sykefraværet». Dette er den praktiske og kyniske gjennomføringen av EUs helse- og digitaliseringsstrategi under Protokoll 31.

Helse er underlagt EUs økonomiske mal. Mange tror at helsevesenet i Norge er særnorsk og skjermet. Det er en løgn.

Gjennom EØS-avtalens Protokoll 31 (om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter) er Norge fullstendig koblet på EUs helseprogrammer (EU4Health) og EUs sosiale dimensjon.

Under Protokoll 31 forplikter Norge seg til å harmonisere sine velferdsmodeller etter EUs økonomiske retningslinjer.

I EUs øyne er høyt sykefravær en «markedshindring» og en ineffektiv bruk av arbeidskraft som svekker konkurransekraften i det indre markedet.

Vestres nye takstmodell – der leger belønnes økonomisk for å nekte folk sykemelding – er hentet rett ut av EUs oppskriftsbok for å tyne mest mulig produksjon ut av befolkningen for å finansiere det «grønne og digitale skiftet». Den bevisste raseringen av det offentlige tilbudet.

Nettavisen påpeker at dette kun gjelder offentlige fastleger, mens de private klinikkene står utenfor. Dette er ikke en tilfeldighet; det er et bevisst strukturelt grep under EØS-markedslovene.

Når de offentlige fastlegene settes under økonomisk press for å holde pasienter unna sykemelding, ødelegges tillitsforholdet mellom pasient og lege.

Fastlegen blir statens og EUs økonomiske dørvakt, ikke din hjelper. Pasienter som faktisk er syke, men som blir nektet sykemelding av en bonus-motivert offentlig lege, blir desperate. De tvinges til å kjøpe seg ut av knipen ved å bruke dyre, private helseklinikker som står utenfor takstsystemet. Dette er den perfekte, snikende metoden for å privatisere det norske helsevesenet.

De gjør det offentlige tilbudet så uutholdelig og strengt at markedskreftene i EØS automatisk overtar helsesektoren, nøyaktig slik de har gjort med strømmen og jernbanen.

Dette henger uløselig sammen med EUs felles helsedataområde (EHDS) og Digital Identity Wallet.

Hvorfor innføres dette nå?

Fordi fastlegenes sykemeldingsmønster, diagnoser og pasientdata skal overvåkes i sanntid av AI-algoritmer via de nye digitale systemene. En lege som sykemelder «for mye» i forhold til EUs fastsatte måltall, vil bli flagget digitalt i systemet.

Vestre bruker økonomisk pisk mot legene fordi det overnasjonale digitale kontrollsystemet krever at befolkningen skal måles, veies og holdes i arbeid etter standardiserte, overnasjonale algoritmer.

Vestre og regjeringen oppfører seg som om de løser et særnorsk problem. Sannheten er at de bruker fastlegene som brikker for å oppfylle EUs overnasjonale krav om en strømlinjeformet, digitalisert og økonomisk barbert arbeidsstyrke under Protokoll 31.

Den «lille mannen» i distriktene eller sliteren i industrien havner nok en gang på en algoritmestyrt prioriteringsliste – denne gangen på legekontoret, mens de private helsegigantene gnir seg i hendene over de nye kundene EØS-jussen presser over til dem.

DET JURIDISKE GRUNNLAGET:

Her er de konkrete lovhjemlene og rettsaktene som binder Norge på hendene:

– EØS-avtalens artikkel 3 (Lojalitet- og formålsplikten) – ALLTID FØRENDE:

Dette er avtalens øverste bærebjelke.

Den pålegger Norge en absolutt plikt til å lette oppfyllelsen av avtalen, og å avstå fra ethvert tiltak som kan sette virkeliggjøringen av avtalens mål i fare.

Siden EUs formål er et fullt integrert og ensartet marked, forbyr Artikkel 3 i praksis Stortinget å bruke nasjonale særregler eller reservasjonsretten.

Å utfordre systemet blir juridisk sett et direkte traktatbrudd på selve fundamentet i avtalen.

– EØS-avtalens Protokoll 31, artikkel 16 (Folkehelse) – Innført i 1996:

Ble formelt sneket inn i avtalen i 1996 via EØS-komiteens beslutning. Det var her den juridiske bakdøren ble åpnet, og Norge fraskrev seg den fulle, uavhengige suvereniteten over helsefeltet.

– Pasientrettighetsdirektivet (Direktiv 2011/24/EU) – Innlemmet i 2014:

EØS-komiteen banket dette igjennom 9. juli 2014.

Dette direktivet markerer det store skiftet der helsetjenester juridisk ble definert som en markedsstyrt «tjeneste» under reglene om fri flyt.

Det fratok Norge retten til å behandle helse som et rent nasjonalt, skjermet velferdsgode og åpnet for kommersialisering.

– EU4Health-programmet (2021–2027):

Innlemmet av Stortinget i Protokoll 31 i 2021.

Dette er den finansielle og juridiske motoren som integrerer Norge direkte i EUs Helseunion.

– Musklene som tvinger igjennom WHO-mål via EU (EU-forordning 2022/2371):

Dette er den sentrale EU-loven om alvorlige grensekryssende helsetrusler som iverksetter WHOs internasjonale helsereglement (IHR).

Den gjør at vedtak fra EUs smittevernbyrå (ECDC) og legemiddelbyrå (EMA) blir bindende EØS-rett som Norge plikter å lojalt følge.

– Beviset på det digitale sporet (EU-forordning 2021/953):

Det juridiske påbudet som tvang Norge til å innføre det digitale koronasertifikatet (vaksinepasset).

– WHO Global Digital Health Certification Network (GDHCN):

Det offisielle nettverket WHO opprettet i juni 2023, der de overtok EUs digitale pass-teknologi for å rulle den ut globalt.

Det europeiske semesteret og EUs sysselsettingsretningslinjer (via Protokoll 31) – Sementert i 2024:

I 2024 vedtok EU den nye, bindende reformen for det økonomiske og sosiale styringssystemet (forordning 2024/1263).

Gjennom Protokoll 31 koordineres norsk arbeids- og sosialpolitikk direkte under denne rammen.

I EUs økonomiske mal fra 2024 defineres et høyt sykefravær som en «strukturell hindring for økonomisk vekst».

Det er dette ufravikelige kravet om budsjettmessig bærekraft som tvinger Jan Christian Vestre til å bruke økonomisk pisk mot fastlegene, slik at befolkningen tynes for maksimal produksjon til det «grønne» og digitale skiftet.

– Sluttspillet som rulles ut nå (EHDS – European Health Data Space):

Det nye EU-regelverket for det europeiske helsedataområdet som krever full digitalisering og grensekryssende deling av pasientopplysninger og sykmeldingsdata.

Dette kobles direkte mot EUs digitale lommebok (Digital Identity Wallet).

– Den juridiske giljotinen (EØS-avtalens artikkel 102):

Hvis lojalitetsplikten i Artikkel 3 skulle utfordres, slår Artikkel 102 inn.

Den gir EU rett til å suspendere hele avtaledeler dersom Norge nekter å innføre en rettsakt.

Prisen for å bruke reservasjonsretten på helsefeltet er gjort så ekstremt høy at Stortinget i praksis er låst til å kapitulere hver eneste gang EU trykker på knappen.

Siri Hermo