oss 150 kroner!
«Det er noe dypt ubehagelig ved at norsk våpenindustri forsøker å kle seg i idrettsglede, kulturstøtte og samfunnsansvar samtidig som den leverer våpen, ammunisjon og teknologi til en krig som ødelegger mennesker, familier og hele samfunn».
Nammo og Kongsberg er ikke vanlige industribedrifter. De lager ikke brød, sykler eller skolebøker. De produserer våpen, ammunisjon, missilteknologi og militære systemer som i siste instans er laget for å ødelegge mål og drepe mennesker.
Likevel smykker de seg med sponsing. De stiller opp med penger til idrett, barn, unge, forskning, lokalsamfunn og arrangementer. De kjøper seg inn i det gode selskap. De får logoer inn på arenaer og i miljøer hvor barn og unge skal lære samhold, lek, trygghet og fellesskap. Men hvor ofte får barna, foreldrene og lokalsamfunnene vite hele sannheten? Hvor ofte fortelles det tydelig at disse pengene kommer fra selskaper som lever av krigsteknologi?
Nammo har etter åpne kilder levert N7-droneammunisjon til Ukraina i et sekssifret antall. Det betyr kanskje minst 500 000 enheter, kanskje langt mer. Det nøyaktige tallet er ikke offentlig kjent. Men vi vet nok til å forstå alvoret. Dette er ikke symbolsk støtte. Dette er industriell krigføring. Når hundretusener av stridshoder produseres og sendes inn i en krig, må vi slutte å late som om dette bare handler om arbeidsplasser, eksport og nasjonal sikkerhet.
Kongsberg er en annen del av det samme bildet. Selskapet fremstilles ofte som høyteknologisk stolthet. Og ja, det er høyteknologi. Men høyteknologi kan også være krigens kalde presisjon. Missiler, våpensystemer, styringsteknologi og militær industri blir pakket inn i ord som innovasjon, forsvarsevne og trygghet. Men bak ordene finnes virkeligheten. Våpen er ikke nøytrale produkter. De er laget for bruk i krig.
Det mest alvorlige er hvordan denne industrien normaliseres overfor barn og unge. Når våpenprodusenter får opptre som velgjørere i lokalmiljøet, skjer det noe med samfunnets moralske kompass. Sponsorplakater, idrettsdrakter og arrangementer blir en slags stillferdig propaganda. Ikke propaganda med faner og marsjmusikk, men propaganda gjennom normalisering. Barna lærer ikke nødvendigvis hvem disse selskapene er. De ser bare logoen, pengene, arrangementet og den blankpolerte fasaden.
Men barn skal ikke brukes i krigens fortellinger. Barn skal ikke være rekvisitter i voksnes propaganda. Likevel ser vi det igjen og igjen. Bilder av døde barn brukes som tung følelsesmessig ammunisjon. Gråtende barn brukes for å legitimere mer hat. Barn i uniform brukes for å vise styrke. Barn i ruiner brukes for å vinne opinionen. Barndommen blir gjort om til slagmark før barna selv forstår hva som skjer.
Min egen datter spurte meg nylig hvorfor barn alltid brukes i krigsbilder. Det er et enkelt spørsmål, men det går rett inn i kjernen av vår tid. Hvorfor er det slik at voksne maktmennesker, medier, aktivister og krigspropagandister stadig vender tilbake til barn når de skal vekke raseri, frykt eller hevnlyst? Svaret er ubehagelig. Barn brukes fordi de virker. Barn åpner hjertet. Barn senker motstanden. Barn gjør det lettere å få folk til å støtte det de ellers ville stilt spørsmål ved.
Derfor må vi være ekstra varsomme. Vi må ikke la våre egne barn få krigspropagandaen inn i blodet. Vi må ikke lære dem at verden består av gode og onde folk, der hele folkeslag kan mistenkeliggjøres. Vi må ikke implementere krigen i barnas lek, språk og hverdag. Vi må ikke gjøre dem til små bærere av voksnes hat.
En barnehagetante fortalte meg nylig noe som traff hardt. Hun sa at barna ikke lenger leker «Bjørnen sover» på samme måte. Leken hadde fått en ny og uhyggelig form. Fra «Bjørnen sover» til «Russeren sover», men man kan jo aldri være trygg. Dette er kanskje bare én liten fortelling fra én barnehage, men den sier noe om tidsånden. Krigen har krøpet helt ned i barnas språk. Fiendebildene har flyttet inn i leken. Frykten har blitt en del av fantasien.
Vi har sett hvordan ekstreme nasjonalistiske miljøer i Ukraina har brukt symboler, marsjer og krigsfortellinger for å forme unge sinn. Vi har også sett hvordan Russland bruker patriotisk oppdragelse, uniformer, våpenlek og militær stolthet for å prege barn fra tidlig alder. Begge deler er farlig. Begge deler ødelegger noe grunnleggende i barnet.
Et barn skal ikke formes til å hate. Et barn skal ikke lære at fremtiden ligger i våpen, hevn og krig. Et barn skal ikke gjøres til en kommende soldat før det har rukket å forstå hva fred, trygghet og menneskeverd er. Når krigspropaganda får feste seg i barnehager, skoler, idrettslag og ungdomsmiljøer, skaper vi ikke frie mennesker. Vi skaper kommende krigshissere, mennesker som lærer at våpen er løsningen før samtalen i det hele tatt er forsøkt.
Da må vi spørre: Hva er det vi voksne driver med? Hva gjør politikere, medier, våpenindustri og sponsorer når de skaper en virkelighet der barn lærer frykt før de lærer forståelse? Når Nammo og Kongsberg smykker seg med sponsing av barn, unge, idrett og lokalsamfunn, samtidig som de er en del av krigsindustrien, blir dette ikke bare reklame. Det blir påvirkning. Det blir en måte å normalisere våpenindustrien på overfor en generasjon som burde beskyttes mot nettopp denne tenkningen.
Dette handler ikke om å angripe enkeltpersoner som jobber i Nammo eller Kongsberg. Mange av dem er vanlige arbeidere, ingeniører og familiefolk. Dette handler om systemet. Det handler om en stat, politikere og selskaper som i stadig større grad gjør krig til næring og kaller det ansvar.
Hva bør vi gjøre? Først må vi trekke en tydelig grense mellom barn og krigsindustri. Idrettslag, skoler, barnehager og ungdomsarrangementer bør ikke brukes som omdømmevask for selskaper som produserer våpen. Sponsoravtaler fra våpenindustrien må diskuteres åpent. Foreldre må få vite hvem som finansierer arrangementer for barna deres. Kommuner og idrettsforbund bør lage etiske regler som beskytter barn mot kommersiell og politisk påvirkning fra krigsindustrien.
Dernest må vi gjenreise fredsundervisningen og evnen til kritisk tenkning. Barn må lære konfliktløsning, samtale, historie og menneskeverd. De må lære at russiske barn, ukrainske barn, norske barn og palestinske barn først og fremst er barn. Ikke fiender. Ikke fremtidige soldater. Ikke brikker i voksnes maktspill.
Krigens galskap blir ikke mindre farlig fordi den kommer med logo, sponsorvegg og glansede årsrapporter. Den blir bare vanskeligere å se. Og kanskje er det nettopp derfor den er så farlig. Hvis vi lar barn vokse opp med krig som normaltilstand, har vi allerede tapt noe større enn en politisk debatt. Da har vi tapt fremtiden.
