Skjørheten som rir samfunnet er grusom i sin natur

Man skal skånes for ord, og ord som kan krenke er vold, er det nye nå. Derfor har man lov til å slå de som ytrer seg. Sannheten har blitt subjektiv, derfor er det ens subjektive følelse av å være krenket som avgjør om krenkeren er skyldig i krenkeri. Det holder å føle at noen er skyldig.

Spørsmålet er et idéhistorisk og psykologisk spørsmål: Hvor kommer manien til å skjerme mennesker mot informasjon som kan oppleves som krenkende, ubehagelig eller stigmatiserende fra?

Hvis vi tar utgangspunkt i eksempelet fra groomingskandalen i Storbritannia med med 250 000 unge sex-ofre over 20 år, er det å be et offer om ikke å nevne overgriperens etniske eller religiøse bakgrunn uttrykk for et tankesett der beskyttelse av grupper og følelser blir viktigere enn åpenhet om demografisk virkelighet.

Og har ikke små jenter også følelser? Er det bare pakistanere som har følelser?

La oss bore ned i kjernen hvor dette forkrøplede tankesettet kommer fra.

«Elite» som tenker at «kveget» er dumme

Woke-samfunnet er preget av gruppetenkning, og wokeister slår fast at hvite, menn eller hetero er «identiteter» som i utgangspunktet er «onde undertrykkere» fram til det motsatte er bevist.

Dette så vi eksempel på i Henry Nowak-saken. En 18 år gammel gutt ble knivstukket av en sikh og sa til politiet at han var knivstukket. Politiet valgte likevel å vrenge armene bak og sette på ham håndjern fordi man trodde han hadde vært rasistisk i forkant (noe dommen tilbakeviste).

I stedet for livreddende hjelp, mottok han brutal behandling fram til han døde.

Politibetjentene i Storbritannia hadde i årene i forveien gjennomgått obligatoriske kurs basert på politiets nasjonale handlingsplan for rase (Police Race Action Plan). De hadde lært om de onde rasene og de gode rasene. De hadde blitt rasister i sin opphengthet i raser.

Sånn sett har «elitene» (pressen ser på seg selv som «eliter» som må skrive «ansvarlige ord») delvis rett: Deler av «kveget» er dumme. De er bitt av et rasistisk tankesett. Men det gjelder hovedsaklig den delen av «kveget» som er woke, og det er «eliten» selv som har hjernevasket dem til å bli det.

Med dette bakteppet tenker man åpenbart at hvis man skriver at de som har voldtatt og torturert 250.000 unge jenter i et organisert nettverk er pakistanere, så vil «kveget» tenke at alle pakistanere er sånn.

Da tar man ikke innover seg at grasrota egentlig er ganske normale, reflekterte mennesker, mens wokeismen (rasismen) er mest uttalt hos «eliten» selv og journalistene som er utdannet ved de reneste woke-klekkeriene.

Kanskje de tenker at «kveget» er like dumme som dem selv, bare klarer å se identiteter og ikke skille mellom individer?

Postmodernisme og sosialkonstruktivisme

I klassisk liberal tenkning er sannhet noe som eksisterer uavhengig av følelser.

I postmoderne tenkning – som nå har erobret akademia i vestlige land – blir språk og fortellinger langt viktigere. Man begynner å spørre:

Hvilke fortellinger styrker makt?

Hvilke fortellinger skader marginaliserte grupper?

Hvilke narrativer bør fremmes eller dempes?

Da flyttes oppmerksomheten fra spørsmålet:

«Er dette sant?»

til:

«Hvilke konsekvenser får det hvis dette sies?»

En konsekvens av dette er at vi har fått nyordet «malinformasjon», som betyr at noe objektivt sett kan være sant, men at det likevel er «usant» fordi det er antagonistisk til narrativet.

Faktasjekkere opererer i dag etter prinsippet om malinformasjon. Det er derfor de snakker så mye rundt grøten og intervjuer psykologer og eksperter på ekstremisme i stedet for å bare skrive hva som er sant.

Man plasserer heller «de som mener dette» i en utgruppe, for deretter å tåkelegge om det virkelig er sant eller ikke. På denne måten fikk man eksempelvis den profylaktiske genterapien mot covid-19 til å framstå som trygg og effektiv.

Det er tilsynelatende lov å lyve så det renner av deg og benekte åpenbare sannheter hvis det tjener metanarrativet. For eksempel at heterofile er de «onde», at menn er de «onde», at hvite er de «onde» osv., og at andre seksualiteter, kjønn og raser er «snille» – for å si det litt banalt.

Institusjonell risikounngåelse

Wokeismen hviler på blant annet sosialkonstruktivismen, som betyr at virkeligheten er subjektiv og flytende. Man kan velge selv hva som er sant, for eksempel hvilket kjønn man er. Denne relativismen gjør at sannheten ikke er noe man «finner ut», men et moralsk valg.

Ergo, er man ond hvis man «velger» en sannhet som kan krenke.

Dette har ført til det man kaller kanselleringskulturen, og woke-aksjonsgrupper kan bli direkte mannevonde, fordi de tenker at uenighet er ondskap.

Følgelig:

Institusjoner er blitt ekstremt konfliktsky.

En redaktør, TV-produsent eller offentlig leder kan tenke:

Hvis vi sier dette, kan vi bli anklaget for rasisme.

Da velger man ofte den løsningen som gir minst risiko for kritikk fra aktivistgrupper, kolleger eller medier.

Det handler ikke nødvendigvis om ideologi, men om karrierebeskyttelse.

Således er ukulturen woke direkte skyldig i at Storbritannia i dag slikker sine sår etter de grusomme overgrepene mot 250 000 sårbare arbeiderklassejenter med den «onde hudfargen hvit». Berøringsangsten hadde blitt default i Storbrittania pga. wokeismen.

En del muslimer og pakistanere ser på kvinner uten hijab som horer og vantro hunder som man kan gjøre hva man vil med, men dette er ifølge wokeistene «malinformasjon». Det er «usant» selv om det er sant.

En ny forståelse av skade

I tradisjonell liberalisme blir skade forstått som noe fysisk eller konkret.

I nyere identitetspolitisk tenkning utvides skadebegrepet til også å omfatte:

• krenkelse,
• ubehag,
• følelsen av å bli stereotypisert,
• opplevelsen av utenforskap.

Når følelsesmessig og subjektiv opplevelse av skade får samme status som fysisk eller materiell skade, blir konsekvensen å sensurere med lovverk og hard hånd informasjon som kan oppleves belastende.

I Canada – som har kommet bare litt lenger enn Norge hva angår wokeisme – har man helt nylig innført en ny lov som gjør at man kan straffeforfølge personer som siterer Bibelen hvis de er egnet til å krenke.

Igjen blir det tradisjonelt liberale tankesettet, som innebærer religionsfrihet og ytringsfrihet, kneblet av wokeistene, med George Orwells framtidsdystopi 1984 som resultatet som burde ta nattesøvnen fra normale mennesker.

Skolen

«Krenkeparagrafen» (den tidligere § 9A i opplæringsloven) har skapt en fryktkultur i skolen som har svekket læreres rettsvern og lammet deres evne til å utøve lærergjerningen.

Den tidligere lovgivningen (som heldigvis er endret) ga eleven definisjonsmakten. Hvis en elev følte seg krenket, gikk alarmen automatisk, noe som førte til umiddelbar etterforskning av læreren.

Lærere har risikert store sanksjoner, klager og i verste fall avskjedigelse dersom en elev ble såret eller sint av et faglig tema i klasserommet. Dette har ført til at lærere bevisst unngår utfordrende temaer for å beskytte seg selv.

Skolen har beveget seg fra å være en utdanningsinstitusjon til å bli en konfliktarena preget av uro og vold, fordi lærerne ble fratatt verktøyene til å ta tilbake kontrollen.

Vi har fått lærerflukt. Ofte er det de beste som forsvinner, og de som blir igjen er tannløse, og undersøkelser viser at det nå står svært dårlig til med norske elevers prestasjoner.

Skjørheten er grusom i sin natur, samfunnet råtner på rot, barna lærer at løgnen er bedre enn krenkelsen, alle lyver til alle, og tillitssamfunnet forvitrer.

Et eksempel på skjørhet man før ikke trodde var mulig

Mange husker hva som skjedde i USA i 2015 da Christina Hoff Sommers, som er filosof og kaller seg «faktuell feminist», holdt foredrag ved amerikanske universiteter. (Søk gjerne opp hendelsene på YouTube også).

Hun støtter klassisk liberal feminisme (likestilling for loven, like muligheter), men er en skarp kritiker av det hun kaller moderne «kjønnsfeminisme» og «fainting couch feminism», som hun mener sykeliggjør og infantiliserer kvinner.

Sommers argumenterte for at påstanden om at amerikanske universiteter preges av en systematisk «voldtektskultur» er en moralsk panikk basert på svak og misvisende statistikk. Hun mener universitetscampuser statistisk sett er blant de tryggeste stedene kvinner kan oppholde seg.

Hun utfordret den etablerte fortellingen om det kjønnsbaserte lønnsgapet ved å peke på at forskjellene i hovedsak skyldes kvinners og menns ulike frie valg av yrke, arbeidstid og livsstil, snarere enn diskriminering.

Sommers hevder at moderne campus-aktivisme lærer opp ressurssterke, vestlige kvinner til å «svømme i en offerrolle», i stedet for å fokusere på reell kvinneundertrykkelse og «kjønnsapartheid» i muslimske land som Iran, Saudi-Arabia eller Afghanistan.

Hun har skrevet mye om hvordan det moderne utdanningssystemet har blitt fiendtlig innstilt overfor gutters naturlige biologi og adferd der maskulinitet har blitt ansett som iboende ondt, noe som faller i svært dårlig jord hos radikale kjønnsteoretikere.

Da Sommers skulle holde foredrag ved Oberlin College i Ohio hadde administrasjonen ved universitetet før og under foredraget opprettet et såkalt «safe space» i nabobygningen for studenter som følte seg «trigget», «krenket» eller følte seg utrygge.

I «safe spacen» var det rom for støtte og i tillegg hadde de fått tak i en terapihund som de kunne klappe.

Ved et annet universitet hvor de også hadde en safespace hadde de montert en storskjerm med såpebobler som skulle virke berolige krenkede studenter.

Sommers måtte konstant ha følge av to politibetjenter og smugles inn bakdøren for å beskytte henne mot wokeister som hadde blitt mannevonde på grunn av subjektivt tankesett, føleri og offerrolle.

Før var det et tegn på karakter å klare å være objektiv. Dette er snudd på hodet etter at institusjonene har hjernevasket våre barn.

Ironien

Skjørheten og alle løgnene den medfører gjør at kvinner ved amerikanske universiteter tror de blir voldtatt hele tiden – uten å bli det – mens arbeiderklassejenter som rent faktisk har blitt systematisk voldtatt gjennom 20 år visst nok ikke blir det, fordi det er antagonistisk til metanarrøativet: at det er hvite som undertrykker.

Også av denne grunn er wokeismen, sosialkonstuktivismen, postmodernismen og skjørheten grusom i sin natur.

Det er ukulturen som gjennom selvsensur og løgner gradvis utvisker klassisk liberalisme og erstatter den med et løgnaktig, autoritært og totalitært samfunn drevet av mektige NGOer og hjernevaskede eller betalte, mannevonde aktivister som gjør det til en risikosport å snakke sant, der man til og med har egne team som kontakter arbeidsgivere til den som er «skyldig i å snakke» i håp om at de skal miste arbeidsplassen sin.

Den gode nyheten – fotball-landslaget trosser woke

I et Daily Mail-oppslag har de i positive ordelag omtalt det norske landslaget som etter kampen i går satte seg på gressmatten for å «viking-ro» sammen med publikum – og dermed trosset wokeistene.

Den britiske avisen nevner spesifikt journalist i Morgenbladet Markus Slettholm som stemplet viking-fokuset som «sjåvinistiske og ekskluderende».

Et annet eksempel på norske wokeister som avisen dro fram er Jane Haug Skjoldli som i Klassekampen hevdet at Norges VM-drakter kunne oppfattes som «hypermaskuline og høyreekstreme».

Det er ingen tvil om at folket både i England og i Norge elsker anti-woke og at fotball-VM er vår venn.

Kanskje dette er begynnelsen på slutten av woke-æraen, at vi igjen kan bli liberale, snakke sant, adressere reelle problemer, oppdra robuste, ærlige barn som ser individer heller enn grupper og som ikke læres å frese av imaginære problemer i sin navlebeskuenhet.