oss 150 kroner!
VG’s folk viser seg å være feige – og begår en rekke unnlatelser – ved å dreie sitt fokus bort fra det som ble lagt frem i min artikkel om Shada, del 4 og 5. Der vil de finne en detaljert og omhyggelig gjennomgang – både av åstedet og ligaturet som ble påført hennes.
Vi ser her tydelig at det er umulig å henge seg i en laderledning til en iPhone og samtidig forårsake en ligatur, slik det fremgår av politiets bilder. Mangel på sammenheng er hevet over enhver tvil. Uansett hva «ekspertene» VG refererer til måtte si om det. Nå får de for en gangs skyld manne seg opp og se disse ubehagelige fakta i øynene. Uten å gjemme seg bak posisjoner i det offentlige, og vise til så og så lang erfaring. Dette for ingen ting å regne hvis man ellers er feig, og uvillig til å se.
Andrew Jackson (1767-1845), USAs syvende president, uttalte at: «One man with courage – (alone) – makes a majority».
Møt våre argumenter med fakta. Nakne fakta. Og jeg er rede til å bistå – med dem ved min side. Viser det seg at jeg på noen punkter tar feil, så er jeg naturligvis villig til å gå tilbake på det. Slik jeg har gjort i forbindelse med skriftprøvene.
I stedet for å benytte seg av dette, angriper de lege Rodgeir Vinsryggs troverdighet – ved å vise til private forhold som er denne saken uvedkommende. De fremhever de lidelser, som Barnevernet påførte Shada, for å forsterke inntrykket av selvmord – en storstilt kampanje for å tillegge henne dette. Selvmord. Intet mindre. Men hva om så ikke er tilfelle? Og at min analyse av «selvmordsbrevet» er riktig. Og ellers uten å vise til de undersøkelsene jeg ellers har gjort. Dette er for meg en nedrig og fullstendig umoralsk avledningsmanøver fra hva dette dreier seg om. Avskyelig er det – å dra hennes navn ned i søla på denne måten. Uten at hun får anledning til å forsvare seg, og gjenreise sin ære. Dette gir dem anledning til å dekke over muligheten av hva dette også kan være: et drap. Et drap for å bringe henne til taushet? Om hva da?
Hvem er det i dette øyeblikket øyner et håp om å slippe unna? Ikke vet jeg…
De har fått adgang til dokumenter, unntatt offentlighet, og hennes dypt personlige dagbok. Notater. Ja – til og med opptakene på hennes iPhone. En iPhone som er sperret for oss andre. Inneholdene ord som ikke er ment for almennheten. Dypt personlige. Hennes egne alene. Dette gjør de, ved å gi seg selv anledning å fremstille det som et selvmord, uten å kreve at Kripos engasjerer seg i saken – politiet i Sør-Vest mente jo først at det kunne være tale om et drap. Det gjorde de. Spør Shadas far, og den palestinske ambassadøren. Derfor er dette alt annet enn journalistikk – uærlig på mange vis – og uten vilje til å møte de vanskelige spørsmålene, som rokker ved det rådende narrtivet. Overflatisk og lettvint som dette er.
Og igjen. Shada – og påstand om selvmord – brukes derfor for å legge lokk over saken. Analysen av åstedet og ligaturet blir dog likevel stående. Urokkelig som den er. Fordi den bygger på det som VG hopper bukk over: fakta vi alle kan se med egne øyne. Men nei, dette tør de ikke…
VG – med sitt nye navn, som forkortelse for Veneficii Guardianus
Vi aner etter hvert VG i rollen som Veneficii Guardianus (forgiftningens beskytter). Intet mindre. La oss se litt nærmere på hva slags avis dette egentlig er. Ved siden av å være den etablerte offentlighetens talerør? Og en del av dypstaten?
VG kan derfor få leserne til å tro nær sagt hva som helst, bare de gjentar det ofte nok. Understøttet av såkalte «eksperter».
Selvfølgelig er det mange, med et oppriktig ønske om å holde seg informert, som leser VG. Reflekterte mennesker som vet å holde avstand – i stand til gjøre sine egne vurderinger. Ingen tvil om det. Jeg kjenner noen av dem. Problemet oppstår imidlertid når VG blir hovedkilden til kunnskap om det som skjer. Studier i bruk av media, med påfølgende splid og hvordan de virker inn på tanker (i form av «echo chambers» og «motivated reasoning») støtter dette bildet generelt: Journalistikk av lav kvalitet kombinert med lite nyansering og en god porsjon polarisering, uavhengig av politisk ståsted.
VG og de øvrige media av samme slag, er innrettet på et kortvarig klikk, med sensasjonspregede emosjonelt aktiverende, kortfattede og svært forenklede narrativer. Uten dybde eller utfordringer av noe slag. Dette fører til bekreftelser av et bias – dømmende holdninger kombinert med rask og overfladisk gjennomlesning. Langvarig eksponering for slikt innhold medfører redusert evne til å holde motstridende tanker i hodet samtidig – noe som er nødvendig for de små nyansene. Bekreftelser av bias med lite rom for kompleks tenkning.
En spirituell tilnærming krever derimot stillhet, introspeksjon, villighet til å konfrontere egne skyggesider, empati utover gruppens egne narrativer, og en søken etter sammenhenger som strekker seg utover de mange overskrifter. Tabloid-medier lever av splittelse, sterke følelser og forenklinger («de gode vs de onde»). Dette styrker tanker om et ego og seg selv som offer – mer enn det ydmykhet, takknemlighet og en transcendent innsikt gjør. De blir lett fanget i det gjeldende drama, der det å være «oppdatert» og på «riktig side» erstatter et indre arbeid.
Ved å støtte seg til det VG anfører, blir man del av en relativt homogen gruppe, der rammene (hvilke temaer som er viktige, aktører som er legitime og de følelser som er tillatt) er gitt på forhånd. Dette hemmer kreativitet og originalitet. Nye perspektiver oppstår hos mennesker som bevisst eksponerer seg for motstridende kilder, primærkilder, historie, filosofi og egen erfaring – ikke hos dem som lar VG filtrere sin virkelighet.
VG gir leserne illusjonen om å være velinformert – og moralsk overlegen. VG tar nødig dette fra leserne ved å gi dem alternativer – nødvendig for viderevekst og utvikling. Derfor ser vi få nye tanker og dybde fra dem som anvender dette som hovedkilde.
Det finnes et solid grunnlag for påstanden om at langvarig eksponering for negativt og vulgært medieinnhold av lav kvalitet øker risikoen for demens. Jeg kommer tilbake til dette. Det handler om kvaliteten på det mentale engasjementet. Å bytte til aktiv refleksjon, dypere lesning og andre stimulerende aktiviteter er blant flere botemidler, ifølge studiene.
Disse studiene inkluderer UK Biobank-studier (utført i perioden 2022–2023) med over 140.000–400.000 deltakere. Mer enn 4 timer TV-titting og lesning av VG-lignende aviser daglig (passiv aktivitet) økte demensrisiko med 24% – med strukturelle endringer i hjernen, bl.a. redusert volum i områdene for hukommelse og språk. Passivt konsum gir ikke trening.
I tillegg har vi en Svensk kohortstudie (utført i 2026) publisert i American Journal of Preventive Medicine med over 20.000 deltakere. Oppfølgingen ble utført over en periode på 19 år. Også denne påviser en høyere risiko for demens knyttet til passiv mediebruk. Hver time med «mentally active sedentary behavior» (kontorarbeid, strikking, lesing med engasjement) reduserte risikoen med 4%. Å erstatte 1 time passiv aktivitet med aktiv ga 7 % lavere risiko. Effekten er sterkest hos dem i alderen 50–64 årsalderen.
Risiko for demens – og kulturell atrofi
Kronisk negativt/sensasjonelt nyhetsforbruk øker stress (kortisol), som over tid skader hippocampus (hukommelse) og reduserer kognitiv reserve – hjernens motstandskraft mot aldring og sykdom. Derfor er, som jeg har nevnt, passiv scrolling av nyheter, sensasjonelle overskrifter uten kritisk refleksjon knyttet til høyere demensrisiko.
«Digital Dementia», som ligner på de virkningene vi finner ved lesningen av VG, er et begrep formulert av den tyske nevrovitenskapsmannen og psykiateren Manfred Spitzer i sin bok Digitale Demenz (2012) Den engelske utgaven har tittelen: Digital Dementia: What We and Our Children Are Doing to Our Minds.
Spitzer bruker begrepet for å beskrive hvordan overdreven bruk av digitale medier (spesielt smarttelefoner, dataspill, internett og sosiale medier) kan føre til kognitiv svekkelse som ligner symptomer på demens – selv hos unge mennesker.
Dette fører til dårligere læring, mindre av prosessering i dybden og atrofi med nedbygging av nevrale nettverk som ikke lenger brukes aktivt – hjernen fungerer som en muskel: «Use it or lose it».
Spitzer baserer seg på sine nevrovitenskapelige kunnskaper om hjerneplastisitet (hjernens evne til å endre seg). Han hevder at passiv, høyhastighets digital stimulering gir lite dyp trening av hjernen sammenlignet med lesning av bøker, fysisk lek, ansikt-til-ansikt-samtaler eller manuell læring. Dette er derfor også relevant i diskusjonen om nyhetskonsum slik vi finner det i VG, hvor mye av lesningen er rask, overfladisk og emosjonell snarere enn dyp.
VG prioriterer – store overskrifter, følelser, moral og kortfattede narrativer. Det gir et dopamin-kick (forsterket oppmerksomhet), hvor lite er satt av til prosessering, kritiske analyser og langtidshukommelse. Studier på tabloid og sensasjonelle nyhetspresentasjoner viser at det øker oppmerksomheten umiddelbart, men bedrer ikke hukommelse eller forståelse av innholdet vi leser. Snarere tvrt imot. Det trener i stedet hjernen på overfladisk skanning uten å gå i dybden. Lesning av VG fører derfor til kognitiv tilbakegang, med en gradvis innsnevring av bevisstheten.
Lesning av VG forårsaker ikke demens direkte, men motvirker heller ikke risikoen – så ved å ta tid fra mer stimulerende aktiviteter, bidrar den til å øke risikoen over tid. Hjernen formes av det den mates med. For best beskyttelse: velg dypt, aktivt engasjement fremfor passiv lesning av overskrifter.
Noen ord til slutt
En person med svekket kognitiv kapasitet (kortere oppmerksomhetsspenn, mindre evne til å holde motstridende ideer i hodet) blir et lettere offer for «forgiftning» i form av selektiv informasjon, halvsannheter eller løgn gjennom utelatelse. Det offentlige (og kommersielle) ønsket om å kontrollere narrativet blir lettere når leseren ikke orker eller evner å grave dypere, sjekke primærkilder og tenke selvstendig.
VG fungerer som en effektiv «beskytter for en mental forgiftning» fordi de daglig trener hjernen i det passive og fragmenterte virke som Spitzer kaller digital dementia. Resultatet er en befolkning som er emosjonelt reaktiv, mindre nyansert og lettere å styre gjennom narrativer. Dette er ikke en konspirasjon i seg selv, men et strukturelt incitament: sensasjon selger, dybde gjør ikke det.
Den som vil motvirke dette, må bevisst velge mer krevende input: Bøker, lange tekster, primærkilder og stillhet – og begrense VG til et minimum. Hjernen formes av det den mates med hver dag. Og da er jo steigan.no et godt alternativ. Les derfor heller om Shada-saken her.
