oss 150 kroner!
Kommisjonen bruker blokkens nye flerårige budsjett til nok et maktovergrep.
Det flerårige finansielle rammeverket (The Multiannual Financial Framework). Selv for et organ som er så sjargongpreget som EU, føles uttrykket nesten forvirrende kjedelig. Kanskje det er poenget. For skjult midt i det tekniske språket i EUs nye budsjett ligger et slags teknokratisk kupp – et kupp som lover mer makt til Kommisjonen, mindre til medlemslandene, og som til slutt vil gjøre Brussel enda mindre ansvarlig enn den allerede er i dag.
I løpet av det siste tiåret har EUs institusjonelle balanse allerede vippet sterkt mot Kommisjonen, som har utvidet sin rekkevidde til områder som en gang ble ansett som nasjonale myndigheters enemerker – fra finanspolitikk og folkehelse til utenrikssaker og forsvar. Mekanismen har vært konsekvent: Hver krise – statsgjeldskrisen, Brexit, Covid-19-pandemien, Ukraina-krigen – har tjent som et påskudd for Kommisjonen til å ta mer myndighet, ta «nød»-vedtak og låse inn permanente endringer i utøvelsen av EUs makt. Ingenting av dette har krevd formelle traktatendringer. Det har skjedd i det skjulte, utenfor den demokratiske debattens arena, gjennom det forskere har kalt «integrasjon i det skjulte». Resultatet har vært en snikende «kommisjonering» og overnasjonalisering av europeisk beslutningstaking, med en tilsvarende erosjon av nasjonal suverenitet og demokratisk ansvarlighet.
Nå bruker Kommisjonen forhandlingene om EUs neste sjuårsbudsjett – det nevnte flerårige økonomiske rammeverket (FFR) for 2028–2034 – til å presse denne prosessen ytterligere. Og nettopp av denne grunn er den ivrig etter å få til en avtale innen utgangen av året. Brussel-innsidere er svært klar over at det franske presidentvalget i april 2027 kan føre til en regjering ledet av Jordan Bardella fra Nasjonal samling – et parti som er fiendtlig innstilt på den integrasjonistiske agendaen som ligger til grunn for den nye FFR. Siden rammeverket krever enstemmig godkjenning i Rådet, kan et euroskeptisk Frankrike kvele budsjettet fra fødselen av. Det uuttalte, men operative målet er å forsegle avtalen før den risikoen oppstår. At dette aldri sies åpent, understreker bare forakten for demokratisk overveielse som nå gjennomsyrer prosessen.
Hva er så pakken Kommisjonen er så ivrig etter å få vedtatt? Det er et rammeverk på nesten 2 billioner euro, tilsvarende rundt 1,26% av EUs bruttonasjonalinntekt (BNI) over sjuårsperioden. Europaparlamentet, som aldri er redd for å bruke andres penger, ønsker å presse det til 1,38% av BNI. Men ingen av institusjonene innrømmer egentlig de strukturelle spenningene som ligger begravd i tallene. EU må betjene omtrent 750 milliarder euro i gjeld under pandemien, hvis tilbakebetaling nå blir permanent integrert i det ordinære EU-budsjettet. Kommisjonens eget forslag øremerker 149,3 milliarder euro til tilbakebetaling av de såkalte «NextGenerationEU Recovery»- og «Resilience Facility»-midlene – et beløp som utgjør nesten 10% av de totale forpliktelsene til den flerårige finansrammen.
Dette er viktig på grunn av hva det avslører om NextGenerationEU (NGEU) sin sanne natur. Det som ble solgt til den europeiske offentligheten som en eksepsjonell, engangsrespons på Covid-krisa, er nå den finanspolitiske malen for Unionens fremtid. Pandemifondet satte presedens: EU kan låne på kapitalmarkedene, fordele tilskudd til medlemslandene og deretter integrere tilbakebetalingen i det generelle budsjettet i flere tiår fremover – alt uten noe som ligner et skikkelig demokratisk mandat. Dette er uten tvil hva EUs «enestående» finanspolitiske respons på pandemien alltid handlet om: Å normalisere fellesgjeld som en mekanisme for å vippe den institusjonelle maktbalansen avgjørende i favør av Kommisjonen, nedgradere medlemslandene og låse inn et strukturelt skifte i den europeiske integrasjonen. Faktisk har EU siden gjentatt trikset med en pakke på 90 milliarder euro til Ukraina, igjen finansiert gjennom fellesgjeld støttet av fellesbudsjettet. Det «historiske unntaket» har stille blitt normen.
For å betale tilbake sin enorme gjeld har Kommisjonen foreslått en pakke med nye avgifter på selskaper. Men hvis de nye skattene ikke holder mål, noe som er sannsynlig, er reserven en obligatorisk avgift på medlemslandene. Den eksisterende «Egne ressurser-beslutningen» – et annet fantastisk stykke EU-leksikon – gir allerede Kommisjonen myndighet til å oppfordre nasjonale myndigheter til å omsette ytterligere BNI-baserte bidrag for å dekke tilbakebetalinger av nasjonale inntektsstrømmer, i tillegg til vanlige programutgifter. Med andre ord, hvis de nye inntektsstrømmene ikke presterer som forventet, lander regningen automatisk på nasjonale statskasser, som ikke er bestemt av suverene parlamenter, men av den nådeløse logikken bak EUs gjeldsnedbetaling. Uansett fungerer EU-gjeld nå som en de facto skatt på medlemslandene, og omgår de vanlige kanalene for demokratisk budsjettkontroll.
Les artikkelen her. Hvis du er en betalende abonnent og ikke får tilgang til artikkelen, kan du skrive til meg på thomasfazi82@gmail.com.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
