oss 150 kroner!
Frankrike skal ha historisk honnør for å ha kjempet side om side med Norge mot nazistene i Narvik i 1940. Men at dagens franske «Force de frappe» skal gi oss mer trygghet og avverge russisk invasjon eller kjernefysiske angrep, er en farlig doktrine. Er vi i ferd med å fylle opp våpenlagrene i blind tro, mens vi passivt venter på Armageddon?
Historisk takknemlighet vs. dagens realiteter
Når vi diskuterer fransk-norsk militært samarbeid, er det lett å ty til historisk nostalgi. Innsatsen til de franske alpejegerne og fremmedlegionærene under slaget om Narvik våren 1940 står som et lysende eksempel på reell militær solidaritet mot en felles okkupasjonshær. Det var en kamp for suverenitet og frihet som krevde store ofre, og som Norge evig bør gi Frankrike honnør for.
Men geopolitikk drives ikke av historisk takknemlighet, den drives av nåtidige, brutale nasjonale egeninteresser. I dag blir den norske befolkningen ledet til å tro at den franske kjernefysiske avskrekkingsstyrken, Force de frappe, er en garanti for vår sikkerhet i nord. Narrativet som rulles ut fra makteliten og NATOs strategiske kommunikatører er glattpolert: Alliert kjernefysisk integrasjon skal holde Russland i sjakk og hindre en invasjon. Men skraper vi i lakken på denne doktrinen, faller den sammen som et korthus.
Spørsmålet som aldri stilles: Vil de ofre Paris?
Det grunnleggende premisset for såkalt «utvidet kjernefysisk avskrekkelse» hviler på en psykologisk illusjon. Sannheten som sjelden tåler dagens lys i den etablerte samfunnsdebatten, er denne: Vil Frankrike ofre Paris ved en eventuell russisk invasjon eller konflikt i Nord-Norge? Svaret er et åpenbart og historisk fundert nei.
Helt siden Charles de Gaulle etablerte det uavhengige franske atomvåpenprogrammet på 1950- og 60-tallet, har doktrinen vært krystallklar: Franske atomvåpen eksisterer utelukkende for å beskytte Frankrikes egne, vitale nasjonale interesser. Ingen fransk president vil noen gang trykke på den røde knappen – og dermed invitere til total utslettelse av eget land – for å forsvare suvereniteten til en NATO-alliert i periferien. Å tro noe annet er å outsource vår nasjonale overlevelse til en ren livsløgn.
Senkes terskelen for atomkrig på norsk jord?
Samtidig ser vi en farlig utvikling der Norge i økende grad integreres i stormaktenes offensive kjernefysiske infrastruktur. Gjennom baseavtaler, fellesøvelser og tilrettelegging for strategiske kapasiteter, viskes den tradisjonelle norske beroligelsespolitikken ut. Spørsmålet presser seg frem med tyngde: Senkes terskelen for et kjernefysisk angrep mot oss idet vi knytter oss tettere til disse atomstrategiene og åpner for utplasseringer eller kjernefysisk tilrettelegging på norsk jord?
Svaret er ja. Ved å transformere Nord-Norge fra en stabiliserende, lavspent buffersone til et fremskutt springbrett og målområde for allierte atommakter, oppnår vi ikke økt trygghet. Tvilsom avskrekking byttes ut med garantert sårbarhet. I en spent situasjon vil Russlands militære ledelse være tvunget til å betrakte installasjoner og lagre på norsk jord som legitime mål for et preventivt eller umiddelbart motsvar. Vi inviterer ragnarok inn i våre egne bakgårder.
Sivilisasjonens paradoks: Mens vi venter på Armageddon
Det er et bisart paradoks i vår tid. På overflaten fortsetter hverdagen i det vestlige forbrukersamfunnet. Butikkhyllene bugner av fargerike leker, ufarlige plastklosser og barndomsillusjoner som skal gi den oppvoksende generasjonen en følelse av en harmonisk, trygg og forutsigbar verden. Vi bygger små, skjermede verdener på barnerommene, bit for bit.
Men i den virkelige verden, bak lukkede dører og under dekke av «alliert integrasjon», pågår det en helt annen form for konstruksjon. De virkelige, militære våpenlagrene fylles opp i et tempo vi ikke har sett siden den kalde krigens dager. Det bygges opp en permanent, tung infrastruktur for krig. Vi blir bedt om å godta denne massive opprustningen som en nødvendighet – som om det var et uskyldig og logisk puslespill. Men motsetningen mellom det fredelige hverdagslivet og den kjernefysiske avgrunnen vi styrer mot, blir stadig mer uutholdelig. Vi pusler sammen brikkene til vår egen undergang.
Det er på høy tid å bryte ut av den kjernefysiske hypnosen. Norge må kreve en retur til lavspenning, selvstendighet og reell avspenning i nord. Vi kan ikke sitte stille og se på at våre lagre fylles og våre områder militariseres mens vi passivt venter på Armageddon.
Steven Crozier
