oss 150 kroner!
Blant dissidentene i vestlig statsvitenskap inntar professor John Mearsheimer fra Chicago en selvfølgelig førsteplass. Hans konkurrenter på A-laget av dissidenter erkjenner alle sin gjeld til ham, enda de selv av gode grunner bygger på høyst varierende og mindre rigorøst spesifiserte teoretiske posisjoner.
28. mai 2026
Jeg nevner litt i fleng, men på øverste hylle, diplomatene Chas Freeman og Alastair Crooke, økonomen Jeffrey Sachs, avhopperne fra CIA Larry Johnson og Ray McGovern, pensjonerte amerikanske kommanderende offiserer som Lawrence Wilkerson og Douglas Macgregor, uavhengige analytikere som Alex Christoforou fra Kypros og Alexander Mercouris fra London, og vår egen Glenn Diesen. Og listen er mye lengre.
Det er påfallende at ingen av disse superstjernene på firmamentet behersker russisk, med mulig unntak for Ray McGovern. Han viser i det minste av og til tegn på rustne rester av tidligere ferdigheter i det språket, som du når du kan det, gjør verdenssituasjonen så mye enklere å forstå.
Disse aktverdige avvikerne fra det alminnelige vestlige narrativ («Russland er en aggressivt ekspansiv fiende og Kina truer verdensfreden») er overveiende enige med meg og hverandre om de fleste praktiske politiske spørsmål langs tidens eksplosive konfliktlinjer:
Kina har ved egen dyktighet gjort seg fortjent til sin førende rolle i verdensøkonomien og langs forsyningslinjene. Det fredssøkende Russland er etter vestlige provokasjoner innviklet i krigshandlinger i Europa. Iran er – presset av det nazistiske Israel – det eneste demokrati i Midtøsten. NATO og EU kjemper fortvilet og forgjeves for å bevare kolonitidens verdensdominans ved militære intervensjoner, valgmanipulering og for å sikre kontrollen med verdenshandelens flaskehalser (Suez- og Panama-kanalene, Hormuz, Rødehavet og Bab-el-Mandeb, Malakka-stredet, Taiwan-stredet, Torres-stredet og den ytre øylinjen i Øst-Asia [Guam, Nord-Marianene og Palau]). Siden 1945 og 1960 er de tradisjonelle kolonimaktene selv svekket, men styrket av sin grimme elling, det nykoloniale USA.
Det vestlige narrativet støttes av regjeringer som styrer ca. én milliard av verdens 8-9 milliarder innbyggere. Vi er altså i et skrikende mindretall, vi som vil forsvare oss mot de brutale despotene Putin og Xi Jinping. Vi kjemper på vikende front etter etableringen av BRICS, et fredelig samarbeid mellom det globale sør og øst i forsvar mot det nykoloniale Europa og USA.
Når Mearsheimer nå topper pallen blant internasjonale geopolitiske teoretikere, er det grunn til å spørre: Er hans teori riktig? Det spørsmålet stilte jeg i dette bladet 28.08.2025 [Stormakters tragiske maktpolitikk], og jeg konkluderte med at teorien er gal. For det første finnes det ikke, og kan ikke finnes, noen «riktig» geopolitisk teori om forholdet mellom stater. Verden er altfor komplisert. Alle geopolitiske teorier er reduksjonistiske, idet de alle isolerer én faktor som den bestemmende.
Hos Napoleon og Bismarck var det landmakt, hos den britiske imperialisten Halford Mackinder (1904) var det havmakt, og det finnes hundre andre en-faktorteorier, som av den grunn alle er gale. Det er i utgangspunktet umulig å oppstille én plausibel geopolitisk teori, og allerede der feiler Mearsheimer.
Selv har jeg ingen geopolitisk teori, jeg har bare min tenkning, mine kunnskaper og den moral jeg ble innpodet som liten. Å tenke var det Karl Marx som lærte meg, da jeg som ung studerte ham grundig.
Mearsheimers elegante en-faktorteori ble allerede i 2001 presentert i boken «The Tragedy of Great Power Politics». Uten å kunne yte Mearsheimer full rettferdighet presenterer jeg her noen av teoriens hovedelementer:
Verden består av nasjonalstater. Verden er et farlig sted preget av usikkerhet. Det finnes ingen høyere makt å appellere til, så alle verdens stater er dømt til selv å sørge for sin sikkerhet. Det kan de gjøre ved å inngå bindende økonomiske eller militære allianser, hvorved de i varierende grad renonserer på sin autonomi, eller ved selv å gjøre seg sterkere enn sine konkurrenter. Dette gjelder alle stater som vil være herre i eget hus.
Vi lever derfor i en anarkisk verden som favoriserer den sterkeste rett. Stater har ikke venner, de har interesser. Og i likhet med normalbegavede individer (personer) opptrer selvstendige stater overveiende rasjonelt, og handler i samsvar med sine egne interesser.
Denne konstellasjonen fører, som man ser, med nødvendighet til evig sikkerhetspolitisk tevling med livet som innsats, som regel til krig, og i siste instans eventuelt til sivilisasjonsødeleggende atomkrig. Dét er tragedien, og den har ved teppefall ingen happy ending.
Teorien til Mearsheimer står og faller – i tillegg til andre momenter jeg nevnte i august 2025 – med teorien om «rational choice», teorien om at folk og stater overveiende handler rasjonelt, spesielt foran viktige veivalg. Denne teorien har sin opprinnelse hos nyttefilosofer som Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Den ble nesten umiddelbart knust av den litterære filosofen Fjodor Dostojevskij i boken «Kjellermennesket» fra 1864, (norsk utgave 1955), skjønt teorier jo har en ulykkelig hang til å leve videre etter at de er knust.
Mearsheimer ble i april 2026 utfordret av Glenn Diesen til å begrunne sitt syn på staters rasjonalitet, og han svarte (kort fortalt) at «det skrev jeg da en bok om i 2023». Den boken heter «How States Think» (med Sebastian Rosato, Yale University Press), og den boken er tema for denne teksten.
Boken første del reiser fundamentale spørsmål om individuell og kollektiv rasjonalitet på ulike nivåer og områder, og legger premisser for å kunne definere staters opptreden som rasjonell eller ikke-rasjonell. Denne lange og grundige diskusjonen leder snedig frem til Mearsheimers egen definisjon av statlig rasjonalitet, som ved nærmere ettersyn viser seg å ikke være så veldig streng.
I den siste delen av boken gjennomgår Mearsheimer noen skjebnesvangre historiske eksempler på statlige atferder som vanligvis karakteriseres som irrrasjonelle, men som av Mearsheimer godkjennes som rasjonelle.
Han kunne også skrevet en kritisk bok om statsakter som vanligvis kalles rasjonelle (NATO-utvidelser, regimeskifter, resultatløse kriger, vestledede statskupp og visse folkemord), men da er vi allerede langt inne i det alminnelige vestlige narrativ.
Men dette falske narrativet ligger utenfor Mearsheimers eget forskningsfelt den offensive realismen. En slik bok ville fått ham til å heve den moralske pekefinger han så ofte tyr til når han utenfor sitt forskningsfelt – i møtet med praktisk politikk – så ofte klør seg i hodet og sier «Mind-boggling, crazy, there is no evidence for this».
Saken er at Mearsheimer i møtet med praktisk utenrikspolitikk ofte er svært nær å innrømme at hans egen teori er gal. For Israels politikk tjener ikke Israels interesser; den kan eller må føre til Israels utslettelse som jødisk stat. Vietnamkrigen tjente ikke amerikanske interesser, men vietnamesiske. 20 års krig i Afghanistan svekket amerikanske interesser, NATOs ekspansjon østover vender seg etterhvert mot Amerikas interesser.
Og hvis noen hevder at Norges utenrikspolitikk sikrer norske interesser, så skal de få med meg å gjøre. Norge er ikke et geopolitisk subjekt, men et rikt objekt som misbrukes hensynsløst av onde krefter bak ryggen på nordmennene, med ryggdekning fra politikerkasten vår, den lille eliten som fusker i masteroppgavene sine.
USA og Europa opptrer stikk i strid med sine egne interesser, deres politikk er verken rasjonell eller deliberativ, men styrt av gamle fordommer fra kolonitiden og irrasjonell frykt for «Den røde fare» som aldri var der. [Den Røde Fare].
Mearsheimers skriftlige fremstilling er om mulig enda mer briljant enn hans muntlige fremstilling, så briljant at man skal passe godt på for ikke å la seg blende. Han definerer en stat som rasjonell når dens strategi bygger på en plausibel, troverdig teori, og når dens atferd er resultat av en deliberativ prosess.
Som en motsetning fremhever han ikke-troverdige teorier (for eksempel raseteorier) og beslutninger fattet uten forutgående deliberativ prosess, for eksempel av en storsnutet diktator som tror han vet alt best selv.
Med dette tveeggede sverdet (plausibel teori og livlig, robust diskusjon eller deliberasjon) går Mearsheimer løs på 10-12 historiske statsakter og beslutninger som tradisjonelt regnes som irrasjonelle. Han er utdannet ved West Point som amerikansk luftvåpenoffiser, og han kan historien om kriger hundre ganger bedre enn meg. Jeg går likevel gjennom noen (iallfall ett) av eksemplene, ikke helt uten onde hensikter.
1. Tysklands beslutning om å gå til krig mot ententen i august 1914 regnes alment som irrasjonell: Med Jack Snyders ord: Tyskernes atferd var «synonym med selvdestruktiv aggresjon». Mearsheimer innvender at Tyskland fra 1909 frem til «Juli-krisen 1914» (skuddene i Sarajevo) var basert på troverdige teorier og et produkt av en deliberativ prosess.
Tyskland var i utgangspunktet Europas sterkeste militærmakt, og hadde en solid alliert i Østerrike-Ungarn. Motparten (England, Frankrike og Russland) var en løs allianse (Ententen), og Russland var militært impotent etter nederlaget mot Japan i 1904-05, og på grunn av tilbakeliggenhet og interne problemer.
Men i perioden fra 1909 til 1914 hadde maktbalansen tippet i Ententens favør. Utviklingen på Balkan 1912-13 svekket tyrkerne og styrket Russland, hvorved Østerrike kunne trues av den russiske satellitten Serbia.
I den samme perioden gjennomførte Frankrike betydelige militære reformer (Artilleri-loven 1910) som styrket det militære. Russlands kampkraft ble betydelig sterkere ved militærreformen av 1910, og både Frankrike og Russland økte fra 1913 sin kampevne (med «Treårsloven» respektivt «Det store programmet). En konsekvens av Balkan-krigen var også at Frankrike og Russland innledet et tettere forhold til hverandre.
Tyske militærplanleggere måtte altså se for seg faren for en tofrontskrig, og de utsiktene svekket Tysklands posisjon sammenlignet med den forutgående likevekt. Tyskland svarte med to bølger av mobilisering i 1912 og 1913. De tyske militæranalytikerne og beslutningstakerne diskuterte så busta føk, men de var skjønt enige om at Tysklands sterke stilling var truet og at noe måtte gjøres for å gjenopprette balansen, eller allerhelst makten.
Man kan godt si at Tyskland gikk i Thoukydides’ felle: en stat går til en unødvendig krig mot en jevnbyrdig stat i den tro at denne kan utvikle seg til å bli en eksistensiell trussel, slik Europa og USA nå forsøksvis ypper til krig mot Russland og Kina.
Dermed ble kjedereaksjonen utløst: Skuddene i Sarajevo 28.06.1914 førte til at Østerrike erklærte krig mot Serbia 28.07.1914 og bombarderte Beograd. Tyskland, som var alliert med Østerrike, erklærte krig mot Serbias støttespiller Russland 01.08.1914, og mot Frankrike 03.08.1914. Etterat Tyskland invaderte det nøytrale Belgia dagen etter (byen Liège ble bokstavelig talt jevnet med jorden), erklærte også England krig mot Tyskland 04.08.1914.
Alle parter opptrådte i samsvar med nasjonale interesser, etter grundige diskusjoner blant beslutningstakerne, og krigsutbruddet var dermed rasjonelt og i samsvar med Mearsheimers realistiske teori om at stater gjennomgående opptrer rasjonelt på grunnlag av farbare teorier og gjennomdiskuterte planer.
At krigen ble et ufattelig blodbad etter en stillingskrig som varte i fire år, hovedsakelig lokalt i Frankrike og dessuten på østfronten og andre steder, og at nettoresultatet var tre oppløste imperier og dannelsen av en rekke nye nasjonalstater som ingen hadde bedt om, er ikke en trussel mot Mearsheimers teori. For som han sier, utfallet av en krig vedrører ikke spørsmålet om de krigførendes rasjonalitet, siden beslutningen om krig i tid forutgår utfallet av den.
Krigen krevde mange liv: 7-10 millioner sivile, og 10-11 millioner soldater. I tillegg ble over 20 millioner soldater såret. Men i samsvar med Mearsheimers tveeggede sverd var den katastrofale krigen altså rasjonell: Den vackraste visan om kärleken kom aldrig på pränt. Den begrovs i en massgrav i Flandern med en fattig parisstudent.
Andre tradisjonelt irrasjonelle beslutninger om krig er hos Mearsheimer:
2. Japans beslutning om å utfordre USA ved Pearl Harbor 07.12.1941.
3. Frankrikes krigserklæring mot Tyskland 01.09.1939.
4. NATOs beslutning om å utvide alliansen i løpet av nittitallet, etter den kalde krigen.
5. USAs beslutning om å fremme liberalt hegemoni etter den kalde krigen fra 1992, som særlig var preget av Dick Cheyney, forsvarsminister under George H. W. Bush 1989-1993, og spesielt som visepresident under Bush II 2001-2009.
Mearsheimer diskuterer også noen andre eksempler på krisehåndtering tradisjonelt vurdert som irrasjonelle, blant dem:
A. Tyskland beslutning om å starte Andre Verdenskrig i 1914.
B. Tysklands beslutning om å angripe Sovjetunionen 22.06.1941.
C. USA beslutning om å sette hardt mot hardt under Cuba-krisen i 1962.
D. Amerikansk eskalering i Vietnam fra 1965.
De presumptivt irrasjonelle beslutningene om krig og eksemplene på krisehåndtering diskuteres svært grundig, med et vell av vitenskapelig dokumentasjon både for og mot, men eksemplene består alle Mearsheimers eksamen. Hans moderne «Ockhams Razor», altså hans tveeggede sverd for vurdering av statlig rasjonalitet, demonstrerer at disse militære beslutningene og strategiske veivalgene i virkeligheten var grunnet på troverdige teorier, deliberativt etter robust og livlig diskusjon blant de førende aktører.
Man kunne, for å si det med filosofen Gottfried Leibniz (1646-1716), nesten tro at vi lever i den beste av alle mulige verdener (den kunne jo ellers vært mye verre), eller – motsatt – med Voltaire i hans satiriske roman «Candide ou l’Optimisme» fra 1759.
Jeg må også innvende mot Mearsheimer at det er noe preordinert, nærmest predestinert og dypt tragisk, ikke primært ved verdenssituasjonen, men ved teorien hans. Han er enig med Elon Musk i at krig er en normaltilstand for menneskeheten. Musk bygger på den historiske erfaring: Det var slik og vil av den grunn forbli slik – et klart og primitivt eksempel på induktiv historisk reduksjonisme. Mearsheimer går motsatt vei, og deduserer seg frem til samme dom over menneskene ut fra sin egen teori, som altså er gal.
Med Karl Poppers tanke: Det finnes ingen empirisk eller teoretisk vitenskap som ut fra historisk erfaring kan si noe sikkert om fremtiden, for menneskene har fri vilje og er prinsipielt uforutsigelige. Dessuten: kan det fortidige fortelle noe om et helt nytt fenomen som atomalderen jo er?
Det er også en svakhet hos Mearsheimer at han programmatisk ignorerer moral fra sitt teoretiske elfenbenstårn, slik Machiavelli demonstrativt – og som den første – prisverdig gjorde i boken «Fyrsten» fra tidlig femtenhundretall. For Machiavelli skrev samtidig en bok om den gode stat («I Discorsi») et statsvitenskapelig verk spekket av dyd.
Mearsheimers teori ignorerer prinsipielt utbyttere og utbyttede, rike og fattige, snille og slemme, gode og onde, moral og umoral, som faktorer å ta i betraktning. Hans teori har ingen plass for samfunnets klasser og utøvende subjekter: arbeidere, bønder, finansmoguler og kapitalister. Slik er realistenes litt sørgelige skjebne.
Mearsheimer diskuterer ikke Israels aggressive politikk etter Hamas angrep 07.10. 2023, for boken ble publisert 05.09. 2023; én måned før. Men han har en god diskusjon av eksempler på veldiskuterte strategiske aggresjonsplaner basert på ikke-plausible teorier, som passer som hånd i hanske på utviklingen av Israels aggresjon de siste par-tre årene.
Etter denne min presumptivt knusende kritikk av Mearsheimers teori, er jeg glad for å kunne si noen pene ord om hans uomtvistelige fortjenester. Det var John Mearsheimer som sammen med Stephen Walt først – og skandaløst – dokumenterte Israels overtakelse av beslutningsprosessene i USA, med boken «The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy» (Farar 2007).
Alle valgkamper i det demokratiske USA foregår som kjent på TV. Vil du bli dommer, innta en taburett i kommunestyret, eller en plass i Representantene hus eller Senatet, må du føre valgkamp på TV, i kampanjer som føres for private penger og er veldig dyre. Israel-lobbyen AIPAC er ikke den eneste, men den er en av de aller sterkeste og mest hensynsløse. Konkurrenter er Big Tech, Big Pharma, Big Media og MIC – det militær-industrielle kompleks, som samlet skor seg eventyrlig på alle krigene, datasentrene og vaksinene. Disse lobbyene har dessuten ofte felles mål, midler og personell.
En kandidat til et verv vil regelmessig få besøk av en velkledd representant for lobbyen: Enten støtter du Israels politikk, eller så støtter vi din motkandidat i valgkampen. Resultatet er at kongress- og senatsrepresentanter i USA er kjøpt opp av AIPAC allerede før de inntar plassene. Politikken er kjøpt og betalt. Netanyahu eier Det Hvite Hus, Presidenten og Kongressen fordi ordskiftet – en forutsetning for demokrati – er avskaffet.
I vår woke-tid er det dessverre nødvendig å presisere at jeg ikke har noe som helst imot jøder – det ville på en måte motsi Darwins utviklingslære, som er godt underbygget. For å parafrasere Paulus: Jeg liker både grekere og jøder – og enkelte kristne – men jeg må innrømme at jeg har et uløst problem med israelere.
Jeg må også presisere at Mearsheimer på meg virker som en veldig likandes kar, som er enig med meg i de fleste aktuelle praktisk/politiske spørsmål. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre forslag enn å la Stortinget invitere John Mearsheimer (og hans dissidentkollega Jeffrey Sachs, hvis teori er mye mindre presis og iallfall derved litt bedre) til å forelese en hel dag for våre folkevalgte i Stortinget om praktisk internasjonal politikk (uten teorier, for de ligger i alle fall for høyt for våre folkevalgte).
Boken er svært velskrevet og anbefales av meg, men leseren bør ikke la seg forlede til å tro at Mearsheimers teori er riktig, for han legger listen for statlig rasjonalitet skremmende lavt, eller til å anta at vi lever i den beste av alle tenkelige verdener, som nordmenn flest later til å tro.
Dét er faktisk ganske tragisk.
