oss 150 kroner!
USA Peker ut Cuba som “nasjonal sikkerhetstrussel”
Venstresida og solidariteten med Cuba står nå overfor en ny utfordring: De “alternative” kommentarene til forholdet mellom USA og Cuba hvor det kubanske kommunistpartiet under Fidel Castro og regjeringa i Havanna nå blir tilskrevet ansvaret for å ha forspilt sine sjanser. En hovedeksponent for denne retninga, som jeg kaller “magisk idealisme”, er forsker Vegard Bye.
Justisdepartementet i Washington legger opp til at USAs president Donald Trump skal gå til en militær aksjon for å hente ut tidligere president Raúl Castro (94) under anklage om “internasjonal terrorisme”. Det var det som skjedde med Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar med bakgrunn i en tidligere kjennelse i Southern New Yorks rettsdistrikt der Maduro ble siktet for å lede et narkokartell – som ikke engang eksisterer, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).
Det amerikanske justisdepartementet har blitt et politisk våpen for Trump, først under Attorney General Pam Bondi – som fikk sparken – og nå Todd Blanch. De har hentet fram en tretti år gammel anklage mot daværende visepresident og forsvarsminister Raúl Castro for å ha skutt ned to småfly fra Brothers to the Rescue. Organisasjonen er knyttet til det CIA-allierte eksilkubanske terrornettverket i Miami.
Utenriksminister Marco Rubio utelukket denne uke ikke at “løsninga” for Cuba kan innebære at USA angriper øya som ligger bare 140-150 kilometer sør for spissen av Florida militært. Cuba har igjen gått tom for olje etter den siste leveransen fra Russland, og Trump-administrasjonen har skrudd til sanksjonene og sekundærsanksjonene gjennom et nytt presidentdekret.
Dette har fått det kanadiske gruveselskapet Sherritt International til å stenge ned på Cuba etter 32 års virksomhet av frykt for å bli rammet av Trumps straffereaksjoner. Spekulasjonene i Vesten går i alle retninger hvorvidt Trumps vansker i Iran og Hormuzstredet framskynder eller utsetter en eventuell militæraksjon mot Cuba. Uansett står USAs folkerettslige og folkemorderiske forbrytelser ikke på sakskartet til Nato, verken på det nylig avholdte utenriksministermøtet i Helsingborg i Sverige eller det kommende toppmøtet i Ankara i Tyrkia.
Eksilkubansk terrornettverk
Anklagen om internasjonal terrorisme, mord og andre “kriminelle” forhold knytter seg i første rekke til nedskytinga av to Cessna 337 Skymaster privatfly 24. februar 1996. De tilhørte den CIA-allierte eksilkubanske organisasjonen Brothers to the Rescue (Hermanos al Rescate) som selv betegner seg som en hjelpeorganisasjon for flyktninger som forsøker å krysse Floridastredet fra Cuba.
“Brødre til unnsetning” ble opprettet i 1994 av José Jesús Basulto León (85), en eksilkubansk politiker fra Santiago de Cuba som har tette forbindelser med CIA og som selv var pilot og navigatør.
Basulto har et langt rulleblad med undergravende virksomhet mot den kubanske revolusjonen. Det strekker seg tilbake til CIA-invasjonen i Grisebukta 17. april 1961 og enda litt før da CIA trente kubanske agenter i etterretning og undergraving, håndtering av eksplosiver og sabotasje. Treninga fant sted i Panama, Guatemala og USA.
Basulto har aldri lagt skjul på noe, og har heller skrytt på seg en del ekstra for å vinne kreditt i “Little Havana” i Miami. Han hevder at han var med i planlegginga av invasjonen i Grisebukta som fysikkstudent ved universitetet i Santiago og ble i august 1962 involvert i Directorio Revolucionario Estudantil. Han skal ha vært med i en aksjon hvor de tok seg til kysten av Cuba i en båt og fyrte av en 20 mm kanon mot et hotell.
Det er svært lite som minner om ideell eller humanistisk virksomhet i aktiviteten til Basultos organisasjon. Den og andre i CIAs terrornettverk hadde vært kartlagt av Cubas kontraetterretning gjennom flere år, blant annet av de fem kubanske etterretningsoffisierene Gerardo Hernández, Antonio Guerrero, Ramón Labañino, Fernando González og René González, kjent som Cuban 5 (Miami Five). De ble arrestert i september 1998 etter å ha varslet USAs etterretning om kommende aksjoner fra eksilkubanske grupper mot Cuba.
“Brødrene” står bak en rekke terroraksjoner mot Cuba, som å spre miltbrann og å svi av avlinger med brannbomber som ble droppet fra fly, eller å angripe turistmål. Basulto har vært en pådriver i straffeprosessen mot daværende Fidel Castro som døde 25. november 2016, og Raúl Castro som justisminister Todd Blanche nå lydig “serverer” Trump på et fat. Den 24. mai 2005 satte Basulto opp en belønning på én million dollar for informasjon som førte til tiltale mot Raúl Castro for narkotikaanklager og anklager knyttet til nedskytinga av Hermanos-flyene.
Ryktene tok umiddelbart til å versere da justisdepartementet inviterte til en seremoni i Miamis Freedom Tower onsdag for å hedre de fire ofrene for nedskytinga for 30 år siden, hvorav tre var amerikanske statsborgere.
Raúl Castro gikk av som president i april 2018 etter nesten tolv år og som leder for Cubas kommunistparti (PCC) i april 2021 etter ti år. Han var forsvarsminister fra 16. februar 1959 til 24. februar 2008 og ble avløst av armékorpsgeneralen Julio Casas Regueiro som døde i september 2011. Tiltalen gjelder Castros posisjon som forsvarsminister, ikke som første visepresident fra desember 1976 til februar 2008.
Nedskytinga fant sted på et tidspunkt da Kongressen hadde Cuban Liberty and Democratic Solidarity (LIBERTAD) Act oppe til behandling. Den såkalte Helms/Burton-loven som skjerpet embargoen betydelig, ble vedtatt 6. mars 1996 og ble ratifisert med noen forbehold med hensyn til sekundærsanksjoner av president Bill Clinton seks dager seinere under den politiske ståheien etter nedskytninga.
CIA-sponset terrorisme
USA og Brothers of the Rescue hevdet umiddelbart at de to privatflyene som ble avskåret av kubaneske Mikoyan MiG-29UB jagerfly, ble skutt ned med varmesøkende missiler i internasjonalt luftrom mens de rekogniserte etter småbåter med flyktninger. Det benekter myndighetene i Havanna: Flyene, som var kjente for den kubanske kontraetterretninga, hadde nok en gang krenket kubansk luftrom under et av sine regelmessige tokter i ulike oppdrag.
Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen (International Air Transport Association, IATA) konkluderte likevel med at flyene ble skutt ned i internasjonalt luftrom, slik det blir vektlagt i tiltalen. Det er heller ikke Cubas hovedanliggende, men at flyene hadde krenket luftrommet. Havanna hadde dokumentert minst 25 krenkinger av luftrommet.
Henvisninga til internasjonalt luftrom i tiltalen får det uansett til å single i glass med tanke på at USA, uten forvarsel, senket angivelige smuglerbåter fra Venezuela og kapret oljetankere i den såkalte “skyggeflåten” i internasjonalt farvann i Karibia og det østre Stillehavet fra august i fjor.
Et Cessna-fly kom seg unna nettopp fordi det var i internasjonalt luftrom. Ombord i dette flyet satt José Jésus Basulto.
Tirsdag skrev Cubas ambassade i USA på X at «bruddene på kubansk luftrom» ikke var isolerte hendelser, men blant «mer enn 25 alvorlige, bevisste og systematiske brudd», ifølge CNN. Havanna har aldri hevdet at flyene var bevæpnet, slik amerikanske myndigheter har lagt vekt på. Private småfly har like fullt blitt brukt i sabotasjeoppdrag og har derfor utgjort en trussel mot befolkninga.
«Dette var ikke feilberegninger, men snarere en kontinuerlig kampanje som satte internasjonal luftfartssikkerhet i fare,» understreker ambassaden.
Brothers to the Rescue har gått inn for landing, men lever fortsatt i diasporaen i “Little Havana” i Miami-Dade sammen med andre eksilkubanske terrororganisasjoner som Alpha 66, den paramilitære gruppa som ble grunnlagt i Puerto Rico i 1961 og hadde hovedkvarter i Miami. Her ble de trent av CIA i nasjonalparken Everglades og andre deler av The Sunshine State. Gruppa ble ledet av Andres Nazario Sargen fram til sin død i 2004.
Alpha 66 var mest aktiv på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Den har gjennomgått endringer i personell og lederskap, men eksisterer fortsatt og er aktiv i Miami-området. Den hevdet å ha sekstitre avdelinger i drift i løpet av 1977, ifølge Lourdes Arguelles i “Cuban Miami: The Roots, Development, and Everyday Life of an Emigré Enclave in the U.S. National Security State”. Contemporary Marxism (5): 27–43 (1982).
På høyden av sin virksomhet opererte Alpha 66 på samme nivå som Cubas nasjonale frigjøringsfront (Frente de Liberación Nacional de Cubano, FLNC) fra oktober 1973, Brigada Asalto 2506 (Brigade 2506) som ble opprettet blant eksilkubanere av CIA i 1960 og som sto bak invasjonen i Grisebukta. Omega 7 (1974-83) og Den kubanske nasjonalistforeninga (Asociación Nacionalista Cubana) sprang ut fra samme militante miljø.
ANC sto bak en rekke bombeangrep på Cuba og tok siden navnet Movimiento Nacional de Cuba (MNC) fra 1962 til 1989 med hovedkvarter på 210 West 104th Street i New York. ANC som ble opprettet av Felipe Rivero Díaz, hadde, til felles med de andre militante eksilorganisasjonene, åpen adresse og var i porteføljen til CIA.
Brother of the Rescue kom på vingene i mai 1991. Det skjedde etter at tenåringen Gregorio Pérez Ricardo omkom av dehydrering mens han krysset Floridastredet, ifølge gruppa. En del av virksomheten var å droppe løpesedler rettet mot Fidel Castro langt inn over Cuba. Men bak spakene satt Basulto. “Brødrene” nøyde seg ikke med å slippe flyveblader. Å plukke opp flyktninger var bare et sidespor for å gi de eksilkubanske organisasjonene et humanitært preg som passet inn i den CIA-styrte propagandaen.
President Bill Clinton var heller ikke seint ute med å fordømme nedskytinga, angivelig i internasjonalt luftrom, og signerte umiddelbart Helms/Burton-loven. Den strammet inn sanksjonene i Torricelli-loven (Cuban Democracy Act) fra 1992 og innførte sekundærsanksjoner som Clinton reserverte seg mot.
Helms/Burton-loven krevde vedtak i Kongressen for å oppheve hele eller enhver del av embargoen, men POTUS (president of the United States) har muligheter til å stramme inn eller å lempe på embargoen gjennom presidentdekreter, slik det har blitt utøvd av alle administrasjoner i løpet av de tretti årene loven har vært virksom, fra den tilnærma normaliseringa av diplomatiske forbindelser under president Barack Obama til de siste omdreiningene av tommeskruen i løpet av første dag av Trumps andre presidentperiode, 20. januar 2025.
Helms/Burton-loven innebærer å nekte visum til alle som bruker eller tjener penger på kubansk eiendom – og til kubanske statsansatte og medlemmer av kommunistpartiet. Her har også praksis vært ulik mellom skiftende administrasjoner i Washington.
Det samme gjelder handelsrestriksjonene, blant annet med hensyn til eksport av landbruksprodukter etter hard lobbyvirksomhet på Capitol Hill fra amerikanske bønder og nærings- og nytelsesindustrien.
Konsekvensene for Cuba
Justisdepartementet har hentet fram begrunnelsen for loven fra Kongressen med bakgrunn i nedskytinga: «Reaksjonen Fidel Castro valgte, bruk av dødelig makt, var fullstendig upassende i forhold til situasjonen som ble presentert for den kubanske regjeringa. Dette gjorde slike handlinger til et åpenbart og barbarisk brudd på folkeretten og tilsvarer kaldblodig mord», siterer CNN.
USAs FN-ambassadør Madeleine Albright (fra januar 1993 til januar 1997) og utenriksminister under president Bill Clinton (fra januar 1997 til januar 2001) krevde at FNs sikkerhetsråd ble innkalt 27. februar 1996. Det vedtok kritikk av nedskytinga. EUs utenriksministre fordømte den i en felles uttalelse.
El Comandante Fidel Castro, som på den tida var både førstesekretær i PCC og president, tok på seg ansvaret. Han ga ordre til militæret om å skyte ned fly som krenket Cubas luftrom. FN-ambassadør Bruno Rodríguez Parilla (68), utenriksminister siden mars 2009, forsikret Sikkerhetsrådet at Cuba hadde bevis for at de to flyene hadde krenket Cubas luftrom og at de hadde blitt advart ved at jagerflyene vippet med vingene.
Dagen etter nedskytinga redegjorde utenriksminister Roberto Robaina González (1993-99) for FNs hovedforsamling at landets kontraetterretning hadde avslørt at Brothers to the Rescue hadde planer om å skade Cuba, inkludert å sabotere et oljeraffineri og målrette kubanske ledere.
– I dag spør vi denne forsamlinga om den suverene retten til å forsvare grenser og nasjonal sikkerhet i land bare er et privilegium for de mektige og ikke for fattige og små land, utfordret Robaira (70) gjengir CNN.
Det er et spørsmål som i høyeste grad gjelder fortsatt og som rammer alle USAs allierte, bilateralt eller i Nato-sammenheng ut fra de stadige henvisningene til “våre verdier” og den “regelstyrte verdensordenen”.
FBI stadfestet seinere at kubanske agenter hadde infiltrert eksilkubanske grupper og varslet Havanna – og dessuten varslet FBI og amerikansk etterretning, slik det framgikk av saka mot Cuban 5. Det var disse varslene til amerikanske myndigheter som i sterk grad førte til at de ble tatt. Det gjaldt også for 24. februar 1996.
De fem ble løslatt under president Obama som del av avtalen for å gjenopprette forholdet. Havanna løslot til gjengjeld utenriksdepartementets entreprenør Alan Phillip Gross, som var på kontrakt for USAid og ble arrestert i Havanna i desember 2009 mens han var tilknyttet et program som var finansiert gjennom Helms/Burton-loven.
Cuba vant ikke mye gehør i Vesten for sitt syn og anklager mot CIAs og eksilkubanernes terrorvirksomhet, og Sovjetunionen hadde nettopp gått i oppløsning (1991). Resolusjonen i FNs hovedforsamling om USAs blokade var oppe til avstemning for første gang i 1992 og har fått flertall i 33 påfølgende år – uten at det har endret forholdet.
“Verdenssamfunnet”, les Vesten, har unnlatt å konfrontere Washington med flertallet som vokste for hvert år, helt til USA og Israel sto aleine og uten avholdende stemmer i 2024. Det snudde ved avstemminga 29. oktober i fjor da Trumps trusler fikk Ukraina, Ungarn, Argentina, Paraguay og Nord-Makedonia til å slutte seg til USA og Israel mens tolv land stemte avholdende.
Svar på tiltale
Castro er ikke den eneste som nå blir anklaget for konspirasjon i hensikt å drepe amerikanske statsborgere, ødeleggelse av fly og fire tiltalepunkter for drap, ifølge justisminister Blanche. De andre tiltalte er Lorenzo Alberto Pérez Pérez, Emilio José Palacio Blanco, José Fidel Gual Barzaga, Raúl Simanca Cárdenas og Luís Raúl González‑Pardo Rodríguez.
Oberstløytnant (Teniente Coronel) Lorenzo Pérez og hans tvillingbror, oberstløytnant Francisco Pérez Pérez var pilotene i MiG-flyene. De er tidligere blitt tiltalt på føderalt nivå uten at Fidel og Raúl Castro ble inkludert.
En annen MiG-pilot, Luís González‑Pardo Rodríguez (65), er allerede i varetekt i påvente av domfellelse seinere i måneden i Middle District i Florida seinere i måneden for å ha avgitt falsk forklaring i forbindelse med immigrasjon, melder Kontoret for offentlige saker (OPA) i justisdepartementet.
I et oversatt innlegg på sosiale medier avfeier Cubas president Miguel Díaz-Canel (66) tiltalen som et politisk utspill uten rettslig grunnlag fra Trump-administrasjonens side. Han sa også at USA «lyver og forvrenger hendelsene rundt nedskytinga av flyene». Castro-brødrenes etterfølger som president (oktober 2019) og førstesekretær i PCC (april 2021), omtaler Hermanos al Rescate som en «narkoterrorist»-gruppe. Det er en betegnelse han tydeligvis har lånt fra Washingtons velkjente vokabular over USAs terrorlistede organisasjoner i Latin-Amerika – og mot Venezuelas president Maduro.
Justisminister Blanche kvier seg åpenbart når han blir konfrontert med nettopp parallellen mellom arrestordren mot Castro og den militære kidnappinga av president Maduro og hans hustru, Cilia Flores.
– Vi forventer at han vil dukke opp her, enten av egen vilje eller på en annen måte, og havner i fengsel, unnvek Blanche da han fikk spørsmål om USA vil ty til militære midler for å hente ut Castro.
– Dette er ikke en synlig tiltale, sa Blanche og etterlot seg like stor forvirring som den som er skapt i forbindelse med opprettelsen av det nye “rettserstatningsfondet på 1776 milliarder dollar for folk som føler seg krenket av USAs rettsvesen under president Joe Biden, inkludert Kongress-stormerner 6. januar 2021. (1776 er året for USAs uavhengighetserklæring).
Tiltalen blir satt i sammenheng med sonderingene på høyt nivå som pågår mellom Havanna og Trump-administrasjonen. De førte til at CIAs direktør, texaneren John Lee Ratcliffe, plutselig dukket opp i den kubanske hovedstaden 14. mai for å ha møte med innenriksminister Lázaro Alberto Álvarez Casas (63), Castros barnebarn, og brigadegeneral Ramón Romero Curbelo, sjef for etterretningsdirektoratet Dirección de Intelligencia (DI), kjent som G2.
Samtalene omfattet angivelig etterretningssamarbeid, økonomisk stabilitet og sikkerhetsspørsmål, ifølge kubanske og amerikanske kilder. De fant sted samtidig med at energiminister Vicente de la O Levy meddelte at den sist ankomne forskyninga med olje fra Russland har gått tom.
– Vi har absolutt ingen drivstoffolje og absolutt ingen diesel, innrømmet ministeren, i følge The Guardian. Mangelen får samtidig det aldrende energiforsyningsnettet til å bryte sammen og forverrer dermed den verste krisa i den kubanske revolusjonens historie og den mest prekære situasjonen landet har stått i, verre enn “den spesielle perioden» (Período Especial) som inntraff for fullt etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, etter flere år med nedgang under Sovjets siste president Mikhail Gorbatsjov (1985-91). Da sto Sovjet og østblokklandene i Comecon for omtrent 85 prosent av Cubas utenrikshandel.
“Miami-mafiaen”
Oljeblokaden mot Cuba har fyrt opp den tverrpolitiske kubansk-amerikanske fraksjonen i Kongressen. Den har alliert seg med utenriksminister Marco Rubio, hvis foreldre dro fra Cuba i 1956 under den andre presidentperioden til diktator Fulgencio Bastista (1952-59), for å få presset fram tiltalen mot Castro. Fraksjonen ledes av den republikanske Florida-representanten Mario Díaz-Balart y Caballero, født i Fort Lauderdale i september 1961, vel fem måneder etter invasjonen i Grisebukta (Bahía de Cochinos).
Han er arvtaker av politikerdynastiet Díaz-Balart etter sin far Rafael Díaz-Balart y Gutiérrez (1926-2005), viseinnenriksminister og majoritetsleder i den kubanske nasjonalforsamlinga under Batista. Faren opprettet La Rosa Blanca (Den hvite rose), den først kontrarevolusjonære organisasjonen i Miami i januar 1959.
Slektstreet til Mario Díaz-Balart forteller mer enn tusen familiefotografier: Hans bestefar, Rafael José Díaz-Balart, ble valgt inn i det kubanske representanthuset i 1936, og dennes svoger, Juan Caballero, i 1954. Hans brødre, Lincoln satt i Kongressen, José er tv-journalist og Rafael er bankmann og investor. Tanta Mirta Díaz-Balart var Fidel Castros første kone (1948-55), og onkelen Waldo var kunstmaler og tidligere skuespiller som spilte i to filmer av Andy Warhol på 1960-tallet.
En annen framtredende skikkelse i den eksilkubanske mafiaen i Miami er milliardæren Jorge Mas Santos (63), styreleder og største investor i Mas Tec, bygge- og ingeniørfirmaet i Miami som ble grunnlagt av faren Jorge Mas Canosa (1939-97).
Mas leder Cuban American National Foundation (CANF) som ble dannet i 1981, etter valget av president Ronald Reagan, som en paraplyorganisasjon for de kontrarevolusjonære gruppene som gikk inn for å drepe eller styrte Fidel Castro. CANF ble bygd opp som en lobbyorganisasjon over samme lest som den innflytelsesrike AIPAC (American Israel Public Affairs Committee). Det var også en posisjon som Mas Santos arvet etter sin far, Mas Canosa, grunnleggeren av CANF.
Ifølge et intervju med den spanske avisa El País er Jorge Mas i gang med å legge til rette for den politiske og økonomiske eksilkubanske elitens maktovertakelse av Cuba. Han leder arbeidet med å utforme to dokumenter som skal ligge til grunn for “det nye regimet”: et såkalt veikart for innføringa av en nyliberalistisk økonomi og en ny konstitusjon som skal erstatte den som ble vedtatt i en omfattende politisk prosess, inkludert folkeavstemninga i 2019.
En markedsøkonomisk overtakelse av Cuba er nok mer i Trumps (egen)interesse enn tanken på en regelrett militær intervensjon eller et tilsvarende kommandoraid som mot president Maduro for å ta Castro. Cuba-eksperter i ulike tankesmier som CNN og BBC, Al-Jazeera, Deutsche Welle, France 24 og andre byråer og kanaler kaster seg over, er påfallende samstemte i å tone ned tiltalen som et varsel om at et angrep er nært forestående. Mange viser naturligvis til den uavklarte situasjonen i Iran i Hormuzstredet og i Vest-Asia (Midtøsten) – og mange garderer for den usikkerheten som Trump har gjort til et tveegget sverd.
USAs Cuba-politikk har for lengst blitt diagnostisert som patologisk, inkludert av president Barack Obama uten at han gikk særlig langt i medisineringa og samtidig utropte Venezuela som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet, med de konsekvensene det innebærer, etter valget av president Maduro i april 2013, umiddelbart etter president Hugo Chávez’ død 5. mars.
Politiske droner i lufta
Trump har bevisst fyrt opp under spenninga med sine utspill om at han kan “ta Cuba” når han måtte føle for det og gjentar at “Cuba er neste”. President Donald Trump og krigsminister Pete Hegseth har teppebombet Kongressen og media i USA med ulike påstander og påskudd om hvorfor USA igjen gikk til krig mot Iran 28. februar.
Nå begynner Det hvite hus å bygge et reisverk av falske påstander med hensyn til Cuba som Trump mener han kan gjøre hva han vil med ut fra eget utsagn. Strømmen av det Cuba anser som «stadig mer usannsynlige anklager», skal kunne brukes til å rettferdiggjøre et militært angrep «uten noen unnskyldning», mener Havanna. En kilde i Det hvite hus hevder overfor nyhetsbyrået Axios at Cuba nå har «diskutert planer» om å skyte droner mot USA.
Axios rapporterte at Cuba, ifølge klassifisert etterretning de har sett, har anskaffet mer enn 300 droner fra Russland og Iran siden 2023 og har søkt mer hjelp fra Russland de siste måneden, ifølge rapporten. Etterretningsavlyttinger har også vist at Cuba «prøver å lære om hvordan Iran har motstått oss», sa tjenestemannen, med henvisning til Irans bruk av ubemannede fly, stenginga av Hormuzstredet og angrepene på amerikanske militærposter i Vest-Asia som svar på den amerikansk-israelske krigen mot Iran.
Havanna har aldri lagt skjul på at de vil forsvare seg mot ethvert angrep fra USA i selvforsvar. Det kan innebære at USAs famøse militærbase og fangeleir i den okkuperte Guantánamo-bukta som nå brukes som fengsel for deporterte immigranter, USAs krigsflåte og Key West i Florida, er plottet ut som mål, slik etterretninga hevder. Det er et tenkt scenario. Men Axios’ kilde i Det hvite hus bruker dette til å framstille Cuba som en militær trussel ved å spre ideen om at Cuba, 145 kilometer sør for Florida, kan komme til å angripe USA fordi Havanna angivelig har bedret sine militære kapasiteter – tydeligvis uten å vurdere at energikrisa også svekker Cubas militære.
Løgner om sikkerhetstrusler
Cubas ambassade i USA slår tilbake. «Cuba er landet som er under angrep», understreker den i sin uttalelse som om Cubas «kritisk tilstand» med hyppige strømbrudd ikke skulle være nok. De har ført til at sjukehusene har måttet utsette operasjoner for titusener. Ambassaden minner om at “som ethvert land har Cuba rett til å forsvare seg mot ytre aggresjon.»
«De fra USA som søker underkastelse og faktisk ødeleggelse av den kubanske nasjonen gjennom militær aggresjon og krig, kaster ikke bort et eneste øyeblikk på å dikte opp påskudd, skape og spre usannheter og forvrenge den logiske forberedelsen som kreves for å møte en potensiell aggresjon som ekstraordinær», påpeker ambassaden.
Det er en tråd som Latin-Amerika-journalisten José Luís Granados Ceja som er basert i Mexico by, tar opp i Drop Site News: «Cuba har rett til selvforsvar. Det ville uten tvil være klokt av Cuba å innlemme et verktøy som har vist seg å være et ekstraordinært effektivt våpen og et kraftig verktøy for avskrekkelse som en del av sin selvforsvarsstrategi», skriver Granados Ceja med tanke på den effekten som Irans droner har hatt på krigssituasjonen i Golfen.
Samtidig kan den klassifiserte etterretningsinformasjonen «bli et påskudd for amerikanske militæraksjoner» som Trump truet med flere ganger, advarer Axios. At det dreier seg om påskudd, er Cranados enig ganske enkelt fordi «amerikanske tjenestemenn ikke tror Cuba er en overhengende trussel, eller aktivt planlegger å angripe amerikanske interesser». Det er dessuten i samsvar med etterretninga som viser at det snarere dreier seg om «planer for dronekrigføring i tilfelle fiendtlighetene bryter ut ettersom forholdet til USA fortsetter å forverre seg», i klartekst: selvforsvar mot angrepet fra USA.
Påstanden om at Cubas rapporterte forberedelser gjør øya til en trussel mot amerikansk sikkerhet «er en løgn – med hensikt», mener David Adler, generalkoordinator for Progressive International.
Progressive International er en venstreinternasjonale med over 70 medlemsgrupper, inkludert fagforeninger, politiske partier, bondeorganisasjoner og sosiale bevegelser som ofte blir omtalt som en «verdensomspennende antikapitalistisk organisasjon» . Den ble opprettet i mai 2020 under progressive merkelapper som "internasjonalisme", "antiimperialisme", "antikapitalisme", "antisionisme" og "(demokratisk) sosialisme".
Nettverkskoordinatoren David Rashi Kremen Adler er fransk-amerikansk politisk økonom og aktivist og hyppig spaltist i den britiske avisa The Guardian og i det amerikanske tidsskriftet Jacobin. Han har deltatt i Global Sumud Flotilla og er hovedorganisator av Nuestra América Convoy (Vår amerikanske konvoi) til Cuba.
Konvoien inngår i den internasjonale humanitære bevegelsen for å levere hjelp til Cuba som svar på USAs middelalderske eller romerske beleiring av øya. Det har blitt utvidet fra å være en flotilje med internasjonal oppmerksomhet som mål til å bli et globalt koordinert oppdrag som involverer leveranser av humanitære forsyninger med fly, land og sjø som Cuba-foreninger, solidaritetsorganisasjoner av typen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), fagforeninger og politiske partier og organisasjoner kan slutte seg til. En konvoi klappet til kai i Havanna 21. mars med omtrent tjue tonn hjelp i lasten.
Medkoordinator Varsha Gandikota-Nellutla, sidestilt med Adler, er politisk rådgiver fra Hyderabad, India. Hun leder Hague Group (Den Haag-gruppa) av PI som ble dannet i januar 2025 i anledning den folkemorderiske krigen i Gaza for å opprettholde presset på Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som begge har sete i Den Haag i Nederland.
Gruppa ble dannet av ni medlemsland i Det globale sør: Cuba og Sør-Afrika, Colombia, Bolivia, Honduras og Belize i Latin-Amerika, Senegal og Namibia i Afrika og Malaysia i Asia.
– [Utenriksminister] Marco Rubio og hans stenografer hos Axios produserer samtykke til invasjonen av Cuba. Å falle for denne spinkle propagandaen er å stryke på den mest grunnleggende testen for samfunnskompetanse. Og det som står på spill, er millioner av kubanske liv utenfor kysten vår, advarer Adler.
Han mener at det neppe er tilfeldig at oppslaget i Axios kommer få dager etter at CIA-direktør Ratcliffe var i Havanna for å presse den kubanske ledelsen til å etterkomme USAs krav om systemsprengende politiske og økonomiske reformer under militære trusler – eller “fundamentale endringer”, slik CIA-sjefen uttrykte seg, ifølge CBS News.
Tommy Vietor, en av programlederne i den progressive Pod Save America som kom på lufta i 2017, mener at «mange signaler peker mot en nært forestående amerikansk regimeskifteoperasjon mot Cuba».
– Det siste er dette åpenbare forsøket på å hvitvaske et påskudd for krig gjennom media, sa Vietor, talsmann i Obama-administrasjonen og medlem av det nasjonale sikkerhetsrådet, 17. mai med henvisning til Axios.
Cuba “utgjør ingen trussel” mot USA og har ingen “aggressive planer mot noe land,” fastslår Díaz-Canel etter Axios-rapporten, ifølge CBS News. Derimot er «truslene om militær aggresjon mot Cuba fra verdens største makt velkjente» – og de er “folkemorderiske”, understreket han.
– Trusselen i seg selv utgjør allerede en internasjonal forbrytelse. Om den skulle materialiseres, ville den utløse et blodbad med uberegnelige konsekvenser, pluss den destruktive virkningen på regional fred og stabilitet», skrev presidenten på sosiale medier.
Det stiller på linje med Trumps truende uttalelse om å utslette hele den persiske sivilisasjonen som i seg selv også er en krigsforbrytelse. Trumps uttalelse i mars om at “Kuba er den neste” og at han har «æren» av å «ta Cuba i en eller annen form» og «kan gjøre hva jeg vil med det» inngår i samme krigsforbryterske kategori, forsterket av Ratcliffe erklæring om at Cuba «ikke lenger kan være et trygt tilfluktssted for [USAs] motstandere».
Dette er noe annet enn tiltalen mot Castro, mener Francisco O. Mora, tidligere USAs ambassadør til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) under president Bidens to siste år og viseforsvarsminister med ansvar for den vestlige halvkule under president Obama (2009-13). Mora som nå underviser ved Florida International University i Miami, beskriver tiltalen som en “psykologisk operasjon” som er like mye myntet på Miamis kubansk-amerikanske politiske maskineri som på Havanna. Mora mener at Trump med dette signaliserer til Miami at han mener alvor med å avvikle det revolusjonære styret på øya.
Dette er nok et forsøk på å få Havanna til å kapitulere ved forhandlingsbordet ved å bygge en troverdig nok trussel til at Havana blunker først, mener William LeoGrande, professor i statsvitenskap ved American University i Washington.
– Kubanerne er ikke flinke til å gi etter, konstaterer han med en aldri så liten dæsj av historisk underdrivelse med tanke på hva den kubanske revolusjonen har stått av gjennom mer enn seks tiår med amerikansk blokade, invasjon, utallige attentatplaner, sabotasje og økonomisk krigføring som nå arter seg som rein terrorisme.
Blokadens akkumulerte konsekvenser
Det var dette som var tema for Cubas ambassadør til Norge, Hugo Ramos Milanés, da han stilte til møte i Rødt Oslos solidaritetslag onsdag sist uke for å redegjøre for situasjonen i dag, hvor Trump-administrasjonen har ladet hele arsenalet av drivstoffembargo, CIA-ultimatum, Pentagon-overvåking, sanksjoner fra finansdepartementet og nå tiltale mot Castro fra justisdepartementet.
– Vi står overfor daglige trusler fra Trump. Noen ganger er de økonomiske; andre ganger er det mulighetene for militær intervensjon. Vi er fullt ut klar over det: En militær intervensjon er svært alvorlig, ikke bare fordi det vil føre til en militær konfrontasjon med svært mange døde, men også fordi det vil få enorme økonomiske konsekvenser og føre til katastrofale ødeleggelser, innleder embajador Ramos.
Han streker opp tre perspektiver:
– Forsvar av landet
– Bestrebelsene med å overvinne de økonomiske sanksjonene
– Å vise vilje til seriøse diskusjoner selv om det er vanskelig å ha tillit til Trump ut fra hvordan han har opptrådt overfor Iran.
– Dette er den verste krisa for den kubanske revolusjonen, innrømmer Ramos. – Og hovedårsaken til det er den økonomiske blokaden. Det grunnleggende spørsmålet har vært å overleve embargoen siden 1962. Vi lever nå med konsekvensene av akkumulerte sanksjoner, særlig gjennom de siste ti åra.
Det viser tilbake Trumps første presidentperiode fra 20. januar 2017 da han umiddelbart skrudde til sanksjonene som president Barack Obama i liten grad gjorde noe med – og lagt mindre enn hva han hadde anledning til gjennom presidentdekreter. I løpet av sine første måneder la Trump til ikke færre enn 243 sanksjoner og skrudde til sekundærsanksjonene ved å plassere Cuba tilbake på Washingtons liste over stater som støtte internasjonal terrorisme. Her sto Cuba sammen med Iran (fra 19. januar 1984), Syria (fra 29. desember 1979) og Nord-Korea (fra 20. november 2017). Biden tok Cuba “av plakaten” 12. januar 2021, åtte dager før Trump ble tatt i ed for sin andre periode.
Dette signaliserte til alle land, finansinstitusjoner og banker, private og statlige selskap at det ville koste dem dyrt å ha økonomiske forbindelser med Havanna. Det førte dessuten til ytterligere enorme kostnader for Cuba på finansielle transaksjoner og import og eksport av varer.
– Trump anla umiddelbart en svært aggressiv tone overfor Cuba. Cubas import av olje fra Venezuela ble underlagt egne sanksjoner. Venezuela var ikke bare den største leverandøren av olje til Cuba, men til hele Karibia, med unntak av Trinidad og Tobago som har egen produksjon av olje, forklarer Havannas utsending. – Cuba hadde allerede jevnt over små reserver av olje.
Det andre tunge slaget kom mot turismen som ble lammet av koronapandemien der Cuba ikke fikk tilgang til vaksiner som ble utviklet av amerikanske og europeiske farmasøytiske giganter. Den transatlantiske farmasøytiske industrien har ekstrem lav smerteterskel overfor sekundærsanksjoner om den innlater seg på samarbeid med Cubas (tidligere) godt utviklede sektor. Hvor mange liv det har kostet, ikke minst i USA, er det vanskelig å få noen helhetlig oversikt over.
USA skjerpet også sekundærsanksjonene mot turistnæringa og mot turister personlig ved å nekte europeere visum til USA om det kom fram at de hadde besøkt eller feriert i Cuba.
Turismen var på det tidspunktet Cubas desidert største inntektskilde og tilgang på utenlandsk, hard valuta som var nødvendig for å betale for import. Så kom strupinga av oljeleveransene, forklarer Ramos.
– I år har det ikke kommet én liter olje fra Venezuela, og Mexico er blitt truet med økonomiske straffetiltak om de ikke stanset eksporten av olje. I motsetning til hva USAs propaganda sier, betalte Cuba for all import fra Mexico.
Resultatet var gitt: – Det er vanskelig å drive en moderne økonomi uten elektrisitet.
Skjerpet presidentdekret
Ambassadør Ramos har ved hver anledning jeg har hørt ham, vært fullstendig åpen om hvor dypt krisa stikker. Med Trumps presidentdekret 1. mai ble omstendighetene ytterligere forverret.
– I det forrige presidentdekretet tidligere i år gjaldt sanksjonene [inkludert sekundærsanksjonene] fortsatt forholdet mellom USA og Cuba. I det nye dekretet fins det ikke lenger regler, ingen kriterier. Sanksjonene kan ramme alle i ethvert land. Alle forbindelser med Cuba kan bli gjenstand for sanksjoner. USA er ute etter å ramme alle sektorer som er viktige for Cuba: elektristet, gruvedrift, turisme.
Det har fått det kanadiske gruveselskapet Sherritt International som har stått opp mot USA i flere tiår, til å stenge ned virksomhet i nikkelgruva i Moa og nikkel- og koboltraffineriet i Fort Saskatchewan i provinsen Alberta i Canada. Moa Joint Venture er 50:50 felleseid med det statlige kubanske selskapet General Nickel Company S.A. (GNC).
Sherritt har blitt den største uavhengige energiprodusenten i Cuba og har et heleid gjødselvirksomhet og svovelsyre-, forsynings- og gjødsellagringsanlegg i Fort Saskatchewan. Det er verdens fjerde største selskap innen nikkel og kobolt med salg over hele verden – unntatt i USA som hadde hånd om nikkelproduksjonen før revolusjon og derfor har jaktet på Sherritt. Barn av styremedlemmer, kanadiske statsborgere, har blitt nektet adgang til USA for å besøke Disneyworld. Sherritt har vært virksom på Cuba i 32 år, siden begynnelsen av “den spesielle perioden” etter Sovjetunionens sammenbrudd. I begynnelsen av mai var det altså slutt.
Onsdag, samme dag som Ramos snakket om Sherritt International på Rødts solidaritetslags møte på Tøyen i Oslo, meldte gruveselskapets hovedkontor i Toronto at det hadde signert en ikke-bindende avtale med Gillon Capital LLC, som vil tillate Gillon å kjøpe en majoritetsandel i selskapet mens det navigerer sanksjoner mot virksomheten på Cuba.
Gillon er tilknyttet en tidligere rådgiver for USAs president Trump, ifølge Associated Press (AP).
Avtalen ble offentliggjort dagen etter at Sherritt varslet at de ikke lenger forfølger en plan om å oppløse sitt fellesselskap (joint venture) med Cuba. Det innebærer å reversere beslutninga som ble kunngjort en uke tidligere. Det har naturligvis sammenheng med skjerpinga av USAs sanksjoner gjennom Trumps dekret som ambassadør Ramos redegjorde for.
“Den foreløpige private plasseringsavtalen vil innebære at Gillon har en tegningsrett som vil tillate dem å kjøpe nok aksjer til å gi dem en eierandel på 55 prosent i selskapet. Hvis avtalen går videre, sier Sherritt at de forventer at prisen som betales av Gillon vil være med rabatt i forhold til sluttkursen 15. mai,” melder AP.
– Sherritt prøvde å stå imot i mange år, konstaterer Ramos og understreker dermed hvor betydelig innskjerpet Trumps terrorsanksjoner er.
– Sanksjoinene omfatter også ikke-statlige menneskeretts- og hjelpeorganisasjoner og enkeltpersoner som er tilknyttet dem.
Ingen blir spart, verken helse- eller transportsektoren.
Ingen “mislykket stat”
Ramos går i rette med framstillinga av Cuba som “en mislykket stat” (a failed state), et begrep som stadig oftere dukker opp i reportasjer og kommentarer, ofte helt bevisst for å ta stinget ut av beskrivelsen og analysene av USAs beleiring og 64-årige blokade eller embargo.
– Dette er den samme regjeringa som tok Cuba gjennom koronapandemien da vi ikke fikk noe hjelp utenfra, men klarte å produsere vår egen vaksine som vi dessuten kunne tilby gratis til andre land. Det er den samme regjeringa som fikk vedtatt en ny forfatning i 2019 etter en demokratisk prosess. Det er den samme regjeringa som fortsatt opprettholder den universelle, offentlige helsetjenesten, gratis, ikke for profitt i verken dollar eller peso.
Ambassadøren viser dessuten til de vedtatte overgangsplanene, som at 20 prosent av energibehovet skal dekkes av solenergi i 2030. Det er nå en hovedprioritet og gjorde et sprang i fjor, fra tre til vel ti prosent.
Men krisa – og sanksjonene – rammer alle, inkludert departementet for privat sektor de siste to årene. Det gjelder ikke minst finansieringa gjennom banker i Panama og andre land. Bankene blir truet av handelsdepartementet i Washington til å stenge kontoer som kan spores til Cuba.
– Regjeringa er åpen for å diskutere det meste, for eksempel investeringer fra USA. Men vi diskuterer ikke om Cubas suverenitet, betoner Ramos.
“Magisk idealisme”
Innlegget du leser her er et indirekte svar på den analyse/kommentar-sjangeren som nå farger media. Latin-Amerika har vært en stor leverandør til sjangeren “magisk realisme” innen kunst. I litteraturen har vi den kolombianske nobelprisforfatteren Gabriel García Márquez (1982), Miguel Ángel Asturias fra Guatemala, også han nobelprisvinner (1967), chilenske Isabel Allende, Jorge Luís Borges fra Argentina og andre store navn.
Nå har det dukket opp en politisk sjanger om Latin-Amerika og venstresida som jeg kaller “magisk idealisme” (idealismo mágico). Den representer et “alternativ” til realistiske og materialistisk analyser av mulighetene og begrensningene for revolusjonær og reformistisk venstrepolitikk under USA-imperialismen og den nye nasjonale sikkerhetsstrategien (“Donroe”-doktrinen) som ble lagt fram i desember, og nye geopolitiske realiteter i Latin-Amerika og i det globale Sør.
Bunnplanken i de nye utlegningene er å jevne ut USA-imperialismens strupetak på Cuba når Trump klemmer stadig hardere til, ved å legge mer vekt på Cubas ansvar for egen politikk, både for økonomien og politisk overfor Washington, ikke minst i president Barack Obamas andre presidentperiode. Hovedeksponent for dette sporet i Norge er Latin-Amerika-forsker Vegard Bye, slik han legger det fram i kronikken i den nynorske ukeavisa Dag og Tid, “Trump overtek Cuba: Revolusjonen er slutt” (27. mars).
Det går fram allerede i ingressen: “Det store paradokset er at Donald Trump kan overta den presidenten som opphevar heile embargoen som Obama ikkje fekk Kongressen med på å avslutta.” Paradokset er at Obama aldri forsøkte å få Kongressen til å avvikle embargoen helt og holdent.
Byes forestilling utspiller seg i Gran Teatro i Havanna 22. mars 2016, der Obama holdt sin vel 34 minutter lange tale for en forventningsfull fullsatt sal. Talen ligger ute på YouTube, og det er påfallende hvordan applausen stilner etter hvert som Obama har gjort seg ferdig med de vennskapelige frasene om at “todos somos Americanos” (Vi er alle amerikanere) og går over til å snakke realpolitikk.
Talen er en hyllest til USAs politiske system og dermed et dårlig kamuflert angrep på Cubas system som han utfordrer langs de samme linjene som USA stiller overfor Havanna i dag, men i en helt annen forkledning fordi Trump ikke pakker inn sine ord. Bye viser til utenriksminister Bruno Rodríguez, som i likhet med Raúl Castro satt i Gran Teatro med forventninger til Obama, men som seinere beskrev talen som “eit åtak på grunnlaget for historia vå, kulturen vår og symbola våre.”
Bye hevder derimot at det var Fidel Castro som fra sjukesenga, og deretter PCCs 7. partikongress i april “som i røynda slo full retrett på det vi seinere ville kalla ‘Havanna-våren’.” Bye mer enn antyder at vurderinga til Rodríguez ikke var en allmenn reaksjon på eller oppfatning av Obamas tale, men en påtvungen “sjølkritikk for å halda på jobben” som utenriksminister.
For å få brikkene til å falle på plass, overfører Bye sin “magiske idealisme” til valget i USA i november 2016, mellom Trump og daværende utenriksminister Hillary Clinton. Han viser til at Clinton på det tidspunktet (mars-april) ledet med med ni prosentpoeng over Trump på meningsmålingene og i Florida, en av sju vippestater, “leidde ho klart, også blant hispanics“, angivelig fordi Clinton “hadde lova å oppheve den amerikanske embargoen”. Men valget i USA handlet aldri om Cuba, det var ikke tema, verken i Florida eller i landet som helhet.
Clintons angivelige løfte ble aldri fremmet. Om en skal vise til en avgjørende enkeltsak som avgjorde i Trumps favør, er det langt mer treffsikkert å hente fram brevet som FBI-sjefen James Comey sendte til Kongressen i oktober om Clintons e-poster. Gitt hva som rører seg i dag mellom Trump og Comey, er det bittersøtt ironisk.
Bye legger derimot ansvaret på Fidel Castro og partikongressen og konkluderer med at “Obamas embargolettingar vart oppheva, det same vart dei cubanske reformene.”
“Embargolettelsene” var forsvinnende få; de innebar ingen grunnleggende endringer. I stedet økte antallet rettssaker mot europeiske selskap med bakgrunn i sekundærsanksjonene i Helms/Burton-loven under Obamas presidentperiode – selv om de avtok igjen i andre presidentperiode.
Argumentet med at Obama ikke kunne heve loven uten flertall i Kongressen, er naturligvis formelt riktig. Men Obama hadde rik anledning, som andre presidenter, til å utformer Cuba-politikken og sanksjonene gjennom utstrakte dekreter gjennom sine åtte år i Det hvite hus.
Det er det Trump nå gjør i motsatt retning – uten å rådføre seg med sitt flertall i begge kamre i Kongressen, noe Obama aldri hadde. I stedet skaffer Cuba seg en ny grunnlov i 2019. Det er den som mangemilliardæren Jorge Mas og hans eksilkubanske stab skal erstatte med den de nå sitter og forfatter i Miami.
Bye går et skritt videre i sin “magiske idealisme”: “Den makta USA no har tilrana seg for å diktera utviklinga på Cuba og i stor grad i Latin-Amerika – heile Donroe-doktrina – spring eigentleg ut av at [Venezuelas president Nicolás] Maduro klarte å klamra seg til makta etter å ha tapt presidentvalet i Venezuela i juli 2024.”
Å gi Maduro ansvaret for Donroe-doktrinen uten å trekke inn USAs geopolitiske vurderinger av Kinas økende innflytelse i Latin- og Sør-Amerika, er ganske enkelt magisk – så forenklet at selv ikke Trump kunne ha kommet opp med det.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
