oss 150 kroner!
I dag, som ukrainsk jøde og Holocaust-forsker, skammer jeg meg dypt.
Jeg kunne aldri ha forestilt meg at i mitt land – landet der nazistene myrdet 1,5 millioner jøder, landet med Babi Yar, selve symbolet på Holocaust i Sovjetunionen, et land som hevder å kjempe for «frihet og demokrati» – skulle en nazikollaborator og OUN-leder som Andriy Melnyk bli begravet med full statlig æresbevisning.
Menn under Melnyks ledelse tjenestegjorde i hjelpepolitiet under nazistene. De jaktet på jøder som gjemte seg på loft, i kjellere, i skoger og låver, desperate etter å overleve Holocaust. De voktet ghettoer og leirer. De marsjerte jøder til henrettelsessteder. Og de deltok i skytingen sammen med tyskerne.
Våren 1943 var Holocaust i Ukraina nesten fullført. De jødiske naboene var borte – myrdet foran øynene på, og ofte med hjelp, av Melnyks tilhengere. Og det var nettopp da Melnyk støttet opprettelsen av Waffen-SS Galicia-divisjonen, hvis medlemmer sverget en ed til Adolf Hitler.
Man kan knapt forestille seg en større ydmykelse for jøder. Det er en ydmykelse for alle som en gang trodde at «Aldri igjen» betydde noe i dagens Ukraina – et land der militant etnisk nasjonalisme i økende grad dikterer minnepolitikken og den nasjonale identiteten.
Hvorfor, nøyaktig, ble ‘Azov’ valgt til å delta i den statslige begravelsen til nazikollaboratøren Andriy Melnyk?
Ukraina stiller offisielt opp med en hær som nærmer seg én million personell, fordelt på omtrent 120 brigader.
Likevel ble bare én enhet tildelt det eksepsjonelle privilegiet med å dukke opp på et arrangement med presidenten, parlamentslederens, regjeringsmedlemmer og den militære overkommandoen til stede: Nemlig den Azov-baserte Tredje angrepsbrigaden.
Dette valget var ingen tilfeldighet. Brigaden presenterer seg åpent som arving til tradisjonen med OUNs integralnasjonalisme og som en forherliger av UPA-arven — uten å fordømme den etniske volden mot polakker som krevde titusenvis av sivile liv: barn, kvinner og menn slaktet i navnet på etnisk renhet.
Et annet definerende trekk ved brigadens ideologi er dens benektelse eller bagatellisering av ukrainsk nasjonalistisk deltakelse i Holocaust, kombinert med forherligelsen av samarbeid med Nazi-Tyskland, inkludert tjeneste i Waffen-SS Galicia-divisjon.
Dette er ikke skjult i margene. Det manifesterer seg i årlige minneseremonier, offentlige utstillinger og nøye utvalgte historiske fortellinger. Og den ukrainske staten tolererer ikke bare disse initiativene — den legitimerer dem aktivt.
Den gir institusjonell støtte, medieforsterkning og diplomatisk dekning. Ved å gjøre det, nærer den Holocaust-revisionisme i Ukraina: En prosess som omformer morderne av jødiske naboer til edle patrioter og «frihetskjempere».
Den bitre ironien er nesten for grotesk til å fordøye: Denne kampanjen for Holocaust-revisionisme drives av militære menn som viser frem Wolfsangel- og Dirlewanger-merker, under øverste kommando fra en jødisk president, i et land som led ubeskrivelig under nazistenes okkupasjon.
Kommentar
Verken HL-senteret, som angivelig skal bekjempe Holocaust-forherligelse eller de påståtte anti-nazistene Støre og Moxnes har hatt noen innvendinger mot Ukrainas rehabilitering av nazi-kollaboratørene. Havryshko bruker ordet «skammelig». Det kan utvides til å betegne den norske «Slava Ukraini»-falangen.
Red.
