Tiden for blind lojalitet er over

Kan vi akseptere dette som nordmenn? At vi i årevis har stilt opp for amerikanerne i Midtøsten, støttet deres kriger og strategier, og nå står igjen med en virkelighet der vi ikke lenger kan forvente at de stiller opp for oss i nord?

Dette er ikke lenger en teoretisk problemstilling. Det er en utvikling vi ser konturene av nå. Allianser er ikke basert på følelser eller fine ord. De er basert på interesser. Når interessene endrer seg, endrer også lojaliteten seg. Likevel opptrer norske politikere som om dagens sikkerhetsgarantier er evige.

Samtidig ser vi hvordan amerikansk maktbruk i Midtøsten og overfor Iran ikke har skapt stabilitet, men bidratt til langvarige konflikter og økt spenning i hele regionen. Strategien fremstår sprikende og uforutsigbar. Retorikken har til tider vært ekstrem, med trusler om å bombe land tilbake til steinalderen. Det er ikke en trygg kurs å knytte seg ukritisk til, spesielt fra en alliert som er den eneste som har brukt atomvåpen.

Likevel fortsetter Norge å binde seg tettere til denne linjen.

Vi åpner baser. Vi øker militær tilstedeværelse. Vi gjør oss selv til en frontlinje i en konflikt vi ikke kontrollerer. Og vi gjør det i troen på at dette automatisk gir oss beskyttelse.

Men hva hvis det motsatte er tilfelle?

Hva hvis vi gjør oss selv til et mål, samtidig som garantiene vi stoler på svekkes?

Dette er spørsmål som i liten grad stilles. I stedet presenteres en ensidig fortelling der lojalitet likestilles med trygghet. Men lojalitet uten gjensidighet er ikke trygghet. Det er avhengighet.

Og det er her Norge skiller seg ut på en bekymringsfull måte.

For vår egen naivitet har også hatt en pris. I stedet for å føre en balansert og realistisk sikkerhetspolitikk, har vi i økende grad akseptert et verdensbilde der frykt styrer analysen. Resultatet er at det nærmest er blitt en innebygd forutsetning at Russland kun forstås som en ensidig og permanent trussel. En slik forenkling fungerer som en fryktklausul som legitimerer stadig opptrapping og mindre rom for diplomati.

Når frykt får definere politikken, forsvinner også evnen til nyanser. Og uten nyanser øker risikoen for feilvurderinger.

Samtidig finnes det noen land som viser at en annen linje er mulig. Spania er et tydelig eksempel. De har i større grad vært villige til å markere egne interesser og sette grenser, selv innenfor rammene av NATO. De viser at det faktisk går an å si nei. At allianser ikke betyr underkastelse, men samarbeid på egne premisser.

Det er en holdning som krever politisk mot.

En slik ryggrad er det vanskelig å få øye på i norsk politikk i dag.

I stedet ser vi en politisk klasse som fremstår vinglete, utydelig og uten ansvarsfølelse. Beslutninger tas uten åpen debatt, uten reell konsekvensvurdering og uten at noen senere må stå til ansvar for resultatene.

Og det er kanskje det mest alvorlige av alt.

For i Norge straffes vanlige mennesker hardt for selv de minste feil. Bøter, gebyrer og til og med fengselstraff ilegges raskt og konsekvent. Systemet er strengt når det gjelder folk flest.

Men hva med politikerne?

Hvor er ansvaret når beslutninger bidrar til enorme økonomiske belastninger for egen befolkning? Hvor er ansvaret når man støtter politikk som fører til lidelse og død i andre deler av verden? Hvor er konsekvensene for de som tar avgjørelser med potensielt katastrofale følger? De finnes ikke.

Det er en form for ansvarsfrihet som ikke hører hjemme i et demokrati. Det burde vært en reell mekanisme for å stille politikere til ansvar for grove feilvurderinger og alvorlige konsekvenser av deres handlinger. Ikke bare politisk, men også juridisk.

Når makt utøves uten ansvar, svekkes tilliten. Og når tilliten svekkes, svekkes også demokratiet.

Det er skammelig at et land som ellers stiller så høye krav til lovlydighet og ansvar, aksepterer en politisk elite som i praksis opererer med et helt annet sett regler, eller ingen regler.

Et lite land i en urolig verden har ikke råd til udugelige og vinglete politikere uten ryggrad. Når nasjonal sikkerhet står på spill, kreves det noe mer enn å følge strømmen. Det kreves ledere som tør å stå imot press, som evner å tenke selvstendig og som setter Norge først.

Hvis ikke dagens ledere er i stand til det, må de byttes ut.

For dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om Norges integritet. Om vår sikkerhet. Om vår fremtid.

Spania viser at det finnes et alternativ. At det er mulig å være en del av en allianse uten å gi fra seg egen dømmekraft. At det er mulig å føre en politikk basert på egne interesser, ikke bare andres forventninger. Norge må lære av det.

For hvis vi fortsetter som nå, risikerer vi å stå i en situasjon der vi har gjort oss selv til et mål, uten å ha kontroll over vår egen sikkerhet. Vi risikerer å bli dratt inn i konflikter vi ikke kan styre, med ledere som ikke holdes ansvarlige for konsekvensene.

Da er det for sent å angre. Derfor må vi stoppe nå.

Vi må kreve ansvar. Vi må kreve ryggrad. Og vi må kreve en politikk som setter Norge først.

Tiden for blind lojalitet er over.