Forsvarsministeren prøver å styre norsk debatt – han bør gå av

Forsvarsminister Tor O. Sandvik langer ut mot Danby Choi og Wolfgang Wee: «De er ukritiske mikrofonstativer». Dette har han ingenting med å gjøre. Som forsvarsminister har han å forsvare Grunnloven og dermed også ytringsfriheten.

I sin årlige tale sa forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) at russisk propaganda spres i Norge, blant annet som koseprat hos ledende podkastverter. Sjefredaktør i Subjekt, Danby Choi, slår tilbake mot forsvarsministeren og anklager ham for å ville begrense ytringsfriheten og den akademiske friheten.

Forsvarsministerens angrep på frie medier og akademikere kan ikke aksepteres

Professor Glenn Diesen skriver på Facebook:

Jeg tror ikke alle fullt ut forstår hvor alvorlig det er at forsvarsministeren anklager meg for å spre «russisk propaganda», uten å legge frem noen konkret begrunnelse. Denne typen mistenkeliggjøring, delegitimering og stempling har som mål å innsnevre ytringsrommet. At dette kommer fra forsvarsministeren, er dypt autoritært og representerer et angrep på våre demokratiske prinsipper. Statsmakten forsøker her å ta monopol på sannheten, og i stedet for å møte mine argumenter kriminaliseres dissens og fremstilles som en trussel mot nasjonens sikkerhet.

Forsvarsministeren gjør det alle autoritære ledere alltid har gjort: han sidestiller dissens med forræderi, sentraliserer kontrollen over diskursen, eliminerer skillet mellom statsmakt og sannhet, og oppmuntrer til vilkårlig straff.

Hvordan kan akademikere være uavhengige når statsmakten skal diktere hvilke «offisielle sannheter» som må gjentas? Forsvarsministeren hevder at jeg gir Ukraina skylden for krigen, noe som ikke stemmer. Jeg hevder at NATO fremprovoserte denne krigen, og jeg kan dokumentere dette med ubestridelige fakta fra de siste 30 årene, samt klare uttalelser fra ledende vestlige statsledere, diplomater, etterretningssjefer og militære ledere. Men forsvarsministeren refererer ikke til mine argumenter eller fakta; han går kun til personangrep, der lojalitet til statsmaktens narrativ sidestilles med lojalitet til fedrelandet.

NRK rapporterte 25. februar 2022 at Støre sa det var «uaktuelt å endre loven som forhindrer at Norge sender militært utstyr til Ukraina». Hvordan kan det ha seg at alle 169 representanter i Stortinget nå støtter våpenleveranser, og at ingen argumenterer for diplomati med Russland? Hvordan kan det ha seg at ingen av mediene våre kan diskutere ubestridelige fakta som ikke passer med de fordummende krigsnarrativene om kampen mellom helter og skurker?

Hvordan endte vi opp med dette tilsynelatende enhetlige konsensuset? Ble det skapt gjennom åpen debatt om hva som er best for norsk og ukrainsk sikkerhet, eller ble konsensusen etablert ved å skape et klima av frykt der alle som er uenige med statsmakten blir anklaget for å spre propaganda for fienden? Politikken vår har vært en spektakulær fiasko: Ukraina blir ødelagt, USA tar avstand fra Europa, og vi står nå på randen av atomkrig med Russland – men likevel kan ikke statsmaktens monopol på sannhet utfordres. Hvordan har det blitt normalisert at den norske forsvarsministeren angriper medier som våger å snakke med en akademiker som konkluderer kritisk til Nato?

Jeg diskuterer hvordan Nato har fremprovosert denne krigen, ikke fordi jeg tar Russlands side mot Norge, men fordi det er helt nødvendig å erkjenne virkeligheten og motpartens sikkerhetsbekymringer for å fremme fredelige løsninger. Når var sist noen av oss hørte politikere eller medier diskutere Russlands, Kinas, Irans eller andre motparters legitime sikkerhetsbekymringer? Dette var helt normalt under den kalde krigen for å redusere sikkerhetskonkurransen, men i dag blir gjensidig forståelse møtt med mistenkeliggjøring. Dersom vi ikke kan erkjenne at motparten har legitime sikkerhetsbekymringer, blir krig vår eneste løsning.

Kommentar: Forsvarsminister Sandvik går utenfor sine fullmakter – han bør gå av

Norge ikke er i krig med Russland, og det finnes ingen unntakstilstand som juridisk eller offisielt endrer dette. Dette gjør uttalelser fra forsvarsministeren (Tore O. Sandvik, som overtok i 2025 etter regjeringsskifte) om Glenn Diesen ekstra problematiske, fordi de kan tolkes som å plassere kritikk av regjeringens Ukraina-politikk i en «krigs»- eller «sikkerhetstrussel»-ramme – selv om Norge formelt sett ikke er part i konflikten.

Forsvarsministeren anklaget Diesen for å «gi Ukraina skylden for krigen» – noe Diesen avviser og sier er feilrepresentasjon. Han hevder i stedet at NATO-utvidelse «fremprovoserte» konflikten, og at han kan dokumentere dette.

Forsvarsministerens uttalelse kommer i en kontekst der myndigheter og medier ofte bruker «propaganda»-etiketter for å motvirke avvikende syn på krigen, NATO og våpenstøtte.

Dette blir svært problematisk i lys av at regjeringa sjøl slår fast at vi ikke er i krig med Russland. Regjeringen, Forsvaret og Stortinget definerer situasjonen som «støtte til Ukrainas defensive krig» – ikke en norsk-russisk krig. Det er ingen krigserklæring, ingen mobilisering under krigslovgivning, og ingen unntakstilstand (som f.eks. artikkel 5-aktivering i NATO eller nasjonal beredskapslov som suspenderer vanlige rettigheter). Uttalelser som impliserer at kritikk (som Diesens) er «fiendtlig» eller støtte til motparten i en «krig» vi er del av må dermed oppfattes som å overstyre den juridiske realiteten og begrense ytringsfrihet/debatt i fredstid.

Norge opererer under normal Grunnlov og menneskerettigheter. Det er høy beredskap (Totalforsvarsåret 2026, øvelser, sanksjoner), men ingen formell unntakstilstand som tillater sensur eller kriminalisering av meninger. Å bruke «krig»-retorikk mot innenlandske kritikere risikerer å skape en McCarthy-lignende atmosfære der avvikende syn blir delegitimert som «sikkerhetstrussel» uten rettslig grunnlag.

Dette forsterker polariseringa der anti-krigs- eller NATO-kritiske posisjoner (selv konsekvente siden 2014) reduseres til «pro-Putin». Det begrenser rommet for nyanser om årsaker (f.eks. NATO-utvidelse, Minsk-avtaler, 2014-hendelser) og kan gjøre det vanskeligere å diskutere diplomati eller forhandlinger uten å bli stemplet.

I militærdiktaturer griper forsvarsledelsen regelmessig inn mot demokratisk debatt eller kritiske ytringer. Slike fullmakter har ikke forsvarsminister Tore O. Sandvik, og det bør han heller ikke ha.

Den eneste logiske konsekvensen av den posisjonen Sandvik har satt seg i er at han tar sin hatt og går.