oss 150 kroner!
Hvorfor kanadiere absorberer risikoen mens global kapital tar gevinsten. Den kanadiske bloggeren Melanie gir statsminister Mark Carney svar på tiltale etter hans tale i Davos.
Av Melanie i Saskatchewan.
23. januar 2026.
Mark!
Jeg så talen din i Davos. Ikke fordi jeg liker å bli forelest av menn i skreddersydde dresser som står på alpine balkonger, men fordi du nå snakker for kanadiere. Inkludert dem som ikke blir fløyet til Sveits for å få vite at verden er hard og at forventningene bør senkes deretter.
Du sa at vi må ta verden som den er, ikke som vi ønsker at den skal være.
Det hørtes klokt ut. Avmålt. Ansvarlig.
Men her er problemet. De fleste kanadiere har levd i verden slik den er hele tiden. Vi trengte ikke Davos for å introdusere det for oss.
Vi lever i en verden der dagligvarepriser stiger raskere enn lønninger, der fabrikker stenger måneder etter at de har klippet båndene, der unge mennesker blir bedt om å omskolere seg til jobber som aldri blir til, og der myndighetene kaller det suksess fordi pressemeldingen var ambisiøs.
Du beskriver ikke virkeligheten. Du bortforklarer konsekvensene av ditt eget politiske verdensbilde.
Når man snakker om konkurranseevne, snakker man aldri om eierskap. Når man snakker om fremtiden, snakker man aldri om kontroll. Når man snakker om samarbeid, snakker man aldri om hvem som er beskyttet og hvem som er eksponert.
Under din versjon av realisme er Canada alltid den voksne i rommet. Vi blir fortalt at vi skal være fleksible. Å være åpne. Å være forståelsesfulle. Å absorbere sjokket mens andre land i stillhet bygger murer, subsidier og industrielle strategier som tjener dem selv først.
Det kaller du modenhet.
Her ute ser det ut som det blir spilt.
Du fortalte verden at den gamle orden ikke kommer tilbake. Jeg er enig. Men la oss være ærlige om hvilken orden du mener. Du snakker ikke om utdatert teknologi eller ineffektive systemer. Du snakker om den ubeleilige ideen om at nasjoner fortsatt kan prioritere sine egne arbeidere, sine egne industrier og sin egen økonomiske uavhengighet.
Den ideen er ikke foreldet. Den er rett og slett ubeleilig for global finans.
Du har tilbrakt karrieren din i et system der risiko er sosialisert og belønning er privat. Der myndighetene absorberer nedsiden slik at firmaer som Brookfield kan ta imot oppsiden. Der offentlig politikk skaper sikkerhet for kapital og usikkerhet for alle andre.
(Brookfield Corporation (tidligere Brookfield Asset Management) er et ledende kanadisk multinasjonalt selskap og en av verdens største forvaltere av alternative investeringer, med over US$725 milliarder i forvaltningskapital. Selskapet fokuserer på direkteinvesteringer i eiendom, fornybar energi, infrastruktur, kreditt og private equity, med røtter over 125 år tilbake. Red.)
Nå ber dere kanadierne om å akseptere usikkerhet, overgang og ofre som prisen for realisme.
Morsomt hvordan aksept alltid kreves fra folk som aldri fikk fordelen i utgangspunktet.
Du snakker om klimalederskap og moralsk kapital, men investeringsmodellen du kommer fra trives med konsolidering av eiendeler, utvinning av infrastruktur og avkastning beskyttet av offentlige garantier. Du utfordrer ikke det systemet. Du forteller det bare mer forsiktig.
Her er den delen du aldri sier høyt.
Canada blir bedt om å subsidiere sin egen irrelevans.
Vi bruker milliarder på prosjekter vi ikke eier, industrier vi ikke kontrollerer, og forsyningskjeder som ikke svarer til oss. Vi får høre at dette er lederskap. Vi får høre at dette er konkurranseevne. Vi får høre at dette er hva voksne land gjør.
Voksne land beskytter sin innflytelse.
USA gjør det. Europa gjør det. Kina gjør absolutt det. De subsidierer industrien sin. De forsvarer markedene sine. De velger sine interesser.
Bare Canada får høre at det er naivt å velge selv.
Du vil at vi skal slutte å ønske oss en annen verden. Greit.
Slutt da å late som om ordene dine er løsrevet fra insentivene dine.
Slutt å kle retrett opp som sofistikert.
Slutt å forveksle uunngåelighet med visdom.
Og slutt å fortelle de menneskene som lever med konsekvensene av liberal politikk at de rett og slett ikke forstår virkeligheten.
Vi forstår det utmerket.
Vi er bare lei av å betale for det.
Og hvis det gjør oss usofistikerte i Davos, så får det være så.
Her ute høres det ut som solidaritet.
Og vi er ferdige med å være høflige om det.
Hjertelig signert
En engstelig Melanie i Saskatchewan, hvor virkeligheten fortsatt eksisterer!
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Subsidizing Our Own Irrelevance
Les:
