Hjem Internasjonalt

Europas Grønland-reise noe av det mest patetiske i nyere europeisk politikk

0
Gruppebilde av den europeiske militærmisjonen til Grønland. KI-generert.

De kom, de tok gruppebilde, de frøs – og dro hjem igjen. De klarte å demonstrere sin egen impotens samtidig som de klarte å provosere Trump enda mer. Og grønlenderne hadde ikke bedt dem om å komme.

Den europeiske «militærmisjonen» til Grønland (Operation Arctic Endurance eller hva de nå kaller det) fremstår som en av de mer patetiske forestillingene i nyere europeisk sikkerhetspolitikk.

37 mann totalt fordelt på 8–10 land – det er knapt nok til å arrangere en anstendig firmatur i fjellheimen, langt mindre en seriøs avskrekking i Arktis. Frankrike 15, Tyskland 13, Sverige 3, Norge 2, Storbritannia 1. Dette er ikke en militær tilstedeværelse, det er en symbolsk gruppebilde-øvelse med for mange flagg.

Italias forsvarsminister Guido Crosetto kalte det rett ut for latterlig: «Hva skal de gjøre der – dra på ekspedisjon? Det låter som begynnelsen på en vits».

Rekognosering på 2–4 dager for å «identifisere muligheter for fremtidige øvelser». Oversatt: De fløy dit, tok noen bilder, frøs litt, og fløy hjem igjen. Ingen reell kapasitet til å holde noe territorium i en krise, ingen luftvern, ingen tyngre kjøretøy, ingen logistikk som tåler arktiske vintre over tid.

Dette var ikke en militærmisjon, det var politisk teater i minus 30 grader – dyrt, kaldt og fullstendig virkningsløst. Det eneste det oppnådde var å understreke hvor militært impotente de fleste europeiske land fortsatt er utenfor NATOs amerikanske ryggrad. Hvis dette var ment som avskrekking mot USA, ble det i stedet en utilsiktet parodi på europeisk handlingslammelse.

Og det verste: Det var ikke engang Grønland som ba om det. Det var Danmark som inviterte allierte til å delta i Operation Arctic Endurance, mens grønlandske politikere (Mute Egede og andre) har vært tydelige på at de ikke vil ha mer militariseringsdrama – de vil ha dialog, ikke flaggplanting. Så Europa dukker opp uinvitert av vertskapet, men inviterer seg inn via København, og tror det skal imponere noen.

Samtidig provoserer det akkurat nok til at Trump-administrasjonen kan svare med noe reelt: Trussel om 10% ekstra toll (stigende til 25%) på varer fra akkurat de landene som deltok (Danmark, Norge, Sverige, Frankrike, Tyskland, Nederland, UK, Finland). Det er ikke lenger bare ord – det er økonomisk press som rammer eksportører hardt, spesielt i ei tid der europeisk økonomi allerede sliter.

Uvitende og inkompetente

Disse «heltene» fra den europeiske mini-misjonen virker å ha glemt (eller mest sannsynlig aldri ha lest) den grunnleggende avtalen som regulerer alt dette: 1951-avtalen om forsvar av Grønland (Defense of Greenland Agreement), oppdatert i 2004 via Igaliku-avtalen.

1951-avtalen (inngått mellom USA og Danmark, under NATO-rammeverket) gir USA rett til å etablere og operere «defense areas» i Grønland etter behov for NATOs forsvar. USA får bred autoritet til å bygge baser, flytte personell fritt, kontrollere luft- og sjøtrafikk i områdene, og utøve eksklusiv jurisdiksjon over sine egne styrker. Det er ingen øvre grense på antall soldater eller fasiliteter – så lenge det er begrunnet i NATO-forsvar, kan USA ha «så mange militære de måtte ønske» i de definerte områdene (og utvide dem via konsultasjon).

2004-oppdateringa (Igaliku-avtalen, signert i Grønland med Danmark, USA og Grønlands hjemmestyre) moderniserte det hele: Anerkjente Grønlands rolle, begrenset «defense area» hovedsakelig til Pituffik (tidligere Thule Air Base), la til miljø- og samarbeidsmekanismer, men endret ikke kjernen – USA beholdt «unrestricted access» til basen og rett til å utvide hvis nødvendig (med varsling/konsultasjon til København og Nuuk). Det ga USA fortsatt bredde til å øke tilstedeværelsen uten dansk veto, bare informasjonsplikt.

Wikipedia og analyser (f.eks. fra History.com, Newsweek, NYT): Avtalen gir USA «broad authority» eller «sweeping military access» – Trump-administrasjonen kunne rett og slett utvide Pituffik eller legge til nye områder uten å «kjøpe» øya, bare ved å henvise til avtalen.

Eksperter sitert i Fortune og New York Times: «USA ville være i stand til å oppnå nesten ethvert sikkerhetsmål man kan tenke seg under den avtalen» – og «avtalen tillater dem å bygge, installere, vedlikeholde og drive militærbaser over hele Grønland».

Får konsekvenser for Trumps holdning til EU og Ukrainakrigen

Den patetiske Grøndlandmisjonen ga Trump enda en unnskyldning til å trekke seg tilbake fra Ukraina. – Analytikere (f.eks. i Politico, NYT, Guardian) peker på at Grønland-krangelen gir ham perfekt dekning: «Hvorfor skal vi forsvare Europa i Ukraina når de blokkerer oss i Arktis?»

Norges utenriksminister Espen Barth Eide sa på en pressekonferanse: «Vi vil ikke la oss bli satt under press, og den typen trusler [om amerikanske tollsatser] er uakseptable mellom nære allierte».

Han innbiller seg tydeligvis at Norge er en nær alliert av USA etter at USA har demonstrert med all ønskelig tydelighet er vi knapt nok er en vasall.

EU truer med å aktivere «trade bazooka» (den offisielle Anti-Coercion Instrument fra 2023) mot Trumps tariff-trusler over Grønland, noe som er klassisk selvpåført skade i slow motion: «Hvis dere ikke er greie nå, så skyter vi oss i hodet».

EU har en forberedt pakke med opp til 30% toll på amerikanske varer (biler, høns, whiskey, flydeler osv.) som ble satt på vent etter fjorårets midlertidige handelsavtale. Å gjenopplive den nå ville øke priser på importerte varer i EU (inflasjon igjen!), skade europeiske eksportører som er avhengige av USA-markedet, og risikere en spiral der Trump dobler innsatsen (han har allerede varslet 10% fra 1. feb, opp til 25% i juni).

Samt at EU kan vinke farvel til enver amerikansk assistanse i Ukraina.

Mange kommentatorer mener at nå ringer dødsklokkene for NATO.

Akkurat nå er NATO som Schrödingers katt i boksen. Hvis du åpner boksen vil du få se om NATO lever eller ei. Kanskje det vil vise seg at klovnedelegasjonen til Grønland åpnet boksen for oss og viste oss at det «transatlantiske fellesskapet» er steindødt?

Forrige artikkelSeyed M. Marandi: Iran – Voldelige opptøyer og en massiv krig på vei
Neste artikkelUSA og Israels hybridkrig mot Iran
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).