oss 150 kroner!
I Nettavisen.no 2. januar 2026, kunne en lese om NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland som har skrevet bok sammen med kona si. Boken handler om hvorfor dagens strømpolitikk ikke fungerer.
Nøland nevner mye som jeg kan si meg enig i, men unngår slik jeg ser det elefanten i rommet, når det gjelder hvorfor situasjonen er blitt slik den er i Norge.
Nøland konkluderer i artikkelen med at Norge reelt bare har to alternativer for å dekke fremtidens energibehov: Havvind eller kjernekraft.
Jeg undrer meg over hvem sitt fremtidige energibehov NTNU-professoren egentlig snakker om?
Norge trenger ikke mer kraft.
Tall for perioden 20.12.24-20.12.25 viser at over 90% av kraftutvekslingen har vært eksport, ikke import.
Vi har eksportert hele 28.1 TWh, mens importen kun er på 2.76 TWh.
Netto har Norge sendt 25.35 TWh strøm ut av landet. (SSB, Statnett.no, nve.no og Energifakta Norge)
En nettoeksport på over 25 TWh er historisk sett svært høyt, og viser at Norge har hatt et betydelig kraftoverskudd gjennom hele 2025.
Tallene bekrefter at de store utenlandskablene har blitt tungt utnyttet i retning Europa, der etterspørselen og prisene i lange tider har ligget høyere enn i det norske markedet. Så kraftunderskudd har vi ikke.
Det Norge trenger er å ta tilbake kontrollen på egen energiforsyning
Energipolitikken som føres i Norge er tett knyttet til Norges klimaforpliktelser under Parisavtalen, og samarbeidet med EU, der EØS-avtalen fungerer som det juridiske rammeverket for norsk energihandel og klimasamarbeidet.
Nesten 80% av norske velgere stemte i 2017 på partier som førte våre energilover inn under EU.
Vi sluttet oss til EUs energiunion (energipakke 3), samt EUs energibyrå ACER fra 2018.
Energilovene, ACER og energipakkene er nå innlemmet i EØS-avtalen, og dermed juridisk bindende for Norge.
Vår bestemmelsesrett er med det borte, også vår mulighet til å stille krav.
Vi kan ikke strupe eksporten eller kutte kablene.
Vi har ikke mulighet til å reforhandle, eller trekke oss fra ACER.
EØS-avtalen må i så fall sies opp først.
Vi er via EØS-avtalen påkoblet EU-markedet, der høyeste pris alltid gjelder.
EØS-avtalen, energipakkene og Norges tilknytning til EUs energibyrå ACER begrenser ikke bare Norges handlingsrom i strømpolitikken. Det finnes i realiteten ikke.
Ovenforstående er grunnen til at Norges strøm/energipolitikk ikke fungerer, og hvorfor vannlandet Norge nå sliter med skyhøye strømpriser, med dertil konsekvenser.
NTNU-professoren trekker frem havvind og kjernekraft som løsning på krisen Norge står i. For vi har en krise, jeg er helt på linje der.
Men slik jeg ser det, så består ikke krisen av kraftunderskudd, ei heller fremtidig sådan. Krisen skyldes manglende kontroll på egen energiforsyning, pga. EØS-avtalens juridiske forpliktelser, spesielt ifm. EUs «grønne» omstilling.
Kraftunderskuddet vil derimot komme i fremtiden, om EØS-avtalen fortsatt får bestå.
Spikeren i kista for norske husholdninger og industri blir nok Energimarkedspakke 4.
Når Nøland foreslår kjernekraft som løsning på et kraftunderskudd vi pr. i dag ikke har, så kan jeg informere om at elektrisitet regnes som en vare i EØS-retten.
Det betyr at strøm produsert fra kjernekraftverk må kunne omsettes fritt på lik linje med vannkraft og vindkraft.
Dersom planlagte kraftverk i kommunene kobles til det nasjonale distribusjonsnettet, blir strømmen en del av det felles europeiske kraftmarkedet.
EØS-regelverket krever nemlig at ulike energikilder behandles likt i markedet.
Norge kan ikke innføre særskilte eksportbegrensninger som kun gjelder kjernekraft. Via EØS-avtalen er Norge forpliktet til å opprettholde utvekslingskapasitet med naboland. Og den forpliktelsen går foran Norges behov.
Selv om kjernekraft nå er inkludert i EUs taksonomi (klassifisert som bærekraftig under visse vilkår), endrer ikke dette markedsreglene.
Dersom Norge bygger kjernekraft vil denne kraften juridisk og teknisk bli en integrert del av det felles nordiske og europeiske kraftmarkedet.
Ettersom kjernekraft er en stabil grunnlast, vil den i praksis kunne øke eksportkapasiteten i perioder det blåser lite, ettersom vi da har mer overskuddskraft å sende ut. Kjernekraft vil slik sikre at Norge forblir et forsyningsland for EU.
Pga. kjernekraftverk vil også vannkraften i enda større grad spares og brukes som en høyprisressurs, som selges når etterspørselen og prisene i Europa er på sitt høyeste.
Dette støtter EUs mål om et fleksibelt og grønt kraftmarked, der Norge vil fungerer som et batteri og en stabiliserende faktor.
Vannkraften vår vil kun bli brukt strategisk for å maksimere gevinsten i et høyprismarked, fremfor å sikre billig strøm nasjonalt.
Kjernekraft i Norge vil i praksis fungere som en permanent forlengelse av EUs kraftsystem. Det vil sikre at Norge forblir en nettoeksportør av energi. Norge vil bidra direkte til at EU når sine klimamål for 2050, samtidig som det juridiske rammeverket i EØS-avtalen sørger for at denne kraften forblir tilgjengelig for det europeiske markedet
Når det gjelder havvind så er det en økende erkjennelse, hos de som ønsker den «grønne» omstillingen velkommen, at havvind er nødvendig for å dekke kraftbehovet til elektrifisering av sokkelen og ny «grønn» industri. Det er ikke mange som fokuserer på at dette er svært dyrt og vil kreve store subsidier.
Mens selve tildelingen av områder skjer etter den norske Havenergiloven, må alle kommersielle aspekter ved eksport, markedstilgang og konkurranse følge EØS-avtalen. På samme måte som ved kjernekraft, vil havvindkraften påvirke prisene i hele det integrerte markedet. (Nord Pool)
Utbygging av ny kraftteknologi som kjernekraft og havvind gir ikke Norge nasjonal kontroll.
Så lenge EØS-avtalens markedskrav ligger fast, er kraften en del av et felles europeisk «gode» som skal flyte dit betalingsviljen er størst.
EØS-avtalens prinsipp om fri etableringsrett gir kraftkrevende selskaper, fra hele EØS-området, rett til å etablere virksomhet i Norge, på lik linje med norske selskaper.
Mens EØS-avtalen gir den juridiske adgangen, er det primært tilgangen på fornybar kraft (vann), et stabilt kraftsystem og kjølig klima som har gjort Norge attraktivt for spesielt datasentre og batterifabrikker.
Disse batteri- og data-anleggene er altså et direkte svar på EUs klimapolitikk, som Norge er en del av gjennom EØS-«samarbeidet».
EUs satsning på en komplett verdikjede for batterier (European Battery Alliance) og regelverk som Net-Zero Industry Act har som mål å gjøre Europa selvforsynt med grønn teknologi.
Økt digitalisering er en sentral del av EUs strategi for det grønne skiftet, (Green and digital Transition), som driver behovet for datalagring.
EØS-avtalen gir altså det juridiske rammeverket (fri etableringsrett), mens EUs klimapolitikk skaper og styrer markedsetterspørselen.
Selve valget om å legge industrien til Norge skyldes nok Norges naturressurser og kraftoverskudd.
Vindindustri er en sentral del av EUs grønne skifte («European Green Deal»), der Norge altså er tett knyttet til dette gjennom EØS-avtalen.
I 2019 inngikk Norge en egen klimaavtale med EU. Under denne forplikter Norge seg til å redusere utslipp med minst 55% innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå.
Siden elektrifisering av industri og transport er hovedverktøyet for å nå dette «grønne» målet, er utbygging av ny kraftproduksjon (som vindkraft) i praksis «nødvendig» for å oppfylle disse rettslig bindende målene.
Norge og EU etablerte i 2023 en «Grønn allianse» som ble videreført gjennom 2025. Denne avtalen forsterker samarbeidet om blant annet havvind og råmaterialer til vindturbiner.
Vi er ikke forpliktet til vindindustri spesifikt, men vi er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å øke andelen fornybar energi og kutte utslipp.
I praksis ansees vindkraft som det mest skalerbare verktøyet for å nå disse felles europeiske målene.
I den sammenheng har jeg spesielt lyst å trekke frem begrepet «overstyrende allmenninteresse» (Overriding Public Interest).
Det et juridisk verktøy i EU-retten som nå forsterkes kraftig gjennom REPowerEU-planen og det reviderte fornybardirektivet (RED III), som kommer som en del av det som ofte blir kalt Energipakke 4.
Med REPowerEU innføres en rettslig antakelse om at planlegging, oppføring og drift av fornybaranlegg, anses som en «overstyrende allmenninteresse» som ivaretar folkehelse og sikkerhet.
Ved å definere fornybar energi som et spørsmål om folkehelse og sikkerhet, har EU løftet fornybar energi til et nivå der det i praksis utgjør en av de sterkeste juridiske prioriteringene i det europeiske systemet for å sikre rask omstilling og energisikkerhet, for EU.
Prinsippet om «overstyrende allmenninteresse» vil flytte makten fra det lokale skjønnet, til et standardisert, overnasjonalt regelverk der klima- og energimål defineres som juridisk viktigere enn nesten alle andre lokale hensyn.
Tygg litt på den, spesielt om du er glad i norsk natur.
Til slutt har jeg lyst å nevne Parisavtalen.
Energimarkedspakke 4 – som vil bli ført inn i EØS-avtalen – er et middel som brukes for å nå målene i Parisavtalen.
Parisavtalen kan sies opp. Det finnes ingen sanksjonsmekanismer hvis vi ikke når målene våre, ei eller om vi trekker oss fra avtalen, ut over politisk press.
EØS-avtalen derimot, er vi juridisk bundet til å følge.
Hvis Norge ikke leverer de utslippskuttene, eller den energiproduksjonen vi har forpliktet oss til i avtalene med EU/EØS, risikerer staten sanksjoner eller traktatbruddsprosedyrer fra ESA (EFTA Surveillance Authority).
Vår energipolitikk styres altså av EUs grønne omstilling, der EUs mål om å være det første klimanøytrale kontinentet innen 2050, er førende.
Norsk energipolitikk fungerer i praksis som et tannhjul i EUs store maskineri for å nå målene i The European Green Deal.
Norge har ikke kraftunderskudd pr. nå, men vil få det i fremtiden pga. EØS-avtalens juridiske forpliktelser.
Havvind og kjernekraft som Nøland fremmer som løsning vil ikke løse krisen, fordi våre forpliktelser til EU uansett vil overkjøre Norges behov.
Ved å gå ut av EØS-avtalen kan Norge sette egne priser, styre eksporten og prioritert norsk industri, uten å være forpliktet til å følge EUs regler.
Norge har kun ett alternativ om fremtidig energibehov, vern av vår natur og ressurser i Norge skal sikres: Oppsigelse av EØS-avtalen.
Siri Hermo
