oss 150 kroner!
597 EU-rettsakter inn i norsk lov på ett år. 152 på én måned. Det er ikke saksbehandling, det er intravenøs lovgiving. Norge får ikke lenger lover, vi får direktiver og lovleveranser direkte fra EU og Ursula, uten at vi er med i EU.
Espen Barth Eide står foran kamera med et smil og sier det går “i riktig retning”. I hvilken retning det er, nevner han ikke.
Kanskje fordi retningen peker rett mot Brussel.
Kanskje fordi retningen peker bort fra Norge.
Eller kanskje fordi han selv for lengst har sluttet å se likheten på de to retningene.
For dette er ikke lenger politikk. Det er importert administrasjon.
Vi mottar regelpakker med samme holdning som man mottar en IKEA-leveranse: Signér her, sett dem opp, men ikke spør hvem som tegnet dem eller hva de inneholder.
De konkrete rettsaktene dundrer inn som en slags juridisk monsun:
– EUs energiunion-regelverk, som binder Norge til strømflytlogikk vi ikke har stemt over.
– EUs banktilsyn for kapitalkrav og risikovekting som styrer norsk kredittpolitikk uten ett eneste norsk kryss i avstemningen.
– EUs datasikkerhetsforordninger som gjør norske digitale strukturer til forlengede armer av Brussel-byråkratiet.
– EUs kjemikalieforordning (REACH) som bestemmer hva norske produsenter kan og ikke kan lage, uten norsk innflytelse.
– EUs klimapakke Fit for 55, som dikterer hvordan Norge skal skru sammen alt fra drivstoff, transport, utslipp, industriregler og CO₂-kvoter.
– EUs digitalmarkedsreguleringer som direkte former norsk næringsliv, uten en norsk stemme, osv osv, pluss at:
– EU påvirker og kontrollerer den norske innvandringspolitikken kraftig gjennom EØS, Schengen og Dublin-systemet, og dette betyr i praksis at Norge ikke styrer grensene selv.
Det er som å se en nasjon i sakte oppløsning – men i stedet for å reagere applauderer vi tempoet.
Etterslepet – denne voksende fjellkjeden av EU-lover som venter på norsk godkjenning – blir av Barth Eide beskrevet som om det bare var en stabel gamle dokumentpermer som trenger litt støvtørking.
Han sier: “Vi har jobbet godt med å redusere etterslepet,” som om han akkurat har ryddet boden og kastet noen tomme pappesker.
I virkeligheten snakker han om en juridisk lavine som kan utslette selvstendig norsk politikk, og som er på vei ned fjellsiden, mens han selv står nederst med en liten snøskuffe laget for småunger og smiler tilfreds.
Hva han egentlig sier, er: “Vi har nå lydig og servilt implementert alt EU ba oss om, uten diskusjoner eller evne og mot til å tenke selv.”
Jonas Gahr Støre står ved siden av ham som en mann som har glemt sin egen rolle som statsminister og blitt undersekretæren til Ursula.
Han sier at Norge er en trygg og selvstendig stat, men det ligger en skjelving i ordene når han fremsier dem, som om samvittigheten hans banker forsiktig på og sier: “Jonas, vi vet begge at du ikke tror på dette tullet.”
Og i bakgrunnen – alltid i bakgrunnen – svever Jens Stoltenberg, som en mild overnasjonal skytsånd.
Ikke lenger en mann, men et slags institusjonalisert værfenomen som oppstår hver gang EU trenger moralstøtte. Han glir gjennom korridorene i Brussel som en politisk nordlysinstallasjon. Smiler, nikker og hvisker “mer samarbeid” med samme tonefall som en lege som ber deg slappe av før narkosen settes inn og du glemmer alt.
Jens er for lengst blitt EU`s mest velansette rådgiver,, ikke fordi noen helt vet hva han gjør, men fordi han alltid sier det samme – og alltid får rett i ettertid, siden EU bare tolker Norges fremtid slik Jens beskriver den.
Han kommer ned fra Brussel, som en diplomatisk due sendt fra et høyere byråkratisk rike, og sier at “mer samarbeid” er veien frem. Ingen spør hvor veien ender. Ingen tør.
Det ville være som å spørre en prest om Gud egentlig har en kalender. Man bare nikker og later som man forstår det man ikke forstår.
Og slik fortsetter vi. Som et land som venter på instrukser fra sine skytsånder et eller annet sted der ute eller oppe i Det Hellige skydekket.
Dette kunne vært en komedie hvis det ikke var så presist og virkelig. For hver rettsakt Norge godtar uten motstand, blir en liten del av vår politiske egenart borte.
Ikke dramatisk, ikke med bråk og støy, men teknisk. Nøytralt.
Som et kirurgisk inngrep på et land med full bedøvelse, uten panikk eller motstand, bare et stille nikk fra Oslo og et enda stillere nikk fra Stortingets kontrollkomité.
Vi har blitt en nasjon som får energipriser, finansregler, digitalpolitikk, miljøstandarder, transportnormer og til og med innvandringspolitikken fra et organ vi ikke sitter i.
Norge styrer ikke lenger sitt eget land. Norge administrerer derimot direkte føringer fra Ursula og Brussel.
Vi har et departement for utenriks, men ikke for innenriks, for innenriks bestemmes av EU.
Vi later som om Justisdepartementet finnes, men i realiteten er det et kontor for gjennomføring av europeiske fotnoter.
Og når Brussel hoster, går det umiddelbart ut en pressekonferanse i Oslo med tiltak mot luftkvaliteten.
Politikerne våre har blitt flittige oversettere av rene direktiver.
De sitter på Stortinget som en slags avansert Google Translate for EØS, med én oppgave: Få dette til å høres norsk ut.
De er ikke skapere av politikk. Ikke arkitekter av en fremtid. Bare servile tolker som nikker rytmisk mens enda et EU-dokument dumpes i innboksen.
Og hver gang noen spør om suverenitet, peker de mot en PowerPoint som forklarer at “det er mer komplisert enn som så”. Men det er ikke komplisert. Det er enkelt: Politikerne våre skriver ikke lover lenger. De signerer dem.
Og midt i dette sitter NRK og norsk hovedmedia, dette selvutnevnte presteskapet for Autorisert Virkelighet, og sier ingenting.
De rapporterer om EØS og EU som om det var været. “Lett skydekke av nye og endeløse rettsakter. Noe desharmonisering i nord.”
Ikke et ord om hva som forsvinner. Ikke et ord om demokratiet som langsomt siger ut gjennom døren og fordunster i EU tåken.
NRK kunne like gjerne sagt: “Det er ingen tegn til hjerneaktivitet i nasjonens politiske sentrum, men pulsen holdes kunstig oppe av Brussel.”
For dette er sannheten: Norge styrer ikke lenger sin egen politiske utvikling. Norge administrerer derimot sin egen avvikling.
Vi innfører EU-lover raskere enn EU selv greier å påby dem. Vi er den flinkeste valpen i flokken, men i en flokk vi ikke tilhører.
Og likevel står politikere i Oslo og sier at vi har selvstyre.
Vi har blitt en stat som ikke lenger trenger en debatt om EU-medlemskap, fordi vi allerede lever som om vi er EU-medlemmer – bare uten stemmerett, uten innflytelse og uten å få sitte ved bordet. Vi står i gangen, med lua i hånden, som en politisk dørmatte som sier takk for at vi får lov til å vaske gulvet.
Til slutt står vi igjen med en grunnleggende sannhet: Norge har ikke mistet suvereniteten. Vi har donert den bort. Frivillig. Stille. Presist. Lydig.
Som et land som signerer en organdonorkontrakt med EU uten å lese den og våkner opp uten lunger, men med streng beskjed om at det er viktig å puste videre i takt med EU.
Og NRK og hovedmedia sier ingenting. Hvorfor skulle de? De rapporterer ikke lenger om Norge.
De rapporterer om en EU-region. En norsk provins.
Et lite filialselskap i et større konsern: Norge AS, avdeling nord, underlagt Brussel HR.
Resten er bare dekorasjon og svik.
Og for å legge til: En borgerlig regjering ville ikke ha endret kursen nevneverdig.
Denne artikkelen er hentet fra Facebook-sida til Einar Andreas Lund og gjengis her med hans velvillige godkjenning.
Her er de mest kontroversielle EU-lovene som vil påvirke Norges sjølråderett.
Rettsaktene består av EU-direktiver og forordninger. Det har vært viktig å få ned etterslepet, sier utenriksminister Espen Barth Eide til NRK.
- Fornybardirektivet (RED II) Hvorfor kontroversielt: Frykt for at EU får indirekte styring over norsk energipolitikk og energiproduksjon. Bekymring for økt press på utbygging av vindkraft og strengere krav i konsesjonsprosesser. Lokale konflikter om arealbruk og naturinngrep.
- Energieffektiviseringsdirektivet Hvorfor kontroversielt: Setter bindende mål for hvor mye energi Norge må spare. Oppfattes som inngripen i nasjonal styring av bygg, industri og energibruk. Kan føre til kostbare tiltak for kommuner og næringsliv.
- Bygningsenergidirektivet (EPBD) – nullutslippsbygg-krav Hvorfor kontroversielt: Krever store oppgraderinger av eksisterende bygg. Kan gi milliardkostnader for huseiere, borettslag og næringsbygg. Frykt for økte leiepriser og generell dyrere boligmasse.
- Elektrisitetsmarkedsdirektivet (del av fjerde energimarkedspakke) Hvorfor kontroversielt: Ses av mange som en svekkelse av nasjonal kontroll over kraftmarkedet. Kritikk for at Norge i praksis får EU-styrt regulering av nett, prissetting og kraftflyt. Debatten knyttes direkte til høye strømpriser og utenlandskabler.
- Energibyråforordningen (ACER) Hvorfor kontroversielt: ACER får større myndighet over grensekryssende strømflyt, som også påvirker norsk vannkraft. Frykt for mer eksport og mindre politisk handlingsrom til å prioritere norsk industri og husholdninger. Symbol på EØS-strid om suverenitet.
- LULUCF-forordningen (arealbruk/skog) Hvorfor kontroversielt: EU stiller krav til hvordan skog og natur skal regnes som karbonopptak. Kan påvirke norsk skogbruk og store deler av distriktsøkonomien. Regnes som et inngrep i norsk natur- og arealpolitikk.
- Taksonomiforordningen (grønn finans) Hvorfor kontroversielt: Bestemmer hvilke energiprosjekter som kan klassifiseres som “grønne” investeringer. Kan påvirke finansiering av vannkraft og annen energiproduksjon. Kritikk for at EU, ikke Norge, setter rammene for hva som anses som bærekraftig.
Produkt av lobbyvirksomhet
Disse direktivene er ikke en gang produkter av noen demokratisk prosess i EU. De er produkter av store kapitalgruppers press og lobbyvirksomhet kombinert med det teknokratiske diktaturet som utøves av EU-kommisjonen. Her er de viktigste pressgruppene knyttet til disse direktivene:
1. Fornybardirektivet (RED II): Organisasjoner som WindEurope og SolarPower Europe presset for bindende nasjonale mål og eksklusjon av ikke-fornybare lavkarbonbrensler. Hydrogen-lobbyister (f.eks. via nye datasett om interessenter) bidro til inkludering av sektorer som transport og oppvarming.
2. Energieffektiviseringsdirektivet: Selskaper som Ørsted og Acciona Energia signerte fellesbrev for å støtte direktivet i kritiske faser, ofte via bransjebrev. Associations som Principles for Responsible Investment og Amfori presset for ambisiøse mål, mens utstyrssektoren støttet absolutte besparelsesmål.
3. Bygningsenergidirektivet (EPBD) – nullutslippsbygg-krav: Selskaper som Airbus, Iberdrola, Ikea, EDF Group, Schneider Electric og Siemens lobbyet for obligatoriske minimumsstandarder (MEPS) og faseut av fossile brensler. Bransjeforeninger som Eurelectric, CEMBUREAU (sement) og SmartEn presset for høyere ambisjoner i «Nearly Zero Emission Buildings»-definisjonen.
4. Elektrisitetsmarkedsdirektivet (del av fjerde energimarkedspakke): De store energiselskapene var svært aktive. Eurelectric, som representerer over 3500 energiselskaper lobbyet intenst for direktivet (over 100 møter med kommisjonen 2015–2019).
5. Energibyråforordningen (ACER): Council of European Energy Regulators (CEER) lobbyet for sterkere koordinering og tilsyn med nettverk. CEER er en frivillig sammenslutning av de nasjonale energiregulatorene i Europa. Den er ikke en EU-institusjon, men fungerer som et viktig koordinerings- og lobbyorgan for regulatorene i praksis.
6. LULUCF-forordningen (arealbruk/skog): Confederation of European Forest Owners, European State Forest Association og CEPI (papirindustri) lobbyet for historiske referansenivåer og nasjonal fleksibilitet i skogforvaltning.
7. Taksonomiforordningen (grønn finans): Finans- og industrisektoren: «Real economy»-aktører som IOGP (olje/gass) og Eurogas. Bransjeforeninger: US-baserte grupper og europeiske industriallianser presset for fleksible terskler, ofte via møter med kommisjonen.
Samlet sett har lobbyen vært dominert av økonomiske interesser som ser muligheter i subsidier og markedsadgang, men også påvirket av EU-kommisjonens grønne agenda. For Norge, via EØS, betyr dette indirekte press på nasjonal politikk.
