oss 150 kroner!
Høyre-venstre-aksen er i stor grad utdatert og er erstattet av en konflikt mellom de autoritære og de antiautoritære. Det er særlig fra «de grønne», betegnet her som klimaaktivistene, som er de autoritære. Som vil bestemme folks liv ned til de minste detaljer. Wolfgang Streeck nevner at de grønne vil bestemme hva folk skal få lov til å bruke som pålegg på brødet.
6. oktober 2025
På arbeidsplasser skal i Norge de grønne bestemme menyen som alle skal få lov til å spise, kvinner og menn skal tvinges inn på felles toaletter til begge kjønns ulempe og alle bedrifter skal ensrettes og markere seg gjennom elitens vedtatte identitet med endra bedriftslogoer, uniformer og symboler som de tidligere økonomisk venstreorienterte nå prioriterer som de avgjørende for jordas og menneskenes eksistens; «Katastrofen er her!». Retten til hva som kan ytres er strengt regulert ned til detaljerte ord fra alt til private hjem, drosjekøer og offentlige ytringer. Tiltakene i hele Vesten i forbindelse med koronaen er representativ for denne autoritære utviklinga.
Det var i et intervju med det østerrikske tidsskriftet International i desember 2023 at Wolfgang Streeck at pekte på denne utviklinga. I intervjuet handler det om den internasjonale utviklinga med tilbakegang for venstrepartiene og den økende oppslutninga om partier som blir karakteriserte som høyre. Opposisjonen i Europa, mot økonomisk nedskjæring av lønninger og pensjoner, elitens manglende evne til å få infrastruktur til å fungere og den autoritære detaljstyringa ned til brødskivas pålegg samler seg om dem som de autoritære kaller høyreekstremisme. De venstreorienterte tilbyr utskjelling og stempling av dem som ikke er enig med dem.
I et intervju med Politikus 30.09.2025 uttalte AfDs nyvalgte representant fra Berlin at det er en absurd utvikling at de grønne som for tiår sia var de mest antiautoriære, nå er de mest autoritære.
Denne utviklinga er i følge Streeck en følge av at venstresida har fjerna seg fra vanlige folk med å begynne å «overtale innbyggerne til å slutte å leve slik de gjør, eller til og med gjøre det umulig for dem å leve som før». Folk avviser det som «elitistisk, altså som det motsatte av demokrati», hevdet Streeck og konkluderte derfor med at snakket om høyre-venstre er en tilsløring. Det dreier seg nå om for og imot de autoritære, de som styrer og påtvinger oss en uønska politikk, nasjonalt som internasjonalt.
Venstre, sentrum og AfD
Det er Gabriele Matzner, tidligere østerrisk diplomat, som redaksjonsmedlem i International, som har intervjua Wolfgang Streeck. Matzner avslutter intervjuet med å ta opp spørsmålet om demokratiet i Europa er trua, fordi stadig færre gir sin tydelige tilslutning til det. Streeck mener at folk finner seg en livsstil de føler de passer inn i, blir godtatt i fordi deres behov blir anerkjent og åpner for måter å tilfredsstille behovene på. Han utdyper:
Et demokrati som ikke ønsker å være noe annet enn en butikk der innbyggerne kan bestille noe med en stemmeseddel — et Amazon-demokrati, så å si — blir bare bekrefta så lenge det leverer. Hvis det ikke lenger klarer det, går vi over til en Trump eller noe sånt. Og et demokrati som ser det som sin oppgave å overtale innbyggerne til å slutte å leve slik de gjør, eller til og med gjøre det umulig for dem å leve slik de vil; et sånt styre blir uansett avvist som elitistisk, altså som det motsatte av demokrati. Hvis demokratiet skal overleve, må det gi opplevelsen av at det er mulig å oppnå noe sammen for alle, ikke bare ved å ha rettigheter, men også ved å ha plikter; at vi kan og må ta ansvar sammen for et felles liv.
Matzner tar opp den store tilbakegangen for «venstrepartier», og nevner at sosialdemokratene i Østerrike hadde absolutt flertall på 1970-tallet, mens det det nå har tapt halvparten av sine velgere samtidig som sosialdemokratene har mista 80 prosent av medlemmene. Streeck:
«Det stemmer at «venstreorienterte» partier har mista oppslutning over hele verden, og at høyreorienterte partier vinner terreng nesten overalt. Det trenger ikke å forbli sånn, men det er ingen tegn til at dette vil endre seg i overskuelig framtid. Høyresidas framgang og venstresidas tilbakegang har sannsynligvis noe med hverandre å gjøre.
Partiene på venstresida oppfattes som maktesløse i møte med en ny bølge av rask samfunnsmessig modernisering, eller til og med som deltakere i denne bølgen, som tilhengere eller styrt av De grønne. De grønnes krav om moralsk lederskap på veien mot en ny verden oppfattes av svært mange som arrogant, og deres identitetspolitikk oppfattes som nedvurdering og forsøk på å ødelegge en livsstil menneskene føler seg hjemme i.
Den nye politikken griper inn i det kulturelle kjernegrunnlaget til innbyggerne, inn i selvfølelsen deres på en måte som de opplever at deres respekt og anerkjennelse blir avvist, og som fratar dem deres livsoppfatning og deres evne til å være en verdig medborger. Sosialdemokratene og de få gjenværende partiene til venstre for dem ser ut til å være for mye på lag med de grønne identitetspolitiske kulturkrigerne til at man kan stole på at de holder kulturkrigerne i sjakk. De som er til å stole på, er «høyreorienterte» i ulike varianter, og det er disse partienes eksistensgrunnlag».
Sjølsagt vil de konkrete sakene variere fra land til land, fortsetter Streeck:
«Det som alltid er det samme, er at en stor del av kjerneklientellet til venstresidas partier ikke lenger har tillit til dem, blant annet fordi de i økende grad oppfattes som sekterister som ikke lenger har noen tilknytning til virkelige menneskers liv. Det er derfor logisk at Wagenknechts partiprosjekt eksplisitt ikke vil beskrive seg selv som «venstreorientert» — spesielt fordi det som står på dagsordenen i dag ikke er sosialisering av produksjonsmidlene, men å åpne den politiske debatten for den virkeligheten som eksisterer i dag …«.
Tilbakegangen for Die Linke og framgangen for AfD, Alternative für Deutschland, har åpenbart med økonomiske og politiske forhold å gjøre:
«Fattigdommen nederst i samfunnet, som gjenkjennes i det faktum at den desidert raskest voksende sektoren i tysk økonomi er «matbankene», der mat deles ut gratis til trengende. Sammen med forfallet i infrastrukturen — jernbanene og motorveibroene — skolene og barnehagene og manglende evne til å utvikle en innvandringspolitikk som kan aksepteres av befolkninga. Deretter det dydige samarbeidet med USA i kampen mot den tyske eksportøkonomien, den betingelsesløse støtten til den høyrenasjonalistiske ukrainske regjeringa i dens ønske om å bli medlem av NATO og bli base for amerikanske mellomdistanseraketter, et «vendepunkt» som består i en permanent dobling av de tyske krigsutgiftene under «gjeldsbremsen», osv. osv. osv. osv. osv.«.
AfD har fått stå aleine om kritikken av slike samfunnsforhold i Tyskland.
De politiske forholda er ganske like i de europeiske landa, og tildels også i USA. En elite fjernt fra folks livsforhold «har sett lyset» og vil på religiøst og autoritært vis tvinge sin moral og sin politikk nedover hodene på innbyggerne. På stadig flere områder. Tyskland er Europas økonomiske sentrum og derfor også politisk sentral.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
