oss 150 kroner!
Historien om alungruvene i Tolfa og det industrieventyret de skapte er en reise gjennom framveksten av italiensk og europeisk finanskapital og renessansens ypperste kultur. I år er det tretti år siden jeg kom til Tolfa første gang og jeg lærer stadig mye. Den lille byen vår i åsene nordvest for Roma hadde en langt større historisk betydning enn jeg noen gang hadde anelsen om. Bli med meg på denne reisen, og du skjønner hva jeg mener.
Alunfunnene i Tolfa: En katalysator for finanskapitalens vekst i renessansen
Giovanni di Paolo di Castro (ofte kalt Giovanni da Castro) var den sentrale figuren bak oppdagelsen av alun i Tolfa. Han var en italiensk handelsmann, jurist og pavestatens kommissær, født rundt 1420-tallet og gudsønn av pave Pius II (Enea Silvio Piccolomini). Di Castro hadde bodd i Konstantinopel som ung, der faren hans var tekstilagent, og hadde lært prosessen for alunproduksjon fra greske kilder.
Etter Konstantinopels fall til de muslimske osmanene i 1453 flyktet han tilbake til Italia og mistet formuen sin. I 1461, mens han red gjennom Tolfa-åsene, Monti della Tolfa, med sitt følge (ca. 50 km nordvest for Roma), la han merke til en stein som minnet om alunittstein fra Anatolia, og planter (som einer og kristtorn) som vokste der slik som i de tyrkiske alunområdene. Han rapporterte funnet til pave Pius II, og skal ha utbrutt: «Signore, De har sju fjell fulle av dette mineralet rett utenfor byen». Pius sikret deg umiddelbart kontrollen over området.
Di Castro fikk en 25-årig konsesjon på utvinning den 30. april 1461, bekreftet ved en pavelig bulle 23. august samme år. Sammen med partnere som Carlo Gaetani (fra Pisa) og Bartolomeo Framura (fra Genova), etablerte han produksjonen. Alun fra Tolfa ble kalt «romersk alun» og eksportert via Civitavecchia til Middelhavet og Atlanteren.
Monopolet gikk senere til Medici-familien og deretter til Agostino Chigi, som ble enormt rik på det. Produksjonen nådde 30.000 kubikkmeter trevirke årlig for ovner, og bidro til økonomisk boom, men også miljøødeleggelser. Di Castro selv døde rundt 1480-tallet, men funnet hans endret Europas tekstilindustri og pavestatenes økonomi dramatisk.
Rikdommene fra Tolfa finansierte renessansen
En studie av Tolfas historie viser en fascinerende sammenheng med kapitalismens utvikling i Europa og ikke minst de mektige finanshusene. Alun (et dobbeltsalt brukt i tekstilfarging, garving av lær, papirproduksjon, glassindustri og medisin) var en strategisk råvare på 1400-tallet, og Tolfa-funnene i1461 utløste en industriell boom som finansierte Medici, Chigi og Vatikanet og et omfattende handelsnettverk.
Dette illustrerer finanskapitalens framvekst: Fra statlig monopol til internasjonal logistikk, der italienske banker (inkludert Medici) finansierte eksporten til Venezia, Genova og Flandern.
Gruvene i Tolfa produserte 500–1000 tonn årlig innen 1470-tallet, med fabrikker for prosessering (koking og krystallisering). Arbeidskrafta kom fra lokale tolfetanere og tvangsarbeidere, samt arbeidere fra store deler av Italia. Teknisk utstyr ble importert fra øst (via venetianske handelsmenn).
Alun ble «det nye gullet» – prisen var 20–40 ducater per 100 kg, og eksporten genererte 100.000 ducater årlig for Vatikanet innen 1480-tallet. Dette dekket 20–30% av pavens budsjett og finansierte renessansekunst (f.eks. Det Sixtinske kapellet).
Finansiering og maktsentra: Medici, Chigi og Vatikanet
Vatikanets rolle: Som monopolist solgte pavene (Pius II, Sixtus IV) konsesjoner til private aktører, men beholdt kontrollen. Inntekter strømmet direkte til Det apostoliske kammer, som brukte dem til diplomati, kunst, byggeprosjekter og kriger.
Lorenzo de’ Medici, Il Magnifico, (fra 1470-tallet) finansierte transport og salg via bankens Roma-filial. De håndterte veksler for aluneksport, og lånte Vatikanet penger mot alun som sikkerhet – en klassisk «ressursbasert finansiering». Lorenzo’s agent, Francesco Sassetti, overvåket operasjonene, og dette bidro til å redde Medici-banken etter nedgang på 1480-tallet.
Chigi-familien kommer på banen: Agostino Chigi (1466–1520), en bankier fra Siena, tok over monopolet i 1506 under pave Julius II, Il Terribile. Hans bank (Banco Chigi) håndterte 50% av alunhandelen, og formuen (fra alun + pepper) finansierte kunstverk som Rafaels Villa Farnesina, Chigi-kapellet i Santa Maria del Popolo og Chigi-kapellet i Santa Maria della Pace.
Chigis nettverk knyttet Tolfa til Genova og Spania. Italienske banker (Medici/Chigi) brukte pavens makt til å sikre profitt, mens monopolpriser (opptil 300% margin) akkumulerte kapital i Roma/Firenze.
Eksport til Flandern: Integrasjon i nord-europeisk tekstilindustri
Alun fra Tolfa ble skipet via Civitavecchia til Genova/Venezia, derfra over Alpene eller sjøveien til Antwerpen/Brugge. Her møtte det skotsk ull (fra Aberdeen, importert via London) og flamske vevere (i Gent/Ypres), som trengte alun for å fiksere farger i ullstoff (blått fra indigo, rødt fra kermes).
Havna i Civitavecchia ble kraftig utbygd og forsterket for å betjene aluneksporten. Civitavecchia ble det primære eksportpunktet for alun til Middelhavet og Europa, med skip som fraktet det til steder som England og Flandern. Dette gjorde havna til et strategisk og økonomisk sentrum for pavemakta. Festningen som ble bygd for å forsvare eksporten ble delvis tegnet av Michelangelo.
Flandern importerte 200–400 tonn Tolfa-alun årlig på 1500-tallet, som doblet tekstileksporten til Italia/England. Italienske banker finansierte dette via «kommandittlån»: Medici/Chigi ga kreditt til flamske handelsmenn (f.eks. Van Artevelde-familien), med alun som pant. Avkastning: 15–20% årlig.
Flandern, spesielt byer som Gent, Brugge og Antwerpen, var Europas tekstilsenter. De produserte høykvalitets ull- og tekstilvarer (som flamsk laken) som ble eksportert til England, Italia og Spania. Dette ga enorme inntekter – opptil 50–70 % av regionens BNP kom fra tekstil.
(Flamsk laken, «vlaemsch laken», var vanligvis laget av fin ull, ofte importert fra England eller Spania (merino). Det ble vevd, valket (komprimert for å gjøre det tettere) og farget i byer som Gent, Brugge, Ypres og senere Leiden. Stoffet var kjent for sin mykhet, holdbarhet og rike farger, takket være avanserte fargeteknikker og bruk av alun som fikseringsmiddel.)
De sørlige Nederlandene (Flandern) var spanske territorier etter 1477, mens de nordlige (Holland, Zeeland) søkte uavhengighet under Tredveårskrigen (1568–1648). Da Antwerpen ble blokkert av spanjolene i 1585, flyttet handelsnettverk nordover til Amsterdam.
Holland tok over flamsk tekstilproduksjon (f.eks. laken fra Leiden), men utvidet det til global skala. Tekstil ble en «grunnleggende vare» i Ostindiske Kompaniets handel.
Skotsk ull: Skottland eksporterte 10.000–15.000 baller ull årlig til Flandern (via Skottland-England-ruten), der italiensk finans dekket transportkostnader. Dette skapte en triangel: Tolfa-alun → Flandern-veving → Eksport av stoffer tilbake til Italia (for Medicis luksusmarked).
Venetianske familier (Contarini) dominerte initialtransporten fra Tolfa, og brukte Arsenalet til å bygge spesialskip. Dette rivaliserte Medici, men samarbeidet via felles vekselsystemer.
Under min siste togreise til Roma stanset jeg et par netter i Regensburg, en by som langt på vei er dominert av mangemilliardæren Gloria von Thurn und Taxis. Jeg ville sjekke om det var noen forbindelser derfra til alunhandelen og Medici. Og det fant jeg.
Fra venetianske kurerer til europeisk postimperium
Røttene i Italia og Venezia: Familiens historie starter på 1100-tallet med slekten Tasso (eller Tassis), en lombardisk familie fra Bergamo nord for Milano. De etablerte seg som kurere (budbringere) for den pavestaten og Republikken Venezia – en av Europas rikeste og mest finansielt dominerende makter i middelalderen. Venezia, kjent som «Dronning av Adriaterhavet», kontrollerte handelsruter mellom Øst og Vest, og familier som Tasso tjente på å frakte brev, varer og diplomatiske meldinger mellom byer som Milano, Roma og Venezia.
Rundt 1290 organiserte Omodeo (eller Amadeo) Tasso «Compagnia dei Corrieri» – et kurernettverk som koblet Venezia til Milano og Roma. Dette var en del av Venezias finansielle økosystem, der kurere fungerte som en tidlig form for logistikk for handelsfamilier (de såkalte «finansfyrstene»). Tasso-familiens tjenester støttet Venezias oligarkiske elite, som bygde formuer på silke, krydder og bankvirksomhet.
På 1400-tallet flyttet familien nordover til Tyskland for å utvide tjenestene. I 1489 utnevnte keiser Maximilian I Franz von Taxis til generalpostmester, noe som ga familien monopol på keiserlig post. Dette var en direkte videreføring av den venetianske kurertjenesten, men nå i europeisk skala – fra Spania til Italia og nord til Østerrike.
I 1650 «germaniserte» familien navnet til Thurn und Taxis ved å legge til «Thurn» (tårn) fra den italienske adelsslekten Della Torre (Torriani), en påstått forfar som hadde hersket i Milano og Lombardia til 1311. Dette var et strategisk trekk for å heve statusen fra «ridderlige handelsmenn» til adel, og det knytter dem symbolsk til italienske finansmiljøer.
Som leserne vil ha gjettet seg til hvis de ikke visste det fra før. Transportmonoplet til von Thurn und Taxis er grunnen til vi kaller en drosje for taxi.
Thurn und Taxis’ postnettverk var avgjørende for koordinering: De fraktet kontrakter og betalinger fra Tolfa til Flandern via Augsburg-ruta, reduserte transaksjonstid fra måneder til uker. Lorenzo brukte dem for å sikre Medicis andel, mens Chigi utvidet dette til Spania etter 1492 (Columbus-effekten).
Dette understreker finanskapitalens infrastruktur: Uten rask info (post) og sikker transport (veksler), ville ikke Tolfa-alun ha blitt en maktfaktor.
Tolfa-alun viser hvordan en lokal ressurs kunne akselerere finanskapitalens spredning: Fra pavens monopol til et europeisk nettverk som finansierte renessansen og la grunnlag for senere kolonialisme (alun ble brukt i nye verdener).
Venezia var i ferd med å bli knust av Ligaen av Cambrai rundt 1509, de franske styrkene stod på bredden og kikket utover mot Venezia klare til å ta dem for godt. Da klarte Venezia i siste øyeblikk å korrumpere Julius II, ved å gi ham og Pavestaten et svært fordelaktig lån samt tilby en kontrakt på alun hvor Pavestaten og Julius ville få en langt høyere pris for alun enn det som var nødvendig, og langt høyere enn det ottomanerne tok.
Dermed brøt Pavestaten ut av alliansen Cambrai-ligaen, og kort tid etter sprakk alliansen opp, rett før Venezia en gang for alle ville ha blitt knust. I neste fase klarte Venezia til alt overmål å få dannet en egen allianse, da med Pavestaten på sitt lag, samt hertugen av Ferrara med flere mot franskmennene! Frankrike var den farligste motstanderen for Venezia i the Ligue of Cambrai.
Det hele kulminerte snaut to tiår senere med The League of Cognac og The Sack of Rome, som var enda et macchiavellisk renkespill fra Venezia for å få svekket sine største rivaler (Roma-Frankrike-Habsburg).
Alun fra Tolfa var altså sentralt i å redde Venezia fra en sikker undergang, noe som indirekte og direkte influerte de påfølgende hendelsene av europeisk historisk betydning!
Agostino Chigi, alun, Tolfa og Allumiere
Agostino Chigi (1466–1520), kalt «il Magnifico,» var en av renessansens rikeste bankmenn og handelsmenn, født i Siena, Italia. Han var en sentral aktør i pavestatens økonomi og en betydelig mesen for kunstnere som Rafael og Peruzzi. Chigi bygget sin formue gjennom bankvirksomhet, handel og monopoler, inkludert alunproduksjonen i Tolfa. Hans økonomiske imperium strakte seg over store deler av Europa, og han finansierte pavevalg, korstog og overdådige prosjekter som Villa Farnesina i Roma, dekorert av Rafael. Chigi var også kjent for sin overdådige livsstil, inkludert overdådige fester og ekteskapet med sin elskerinne Francesca Ordeaschi, som han fikk barn med.
Alun fra Tolfa, kalt «romersk alun,» ble en hjørnestein i pavestatens økonomi og finansierte blant annet korstog og slaget ved Lepanto (1571). Produksjonen krevde enorme mengder trevirke, noe som førte til avskoging i området.
Agostino Chigi sikret seg kontroll over Tolfa-alunmonopolet rundt 1500. Som pavestatens bankmann og finansiell rådgiver for paver som Julius II og Leo X, leide Chigi gruvedriften og organiserte effektiv produksjon og eksport. Hans selskap, Societas Alluminis, administrerte gruver, transport og salg, og genererte enorme inntekter.
Chigi investerte i infrastruktur, inkludert veier og havnefasiliteter i Civitavecchia, for å lette eksporten til markeder som Flandern, England og Venezia. Hans grep om alunhandelen styrket båndet til pavestaten, men også hans personlige rikdom, som finansierte kunst og arkitektur.
Alunproduksjonen i Tolfa førte til etableringen av Allumiere, en arbeiderby nær gruvene, grunnlagt på 1400-tallet for å huse arbeidere og støtte gruvedriften. Navnet «Allumiere» kommer direkte fra alun (allume på italiensk). Byen vokste som et senter for gruvedrift og prosessering, med ovner som krevde opptil 30.000 kubikkmeter trevirke årlig, noe som førte til betydelig avskoging i Monti della Tolfa.
Tolfa selv ble et administrativt og økonomisk knutepunkt, mens Allumiere fokuserte på arbeidernes boliger og produksjonsfasiliteter. Gruvene var aktive frem til 1941, da syntetiske alternativer reduserte behovet for naturlig alun. I dag er Allumiere en liten by som fortsatt bærer arven fra alunindustrien, med museer som Ecomuseo delle Allumiere som dokumenterer historien.
Generelle oversikter og biografier (f.eks. om Chigi og alunmonopolet):
- Wikipedia: Agostino Chigi – Detaljert biografi med fokus på hans rolle i alunhandelen i Tolfa.
https://en.wikipedia.org/wiki/Agostino_Chigi - Wikipedia: Tolfa – Historie om oppdagelsen av alun i 1461 og pavestatens kontroll via Camera Apostolica.
https://en.wikipedia.org/wiki/Tolfa - Wikipedia: Allumiere – Om byens grunnleggelse som arbeiderby for alungruvene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Allumiere
Arkeologiske og lokale museer (spesielt Ecomuseo og relaterte steder):
- VisitLazio: Allumiere – Offisiell turistside med historie om alungruvene, Chigi og Palazzo della Camera Apostolica (inkludert Museo Civico Adolfo Klitsche de la Grange).
https://www.visitlazio.com/en/allumiere/ - Museo Civico Allumiere – Lokal museums side om Allumieres historie fra oppdagelsen i 1462 til gruvedriften.
https://museocivicoallumiere.it/allumiere/ - Etruskey: Allumiere og Tolfa – Turistinfo om gruvedriften og landskapets endringer på grunn av alunproduksjon.
https://www.etruskey.it/it/itinerario/allumiere-e-tolfa/
Akademiske og vitenskapelige artikler (om gruvedrift og økonomi):
- PLOS One: Who were the miners of Allumiere? – Multidisiplinær studie av arbeidernes liv i 1500-tallet, inkludert Chigis rolle.
https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0205362 - Review of Industrial Organization: A Holy Alliance: Collusion in the Renaissance Europe Alum Market – Analyse av kartellavtaler og Camera Apostolicas rolle i alunmarkedet.
https://link.springer.com/article/10.1007/s11151-015-9465-0 - Mélanges de l’École française de Rome: La circulation des aluns au Quattrocento – Basert på Camera Apostolica-dokumenter om aluneksport fra Tolfa.
https://journals.openedition.org/mefrm/12909
Andre relevante steder:
Impakter: How a Pope Saved a Forest – Om miljøpåvirkningen av alunproduksjonen i Tolfa-området.
https://impakter.com/how-a-pope-saved-a-forest/
Villa Farnesina: History – Chigis residens, med omtale av hans aluninntekter.
https://www.villafarnesina.it/?page_id=47&lang=en
Convento Cappuccini i Tolfa: Alunprofittens arkitektoniske arv
Klosteret Convento dei Cappuccini, grunnlagt i 1621 på høyden av Tolfa-alunboomen, er et levende eksempel på hvordan Vatikanets monopolinntekter kanaliserte kapital inn i religiøs og urban utvikling. Michele da Bergamo (ca. 1580–1640), som arkitekt, representerer en overgang fra renessanse til barokk, og hans senere rolle som sjefsarkitekt under Urban VIII (Maffeo Barberini, pave 1623–1644) knytter Tolfa direkte til romersk storpolitikk.
Historisk kontekst: Tolfa-alunindustrien nådde sitt høydepunkt på 1500–1600-tallet, med eksport på 500–1000 tonn årlig (verdi: 200 000–400 000 ducater). Vatikanet, som monopolist siden 1461, brukte 10–20% av inntektene til kirkelige prosjekter – inkludert kapusinerordenens utvidelse. Convento Cappuccini ble etablert i 1621 av kapusinerne (en streng gren av franciskanerordenen) på Tolfa-åsen, delvis finansiert av pavens alunoverskudd under pave Paul V (Borghese, 1605–1621). Lokale tolfetanere donerte land, men kjernekapitalen kom fra gruveavgifter.
Økonomisk mekanisme: Profitten fra eksport til Flandern (via Fugger og Chigi) dekket bygging: Estimert kostnad 20 000–30 000 scudi (tilsvarende 100 000–150 000 euro i dag), inkludert stein fra lokale brudd og arbeidskraft fra gruvearbeidere. Dette var del av en bredere «alun-kirke»-syklus: Vatikanet brukte ressursinntekter til å styrke ordenens nettverk, som igjen støttet pavens diplomati.
Kobling til Fugger: Indirekte via Chigi – Agostino Chigi’s etterkommere (nå bankierfamilie) håndterte alunregnskaper i 1620-årene, og Fugger’s Augsburg-bank ga lån til Borghese-familiens kunstprosjekter (f.eks. Villa Borghese), som inkluderte Tolfa-relaterte investeringer.
Convento Cappuccini Tolfa er nå et overnattingssted og sted for kulturelle og sosiale begivenheter.
Michele da Bergamo: Arkitekten og hans karriere
Michele da Bergamo (født i Bergamo, Lombardia) var en kapusinermunk med arkitektutdannelse, trolig påvirket av venetiansk renessanse (via Palladio-tradisjonen). Han designet Convento Cappuccini som et kloster med enkle linjer: En rektangulær bygning med klostergang, kapell og celleblokker, bygget i lokal vulkansk trakitt for å integrere med terrenget. Funksjonen var dobbel – åndelig senter og et sosialt senter for gruvearbeidere – med fokus på funksjonalitet over det å være prangende (typisk for kapusinere). Samtidig er det åpenbart bygd av en arkitekt som kunne sitt fag og sine klassikere. Alteret vender mot soloppgangen og øst-vest-aksen går som en livslinje gjennom anlegget.
Oppstigning til Vatikanet: Etter Tolfa ble Michele utnevnt til sjefsarkitekt for Urban VIII i 1623, der han ledet prosjekter som Palazzo Barberini (i samarbeid med Bernini) og reparasjoner på St. Peters-basilikaen. Urban VIII, en poet og mecenat, brukte alunprofitt (via Tolfa og senere spanske kolonier) til å finansiere barokkutvidelser – estimert 1–2 millioner scudi totalt. Micheles erfaring fra Tolfa (praktisk bygging under begrensede budsjetter) gjorde ham ideell for pavens ambisiøse planer.
Arkitektonisk innflytelse: Hans stil blandet lombardisk enkelhet med romersk monumentalitet, og Tolfa-klosteret viser tidlige barokke elementer som lysinnslipp og akustikk i kapellet.
Les også:
