oss 150 kroner!
Ursula von der Leyens ydmykelse i Skottland på søndag kan ha vært øyeblikket da EU traff et isfjell, for å bruke SS «Titanic»-analogien. Dette er så åpenbart og ubestridelig at ingen mengde PR kan skjule fiaskoen. Det var heller ikke unionens eneste ydmykelse i sommer.
Et hat trick med selvmål
EU har allerede scoret et spektakulært selvmål i forholdet til Kina. For det første mente vår høykommissær for utenriksrelasjoner, Kaja Kallas, at det var passende å benytte seg av møtet sitt med Kinas utenriksminister Wang Yi tidligere denne måneden til å belære ham om EUs verdier og demokrati. Hun åpnet med å kreve at Kina underkaster seg den regelbaserte ordenen og insisterte arrogant på at Kina må fordømme Russlands militære operasjon i Ukraina, slutte å gi støtte og bruke sin innflytelse til å stoppe Russlands fremrykning vestover.
Wang Yi svarte at Kina ikke hjalp Russland i konflikten med Ukraina, og at de ikke hadde noen intensjon om å blande seg inn i konflikten. Hadde Kina gjort det, sa Yi, ville konflikten allerede vært over. Yi informerte imidlertid også Kallas om at Kina ikke hadde noen intensjon om å se Russland tape, fordi Kinas lederskap mener at hvis Russland ble beseiret, ville den «regelbaserte orden» vende seg mot Kina neste gang. Medlemmene av Kinas delegasjon på det møtet skal angivelig ha sagt at de aldri hadde sett Wang Yi så sint som han var denne gangen.
Fiaskoen på EU-Kina-toppmøtet
Euretardene (en ny betegnelse for EU-ledere som nylig har dukket opp på sosiale medier) var ikke ferdige med å score selvmål. Torsdag 24. juli kom de til Beijing for det 25. EU-Kina-toppmøtet med samme arroganse og følelse av overlegenhet. Toppmøtet, som skulle feire 50 år med de to sidenes diplomatiske forbindelser, gikk ikke bra og ble brått avbrutt på Kinas anmodning. Det var nok en profilert ydmykelse for Ursula von der Leyen og hennes delegasjon.
For det første fremhevet hun Kinas forhold til Russland som et hinder for fremtidige bånd til Europa og advarte om at Beijings holdning til Ukraina-krigen hadde blitt «den avgjørende faktoren» i forholdet mellom EU og Kina. Von der Leyen sa også at de bilaterale forholdene «har nådd et vendepunkt», og oppfordret Kina til å «komme frem med reelle løsninger», med henvisning spesielt til det økende handelsunderskuddet som nådde 305,8 milliarder euro (360 milliarder dollar) i fjor. Hun hevdet at Europas åpenhet «ikke matches» av Kina, og at Beijing drar uforholdsmessig stor nytte av det nåværende systemet.
Xi Jinping var ikke enig og oppfordret EU til å «håndtere uenigheter på riktig måte», og insisterte på at «de nåværende utfordringene Europa står overfor ikke kommer fra Kina». De kommer faktisk fra EUs eget, selvforskyldte tap av konkurranseevne, blant annet på grunn av det økende byråkratiske byråkratiet og blokkens vanvittige energipolitikk.
EU-Qatar-fiaskoen
Dette siste elementet holdt på å avspore EUs forhold til Qatar, en av landets viktigste leverandører av ikke-russisk naturgass. Qatarerne, som leverer nesten 14% av EUs naturgass, ble opprørte over EUs direktiv om due diligence for bærekraft i bedrifter (CSDDD), som krever at selskaper som opererer i EU, finner og løser menneskerettighets- og miljøproblemer i forsyningskjedene sine.
(Due diligence, selskapsgjennomgang, er en arbeidsprosess og metode for å samle inn og analysere informasjon om et selskap, ofte i forbindelse med fusjoner, oppkjøp eller andre strategiske forandringer. Red.)
I et brev datert 21. mai skrev Qatars energiminister Saad al-Kaabi at «Enkelt sagt, hvis det ikke gjøres ytterligere endringer i CSDDD, vil staten Qatar og QatarEnergy ikke ha noe annet valg enn å seriøst vurdere alternative markeder utenfor EU for vår LNG og andre produkter, som tilbyr et mer stabilt og innbydende forretningsmiljø».
Tykk og rasende
EUs problemer har faktisk i siste instans blitt skapt av blokkens arrogante, intellektuelt utfordrede og kortsiktige lederskap, som har vist seg like inkompetent som det er stivt knyttet til ideologiske mål. Sakte, men sikkert klarte de å gjøre EU dysfunksjonell, ikke bare når det gjelder diplomati, men praktisk talt på alle områder, inkludert konkurranseevne, militærmakt og økonomisk vekst.
Problemet har vært tydelig i svært lang tid. Slik karakteriserte den greske forfatteren Dimitrios Konstantakopoulos Europas lederskap for nesten nøyaktig ti år siden (3. juli 2015):
«Dagens europeiske politikere … er ‘prøverørspolitikere’, som ikke har kommet ut av en prosess med betydelige politiske kamper med verdige politiske motstandere, men i stedet har steget til makten gjennom manipulasjoner fremkalt av de sterke aktørene i finanskapitalsystemet, med mål om å kontrollere den politiske eliten på det europeiske kontinentet. De er mer ansatte enn de er politikere. Dessuten er ikke programmet deres for offentliggjøring. Skulle de diskutere offentlig hva de egentlig ønsker å oppnå, eller rettere sagt hva bankfolkene som utnevnte dem ønsker å oppnå, vil til og med steinene i Europa rope i protest mot dem!»
«Dagens europeiske politikere er et produkt av en helt spesiell historisk periode som startet med den europeiske venstresidens kollaps og integrering i den etablerte status quo, og spesielt med Sovjetunionens kollaps. De er også et produkt av flere tiår med vellykket «filtrering» av europeisk politikk og en svært vellykket strategi for «inntreden» i de politiske elitene … organisert rundt henholdsvis en «nyliberal» og en «nykonservativ» kjerne».
Athen, 3. juli 2015
Konstantakopoulos.blogspot.com
Sikker på sin rettferdighet ledet slike karakterer EU i godt over et tiår. Feil, misvisende tiltak, tabber og tapte muligheter forverret seg, og førte til øyeblikket da hele skipet av dårer endelig traff et isfjell (eller tre).
Ursula von der Leyen og resten av EUs mange styringsstrukturer vil fortsette som vanlig mens bygningen begynner å kollapse. De vil skylde på russerne og deres uverdige hydrokarboner, de vil skylde på kineserne og de vil skylde på Donald Trump, men de vil ikke endre kurs. De kan late som de er opptatt med å omorganisere solstolene, men til slutt kan det være liten tvil om at skipet snart vil synke.
Markedene kan nå lukte blod, og euroen, som ble handlet til 1,1750 dollar i går morges, har allerede falt til 1,1530 dollar, noe som tyder på at årets oppgang kan ha nådd toppen og at valutakursen kan være på vei tilbake til paritet (eller mindre).
(Den vanligste bruken av paritetsbegrepet er innen valutamarkedet, der det betegner punktet der to valutaer har en identisk verdi. Dette betyr at vekslingskursen mellom de to valutaene er nøyaktig 1:1. Red.)
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Alex Krainer.
EU finally struck the iceberg
Se også:
