oss 150 kroner!
Norge er ikke truet. Det finnes ingen soldater som står klare ved grensen. Ingen krigserklæring. Ingen fremmed makt som har rettet våpen mot oss. Likevel lever vi i dag i en tilstand preget av krigsfrykt, opprustning og militær paranoia.
Hvordan havnet vi her? Hvordan kunne et fredelig, velstående og demokratisk land bli fortalt at det lever i konstant fare, når virkeligheten tilsier noe helt annet?
Svaret er like enkelt som det er ubehagelig: Noen tjener på frykten. Og de som har makt, bruker den.
Dette innlegget handler om fryktskaperne – politikere, medier og sikkerhetsbyråkrater som skaper et bilde av verden der det eneste svaret er mer våpen, mer NATO, mer USA og mindre frihet, debatt og ettertanke.
Frykt som verktøy
Frykt er et av de mest effektive virkemidlene for å styre mennesker. Den får oss til å godta det vi ellers ville sagt nei til. Når vi er redde, stiller vi ikke kritiske spørsmål. Når vi føler oss truet, godtar vi økte forsvarsbudsjetter, utenlandsk militær tilstedeværelse og mer hemmelighold.
Dette er altså ikke nytt. Historien er full av eksempler på hvordan frykt brukes til å samle støtte, undertrykke opposisjon og legitimere drastiske tiltak. Forskjellen i dag er at det skjer innenfor rammen av våre egne institusjoner, av mennesker vi har valgt selv, og med støtte fra medier vi stoler på.
I Norge har fryktretorikken blitt en del av den daglige samtalen. Vi får høre at Russland er uforutsigbart og farlig, at vi må stå sterkere sammen med NATO, og at vi ikke har råd til å være naive. Slik skapes en politisk stemning hvor alternativene til opprustning blir sett på som uansvarlige, selv når det motsatte er sant.
Fra forsvar til posisjonering
Forsvar skal handle om trygghet. I stedet ser vi at det brukes som påskudd for en rekke tiltak som i praksis gjør Norge til en aktiv deltaker i stormaktspolitikken. Vi sender våpen til krigssoner, tillater fremmede militærbaser og tilpasser vår infrastruktur til NATO-behov.
Når norske myndigheter åpner for amerikanske militæretableringer på norsk jord, skjer det ikke fordi vi er under angrep, men fordi noen hevder vi kan bli det i fremtiden. Hypotetiske scenarier brukes som grunnlag for alvorlige politiske vedtak. Det som før var utenkelig – fremmed jurisdiksjon på norsk jord – er nå virkelighet.
Alt dette skjer uten reell folkelig debatt. De som stiller spørsmål, mistenkeliggjøres. Det har blitt nærmest tabu å snakke om nøytralitet eller selvstendighet. Slik undergraves demokratiet, og frykten får styre.
Spesialoperasjonen i Ukraina og fryktens fortelling
Russlands militære spesialoperasjon i Ukraina, som startet i februar 2022, har ført til store menneskelige lidelser og ødeleggelser. Operasjonen betegnes i Russland som et tiltak for å beskytte russisktalende befolkning i Donbas og for å hindre NATO-utvidelse østover, mens den i Vesten omtales som en uprovosert aggresjon.
Uansett hvordan konflikten beskrives, er det tydelig at den har blitt et politisk vendepunkt i Europa – og i Norge. Operasjonen har utløst et nytt sikkerhetspolitisk narrativ der vi ikke lenger spør om vi er truet, men tar det for gitt at vi er det.
Russland har likevel ikke rettet noen konkret trussel mot Norge. Etterretningsrapporter viser ingen umiddelbar fare for vårt territorium. Likevel brukes denne konflikten som grunnlag for dramatisk politisk endring: militær opprustning, baseavtaler med USA og tettere integrasjon i NATOs strukturer.
Konflikten i Ukraina brukes altså som en fortelling – en fortelling som rettferdiggjør at Norge mister sin uavhengighet og blir en aktiv del av stormaktspolitikken. Frykten som skapes her hjemme, speiler ikke virkeligheten i nord, men beslutningene som tas i sør.
Mediene har sluttet å stille spørsmål
En fri presse skal være samfunnets vaktbikkje. Den skal stille spørsmål på vegne av folket og utfordre makten. Men når det kommer til sikkerhetspolitikk, har store deler av norsk presse blitt mikrofonstativ for makthavere.
Når forsvarsministeren sier vi må ruste opp, blir det gjengitt uten kritiske motspørsmål. Når etterretningstjenesten maler dystre fremtidsbilder, blir de formidlet som fakta. Når kritikere advarer mot militarisering, blir de oversett eller stemplet som naive.
Resultatet er en offentlig samtale der bare én stemme får plass. Det finnes knapt rom for alternative synspunkter. De som stiller kritiske spørsmål, risikerer å bli marginalisert.
Et NATO uten spørsmål
Det er en realitet at Norge er medlem av NATO. Men medlemskapet må ikke bety blind lydighet. Vi må kunne delta kritisk, med egne prinsipper, og si nei der det er nødvendig.
I dag opptrer Norge som en forlenget arm av USAs utenrikspolitikk. Vi kjøper amerikanske våpensystemer for milliarder. Vi tillater utenlandske styrker å bruke norsk jord. Vi følger NATOs linje uten selv å påvirke retningen.
Dette skjer uten krav. Vi stiller ikke motkrav om at Norge skal være en fredsnasjon. Vi markerer oss ikke som brobygger. Vi handler som en lydig alliert, ikke som en selvstendig stat.
Når lojalitet går over i lydighet, forsvinner evnen til selvstendig vurdering. Det er farlig i krisetider – og et svik mot vår egen historie.
Hvor ble det av folkets stemme?
Den norske befolkningen er ikke blitt spurt om vi ønsker dette. Vi har ikke hatt folkeavstemning om baseavtaler. Vi har ikke fått reell informasjon om hva militariseringen innebærer. Det meste skjer bak lukkede dører, med ferdig konstruerte fortellinger om «sikkerhet».
Folk flest ønsker trygghet. Men de ønsker også demokrati, rettferdighet og åpenhet. Når disse verdiene skyves til side, oppstår det en dyp uro. Jeg merker det når jeg snakker med vanlige mennesker – veteraner, ungdom, lærere, arbeidere – som føler at noe er galt, men ikke vet hvor de skal henvende seg.
Disse stemmene fortjener å bli hørt. De er ikke imot forsvar. De er ikke naive. De er bare lei av å bli styrt av frykt.
En fredsnasjon på avveie
Norge har tidligere vært kjent som en fredsnasjon. Vi har hatt diplomater som har meklet i verdens konflikter. Vi har bidratt til humanitært arbeid og nedrustning. Denne arven er i ferd med å gå tapt.
I dag bruker vi mer på våpen enn på bistand. Vi tillater krigsretorikk i offentligheten, uten motforestillinger. Vi har stilnet den fredspolitiske samtalen nesten fullstendig.
Men vi har fortsatt et valg. Vi kan gjenreise Norges rolle som fredelig aktør. Vi kan satse på diplomati, forhandling, rettferdighet og forebygging. Vi kan velge å bygge trygghet nedenfra – gjennom velferd, fellesskap og tillit – i stedet for ovenfra med trusler og våpenmakt.
Frykten er farligere enn fienden
Når frykten får styre, mister vi evnen til å tenke langsiktig. Vi reagerer i stedet for å analysere. Vi godtar overvåking, innskrenket ytringsfrihet og utenlandske soldater på norsk jord.
Dette er det virkelige tapet. Det er ikke fienden utenfor som truer den norske modellen. Det er våre egne beslutninger, våre egne institusjoner og vår egen stillhet som endrer landet.
Derfor må vi våkne nå. Vi må stille spørsmål før det er for sent. Vi må avvise frykt som politisk verktøy og gjenerobre rasjonalitet, åpenhet og mot.
Et håp i motstand
Det er fortsatt mulig å snu. Vi kan fortsatt kreve debatt. Vi kan fortsatt insistere på at fred ikke er naivt. At forsvar ikke er det samme som aggresjon. At trygghet ikke skapes med frykt.
Vi kan fortsatt være det Norge som folk i verden har sett opp til. Det krever vilje. Det krever mot. Og det krever at vi ikke lar fryktskaperne definere hvem vi er.
Frykten deres er ikke vår. Krigen deres er ikke vår. Men ansvaret for fremtiden, det er vårt.
