oss 150 kroner!
Rafael Grossi, generaldirektør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), tillot at IAEA ble brukt av USA og Israel – en ikke-erklært atomvåpenstat i et mangeårig brudd på IAEA-reglene – til å produsere et påskudd for krig mot Iran, til tross for hans eget byrås konklusjon om at Iran ikke hadde noe atomvåpenprogram.
Medea Benjamin Nicolas J. S. Davies
Antiwar.com, 23. juni 2025
12. juni, basert på en fordømmende rapport fra Grossi, stemte et knapt flertall av IAEA-styret for å finne Iran i strid med sine forpliktelser som IAEA-medlem. Av de 35 landene som er representert i styret, stemte bare 19 for resolusjonen, mens 3 stemte imot, 11 avsto fra å stemme og 2 stemte ikke.
USA kontaktet åtte av styremedlemmenes regjeringer den 10. juni, for å overtale dem til enten å stemme for resolusjonen eller ikke stemme. Israelske tjenestemenn sa at de så USAs press for IAEA-resolusjonen som et betydelig signal om amerikansk støtte til Israels krigsplaner, og avslørte hvor mye Israel verdsatte IAEA-resolusjonen som diplomatisk dekke for krigen.
Styremøtet i IAEA var tidsbestemt til den siste dagen av president Trumps 60-dagers ultimatum til Iran om å forhandle frem en ny atomavtale. Samtidig som IAEA-styret stemte, lastet Israel våpen, drivstoff og reservetanker på sine krigsfly for den lange flyvningen til Iran og orienterte sine flybesetninger om deres mål. De første israelske luftangrepene traff Iran klokken 3 om natten.
20. juni sendte Iran inn en formell klage mot generaldirektør Grossi til FNs generalsekretær og FNs sikkerhetsråd, for å ha undergravd byråets upartiskhet, både ved at han unnlot å nevne ulovligheten av Israels trusler og bruk av makt mot Iran, i sine offentlige uttalelser og ved hans ensidige fokus på Irans påståtte brudd.
Kilden til IAEA-etterforskningen som førte til denne resolusjonen var en israelsk etterretningsrapport fra 2018, om at deres agenter hadde identifisert tre tidligere uavslørte steder i Iran, der Iran hadde utført urananrikning før 2003. I 2019 åpnet Grossi en etterforskning, og IAEA fikk til slutt tilgang til stedene og oppdaget spor av anriket uran.
Til tross for de skjebnesvangre konsekvensene av hans handlinger, har Grossi aldri forklart offentlig hvordan IAEA kan være sikker på at Israels etterretningstjeneste Mossad eller dens iranske kollaboratører, som Mojahedin-e-Khalq (eller MEK), ikke plasserte det anrikede uranet på disse stedene selv, slik iranske tjenestemenn har foreslått.
Mens IAEA-resolusjonen som utløste denne krigen bare omhandlet Irans anrikningsaktiviteter før 2003, svingte amerikanske og israelske politikere raskt til ubegrunnede påstander om at Iran var på nippet til å lage et atomvåpen. Amerikanske etterretningsbyråer hadde tidligere rapportert at en så kompleks prosess ville ta opptil tre år, selv før Israel og USA begynte å bombe og forringe Irans eksisterende sivile atomanlegg.
IAEAs tidligere undersøkelser av urapporterte kjernefysiske aktiviteter i Iran ble offisielt fullført i desember 2015, da IAEAs generaldirektør Yukiya Amano publiserte sin «Endelig vurdering av tidligere og nåværende utestående spørsmål angående Irans atomprogram».
IAEA vurderte at selv om noen av Irans tidligere aktiviteter kan ha vært relevante for atomvåpen, «gikk de ikke lenger enn gjennomførbarhet og vitenskapelige studier, og tilegnelsen av visse relevante tekniske kompetanser og evner». IAEA «fant ingen troverdige indikasjoner på avledning av kjernefysisk materiale i forbindelse med de mulige militære dimensjonene til Irans atomprogram».
Da Yukiya Amano døde før slutten av sin periode i 2019, ble den argentinske diplomaten Rafael Grossi utnevnt til IAEAs generaldirektør. Grossi hadde fungert som visegeneraldirektør under Amano og før det som stabssjef under generaldirektør Mohamed ElBaradei.
Israelerne har en lang historie med å fabrikkere falske bevis om Irans kjernefysiske aktiviteter, som de beryktede «laptop-dokumentene» gitt til CIA av MEK i 2004 og antas å ha blitt opprettet av Mossad. Douglas Frantz, som skrev en rapport om Irans atomprogram for Senatets utenrikskomité i 2009, avslørte at Mossad opprettet en spesialenhet i 2003 for å gi hemmelige orienteringer om Irans atomprogram, ved bruk av «dokumenter fra innsiden av Iran og andre steder».
Og likevel samarbeidet Grossi med Israel for å følge opp landets siste påstander. Etter flere år med møter i Israel og forhandlinger og inspeksjoner i Iran, skrev han sin rapport til IAEA-styret og planla et styremøte som skulle sammenfalle med den planlagte startdatoen for Israels krig.
Israel gjorde sine siste krigsforberedelser i fullt påsyn av satellittene og etterretningstjenestene i de vestlige landene, som utarbeidet og stemte for resolusjonen. Det er ikke rart at 13 land avsto fra å stemme eller ikke stemte, men det er tragisk at mer nøytrale land ikke kunne finne visdom og mot til å stemme mot denne lumske resolusjonen.
Det offisielle formålet med Det internasjonale atomenergibyrået, eller IAEA, er «å fremme trygg, sikker og fredelig bruk av kjernefysisk teknologi». Siden 1965 har alle de 180 medlemslandene vært underlagt IAEAs sikkerhetskontroller for å sikre at deres atomprogrammer «ikke brukes på en slik måte at de fremmer noe militært formål».
IAEAs arbeid er åpenbart kompromittert i håndteringen av land som allerede har atomvåpen. Nord-Korea trakk seg fra IAEA i 1994, og fra alle sikkerhetstiltak i 2009. USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina har beskyttelsesavtaler med IAEA, som kun er basert på «frivillige tilbud» for «utvalgte» ikke-militære steder. India har en beskyttelsesavtale fra 2009 som krever at landet holder sine militære og sivile atomprogrammer adskilt, og Pakistan har 10 separate beskyttelsesavtaler, men bare for sivile atomprosjekter, den siste fra 2017 for å dekke to kinesiskbygde kraftverk.
Israel har imidlertid bare en begrenset sikkerhetsavtale fra 1975, for en sivil atomsamarbeidsavtale fra 1955 med USA. Et tillegg i 1977 forlenget IAEAs sikkerhetsavtale på ubestemt tid, selv om samarbeidsavtalen med USA som den dekket, utløp fire dager senere. Så, ved en parodi på etterlevelse som USA og IAEA har spilt sammen med i et halvt århundre, har Israel unnsluppet gransking av IAEAs sikkerhetstiltak, like effektivt som Nord-Korea.
Israel begynte å jobbe med et atomvåpen på 1950-tallet, med betydelig hjelp fra vestlige land, inkludert Frankrike, Storbritannia og Argentina, og laget sine første våpen i 1966 eller 1967. I 2015, da Iran signerte atomavtalen JCPOA, skrev tidligere utenriksminister Colin Powell i en lekket e-post, at et atomvåpen ville være ubrukelig for Iran fordi «Israel har 200, alle rettet mot Teheran». Powell siterte den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad som spurte: «Hva ville vi gjøre med et atomvåpen? Polere det?»
I 2003, mens Powell prøvde, men mislyktes i FNs sikkerhetsråd i å argumentere for krig mot Irak, svertet president Bush Iran, Irak og Nord-Korea som en «ondskapens akse», basert på deres påståtte jakt på «masseødeleggelsesvåpen». Den egyptiske IAEA-direktøren, Mohamed ElBaradei, forsikret gjentatte ganger sikkerhetsrådet om at IAEA ikke kunne finne noe bevis for at Irak utviklet et atomvåpen.
Da CIA produserte et dokument som viste at Irak importerte yellowcake-uran fra Niger, akkurat som Israel i hemmelighet hadde importert det fra Argentina på 1960-tallet, brukte IAEA bare noen få timer på å anerkjenne dokumentet som en forfalskning, som ElBaradei umiddelbart rapporterte til Sikkerhetsrådet.
Bush fortsatte å gjenta løgnen om yellowcake fra Niger, og andre åpenbare løgner om Irak, og USA invaderte og ødela Irak basert på hans løgner, en krigsforbrytelse av historiske proporsjoner. Mesteparten av verden visste at ElBaradei og IAEA hadde rett hele tiden, og i 2005 ble de tildelt Nobels fredspris for å ha avslørt Bushs løgner, snakket sannhet til makten og styrket ikke-spredning av kjernefysiske våpen.
I 2007 var et amerikansk nasjonalt etterretningsestimat (NIE) fra alle de 16 amerikanske etterretningsbyråene, enige i IAEAs funn om at Iran, i likhet med Irak, ikke hadde noe atomvåpenprogram. Som Bush skrev i sine memoarer: «… etter NIE, hvordan kunne jeg forklare og bruke militæret til å ødelegge atomanleggene i et land etterretningssamfunnet sa ikke hadde noe aktivt atomvåpenprogram?» Selv Bush kunne ikke tro at han ville slippe unna med å resirkulere de samme løgnene for å ødelegge Iran, så vel som Irak, og Trump leker med ilden ved å gjøre det nå.
ElBaradei skrev i sine egne memoarer, The Age of Deception: Nuclear Diplomacy in Treacherous Times, at hvis Iran gjorde noen foreløpige undersøkelser om atomvåpen, begynte det sannsynligvis under Irak-Iran-krigen på 1980-tallet, etter at USA og dets allierte hjalp Irak med å produsere kjemiske våpen som drepte opptil 100 000 iranere.
De neokonservative som dominerer USAs utenrikspolitikk etter den kalde krigen, så på nobelprisvinneren ElBaradei som et hinder for deres ambisjoner om regimeendring rundt om i verden, og gjennomførte en skjult kampanje for å finne en ny og mer medgjørlig generaldirektør for IAEA, da hans periode utløp i 2009.
Etter at den japanske diplomaten Yukiya Amano ble utnevnt til ny generaldirektør, avslørte amerikanske diplomatiske dokumenter, publisert av Wikileaks, detaljer om USA sine diplomaters omfattende granskning av ham, som rapporterte tilbake til Washington at Amano «var solid på den amerikanske siden, på alle viktige strategiske beslutninger, fra personellutnevnelser på høyt nivå til håndteringen av Irans påståtte atomvåpenprogram».
Etter å ha blitt IAEAs generaldirektør i 2019, fortsatte Rafael Grossi ikke bare IAEAs underdanighet overfor amerikanske og vestlige interesser og dens praksis med å lukke øynene for Israels atomvåpen, men sørget også for at IAEA spilte en kritisk rolle i Israels marsj mot krig mot Iran.
Selv om han offentlig erkjente at Iran ikke hadde noe atomvåpenprogram og at diplomati var den eneste måten å løse Vestens bekymringer om Iran på, hjalp Grossi Israel med å sette scenen for krig ved å gjenåpne IAEAs etterforskning av Irans tidligere aktiviteter. Så, samme dag som israelske krigsfly ble lastet med våpen for å bombe Iran, sørget han for at IAEA-styret vedtok en resolusjon for å gi Israel og USA det påskuddet for krig som de ønsket.
I sitt siste år som IAEA-direktør sto Mohamed ElBaradei overfor et lignende dilemma som det Grossi har stått overfor siden 2019. I 2008 ga amerikanske og israelske etterretningsbyråer IAEA kopier av dokumenter som så ut til å vise Iran utføre fire forskjellige typer atomvåpenforskning.
Mens Bushs yellowcake-dokument fra Niger i 2003 helt klart var en forfalskning, kunne ikke IAEA fastslå om de israelske dokumentene var autentiske eller ikke. Så ElBaradei nektet å handle på dem eller å offentliggjøre dem, til tross for betydelig politisk press, fordi, som han skrev i The Age of Deception, visste han at USA og Israel «ønsket å skape inntrykk av at Iran utgjorde en overhengende trussel, og kanskje beredte grunnlaget for bruk av makt». ElBaradei pensjonerte seg i 2009, og disse påstandene var blant de «utestående problemene» som han etterlot, for å bli løst av Yukiya Amano i 2015.
Hvis Rafael Grossi hadde utvist samme forsiktighet, upartiskhet og visdom som Mohamed ElBaradei gjorde i 2009, er det godt mulig at USA og Israel ikke ville vært i krig med Iran i dag.
Mohamed ElBaradei skrev i en tweet 17. juni 2025: «Å stole på makt og ikke forhandlinger er en sikker måte å ødelegge NPT og det kjernefysiske ikke-spredningsregimet (ufullkomment som det er), og sender en klar melding til mange land om at deres «ultimate sikkerhet» er å utvikle atomvåpen!!»
Til tross for Grossis rolle i amerikansk-israelske krigsplaner som IAEAs generaldirektør, eller kanskje på grunn av det, har han blitt utpekt som en vestlig støttet kandidat til å etterfølge Antonio Guterres som FNs generalsekretær i 2026. Det ville være en katastrofe for verden. Heldigvis er det mange flere kvalifiserte kandidater til å lede verden ut av krisen som Rafael Grossi har hjulpet USA og Israel med å kaste den ut i.
Rafael Grossi bør trekke seg som IAEA-direktør før han ytterligere undergraver ikke-spredning av atomvåpen og trekker verden nærmere atomkrig. Og han bør også trekke navnet sitt fra vurderingen som kandidat til FNs generalsekretær.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
How the US and Israel Used Rafael Grossi To Hijack the IAEA and Start a War on Iran
Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også Aron Matés avsløring av OPCW:
Se også:
Trump: Iran & Israel «They Don’t Know What the Fuck They’re Doing»
Richard Wolff: The Economics of Collapsing Empires – Sanctions and Wars
Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies er forfatterne av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, utgitt av OR Books, med en revidert utgave som kommer ut i sommer.
Medea Benjamin er medgründer av CODEPINK for Peace, og forfatter av flere bøker, inkludert Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran.
Nicolas J. S. Davies er en uavhengig journalist, forsker for CODEPINK og forfatter av Blood on Our Hands: The American Invasion and Destruction of Iraq.
Medea Benjamin (medea@globalexchange.org) er medgründer av CODEPINK: Women for Peace and Global Exchange.
