oss 150 kroner!
Det ukrainske lederskapet er klar over alle endringene i den offentlige stemningen, dermed vil bevegelsene til det ukrainske lederskapet i de turbulente tidene fremover være kaotiske og uforutsigbare, som panikken til en rotte som er trengt opp i et hjørne, som allerede har utspilt sin rolle.
Internationalist 360°, 27. mars 2025
Utsiktene til våpenhvile og varig fred i Ukraina er fortsatt uklare i andre halvdel av mars 2025. Zelensky-regimet motsetter seg fortsatt hardnakket enhver diskusjon om noen av delene. Tvert imot, Kiev-regimet, ledet av Volodomyr Zelensky, intensiverer sin militære verneplikt. De som tidligere kunne ha hatt lovlig grunnlag for å utsette tjenesten, finner seg selv kidnappet av militært rekrutteringspersonell, i en stadig mer tapende sak. Kievs vestlige sponsorer strever med å utsette sitt truende politiske og militære nederlag. De ber om et mirakel for å redde dem fra et nederlag av historisk betydning.
Legalisering av lovløshet
I slutten av mars utstedte Ukrainas høyesterett en paradoksal juridisk avgjørelse, og avgjorde at en ulovlig verneplikts-handling ikke fritar offeret fra obligatorisk militærtjeneste. «Mobilisering [verneplikt] er en irreversibel prosess», slo den ukrainske domstolen fast. Saken dreier seg om en mann som ble ansett for å være «rekruttert» til militærtjeneste, selv om han ennå ikke hadde bestått en medisinsk undersøkelse.
«Dommerne bekreftet i sin avgjørelse av 17. mars, at det faktisk var lovbrudd fra det territorielle rekrutteringssenteret, men de nektet å avskjedige den vernepliktige fra tjeneste», forklarer nyhetskanalen Focus.ua.
Med samme logikk vil en person som kastes ulovlig i fengsel ikke nødvendigvis vinne løslatelse. Bare det faktum at en verneplikts-handling var ulovlig (for eksempel når en rekrutt ikke består en medisinsk undersøkelse eller når hans eller hennes alder er utenfor militær alder), innebærer ikke en løslatelse fra forvaring og frafall av militærtjeneste. Avgjørelsen snur opp ned på selve rettssystemet i Ukraina, og gjør på magisk vis, ulovlige handlinger til lovlige.
Som et resultat av rettsavgjørelsen slår innbyggerne i byen og regionen Kharkov tilbake mot militært rekrutteringspersonell, ifølge Viktoriya Kolesnik-Lavinskaya, ombudskvinne for menneskerettigheter og barns rettigheter for den russisk-kontrollerte delen av Kharkov. Hun sa til den russiske statskringkasteren RIA Novosti, den 18. mars: «Situasjonen i Kharkov og Kharkov-regionen har blitt så spent at innbyggerne samles i grupper for å utføre motstandshandlinger mot offiserene i TCC [Territorielle sentre for rekruttering og sosial støtte], setter fyr på deres kjøretøy og sette opp fysisk og noen ganger væpnet motstand».
Ukrainske myndigheter reagerer rutinemessig svært hardt på enhver motstand mot militære vervingsoffiserer. Noen ganger har disse offiserene til og med blitt drept. Store politioperasjoner iscenesettes etter behov. Militær verneplikt i Ukraina krever titusenvis av væpnet politi, spesialstyrker og grupper av militæroffiserer i ryggen for å håndheve den. Zelenskys regime kan dermed sies å føre en tofrontskrig, som begge tar sikte på å opprettholde makten og hegemoniet til den økonomiske og politiske eliten i Ukraina, sammen med landets vestlige herrer.
I mange byer i Ukraina, selv langt fra frontlinjene, er det nesten daglig skuddveksling i begge retninger. Luftvernenheter fra Ukrainas væpnede styrker skyter på russiske angrepsdroner på himmelen, mens det er skuddvekslinger på bakken mellom politi og militært vervingspersonell, på den ene siden, og folk som motsetter seg verneplikt, som ikke vil kjempe og dø for Zelensky-regimet, på den andre siden.
Massakren i Odessa i mai 2014 og EUs hykleri
En annen rettslig presedens i Ukraina ble utstedt torsdag 13. mars av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Den avsa en dom angående massakren på antikupp-demonstranter, som fant sted i Odessa sentrum, 2. mai 2014, seks uker etter det ulovlige og voldelige kuppet 20. og 21. februar.
Massakren drepte 48 mennesker og såret i tillegg rundt 250, da byens historiske fagforeningshus ble satt i brann, mens demonstranter søkte tilflukt inne. Massakren ble utført av høyreorienterte ukrainske ultranasjonalister. Bilder av demonstranter som hoppet fra vinduene i den brannfylte bygningen og deretter ble slått i hjel av ventende ultranasjonalister, sjokkerte landet. Disse bildene ville ha sjokkert verden, bortsett fra at vestlige medier omhyggelig skjermet sine lesere fra slike bilder, og i stedet klandret «pro-russiske demonstranter» for mye av volden.
Massakren i Odessa utløste raskt væpnet sivilt forsvar i Donbass-regionen, i det som da var Øst-Ukraina. I dag er regionen en konstituerende region i Den russiske føderasjonen, i form av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.
Den europeiske domstolen rapporterer på sin nettside:
«I saken fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, enstemmig, at det hadde vært:
1. Brudd på artikkel 2 (rett til liv/etterforskning) i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, på grunn av de relevante myndighetenes unnlatelse av å gjøre alt som med rimelighet kunne forventes av dem for å forhindre volden i Odessa, 2. mai 2014, for å stoppe denne volden etter utbruddet, for å sikre rettidige redningstiltak for mennesker som var fanget i brannen, og å iverksette og gjennomføre en effektiv etterforskning av hendelsene;
2. Brudd på artikkel 8 (rett til respekt for privatliv og familieliv) overfor en søker (søknad nr. 39553/16), om forsinkelse med å overlevere farens legeme til begravelse.
«Domstolen konkluderte med at de relevante myndighetene ikke hadde gjort alt de med rimelighet kunne for å forhindre volden, for å stoppe volden etter utbruddet, og for å sikre rettidige redningstiltak for de som var fanget i brannen i fagforeningsbygningen. Det hadde derfor vært brudd på det materielle aspektet ved artikkel 2 i [ovennevnte] konvensjon».
Retten skrev videre: «Domstolen konkluderte med at de relevante myndighetene hadde unnlatt å iverksette og gjennomføre en effektiv etterforskning av hendelsene i Odessa, den 2. mai 2014. Det hadde derfor vært et brudd på det prosessuelle aspektet ved artikkel 2 i konvensjonen».
Og så, nesten 11 lange år etter hendelsene, har staten Ukraina blitt utpekt av EMD som en sentral skyldig i Odessa-massakren. Retten beordret landet til å betale slektningene til 28 ofre, opptil 12 000 euro i erstatning, til sammen rundt 112 000 euro.
EMDs kjennelse navngir ikke organisatorene og gjerningsmennene bak volden i Odessa 2. mai. Bare passiviteten til politibetjenter og brannmenn får skylden. Beslutningen inkluderte sverting mot Russland, og sa at «russisk propaganda» spilte en nøkkelrolle i å oppildne til volden den dagen, som om gjerningsmennenes voldelige, ultranasjonalistiske propaganda ikke eksisterte og ikke hadde noen innflytelse på begivenhetene.
Det ukrainske justisdepartementet benyttet EMD-avgjørelsen som en mulighet til å skylde på forgjengere, for å frita seg for ethvert ansvar. «Tragedien i Odessa skjedde tre måneder etter verdighetsrevolusjonen [‘Maidan’-kuppet], da landet fortsatt beholdt den institusjonelle arven fra regimet til Viktor Janukovitsj [den valgte presidenten som ble styrtet i februar 2014] i sine strukturer, spesielt i rettshåndhevelses-systemet», sa justisdepartementet i en uttalelse.
I fjor kalte den russiske presidentens pressesekretær Dmitrij Peskov, hendelsene 2.mai 2014 for en «skammelig side» i Ukrainas historie. «Menneskene som sto bak denne forbrytelsen mot menneskeheten og de som utførte den, har aldri blitt straffet», bemerket Peskov.
En Odessa-kommunist og deltaker i disse tragiske hendelsene, Maria Simikchi, søkte tilflukt på Krim etter massakren. Hun snakket med Southern News Service på Krim 2. mars, hun forklarte at brannstiftelsen i Fagforeningenes hus var planlagt, og guvernøren i Odessa-regionen bare sto tilbake og så på. «For meg har dagens krig funnet sted i 11 år, som begynte med Odessa og deretter raskt spredte seg til Donbass». Kuppregimet i Kiev reagerte på antikupp-protestene som brøt ut i Donbass i mai 2014, ved å gjennomføre en borgerkrig for å undertrykke dem.
Igor Sivak, en poet og låtskriver bosatt i Odessa, skrev på Telegram 13. mars, at EMD-avgjørelsen nok en gang understreker usannhetene bak erklærte ‘europeiske verdier’. «Her er ‘europeiske verdier’ utstilt. I Europa i mai 2014, på høylys dag, brente ukrainske menneskerettighetsfanatikere og tilhengere av integrering i EU mennesker levende, gjorde slutt på de sårede og fortsatte deretter med å skremme familiene til de døde. I mellomtiden har de store ‘humanistene’ brukt 11 år på å avgjøre om dette faktisk var overlagt massemord og en forbrytelse mot menneskeheten».
Mord på Maidan, Ukraina
Som en sannsynlig konsekvens av tvungen, militær verneplikt og straffrihet for deltakere i den nynazistiske terroren 2.mai 2014, finner det nå sted attentater i Ukraina. Fredag 14.mars, på høylys dag i Odessa, foran dusinvis av forbipasserende, ble Demian Hanul myrdet. Han var en av de aktive deltakerne i 2014-massakren i Odessa og en aktivist for fascistpartiet «Høyre Sektor» og den paramilitære styrken.
Ganul har de siste årene jobbet for de ukrainske hemmelige tjenestene og aktivt terrorisert innbyggerne i Odessa i forsøk på å gjøre den historiske, multikulturelle russiske byen til en «ukrainsk» by og ødelegge alle påminnelser om byens russiske og sovjetiske fortid.
Ganul og hans tilhengere var svært aktive i å fremme Ukrainas tvungne militære verneplikt. Hans morder, Serhiy Shalayev, har ikke snakket om sine motiver. Han er angivelig en løytnant i de ukrainske væpnede styrkene som deserterte og en gang var en aktivist for Høyre sektor. Han skal ha deltatt i massakren i 2014. Zelensky sendte et helt politiregiment til Odessa for å arrestere og passe på Sjalajev, noe som viser hvor alvorlig Zelensky tar PR-problemene, som nynazister som hjelper til med å støtte opp regimet hans kan påføre ham.
‘Vi har allerede tapt krigen’
Ukrainske kommandanter klager over at utsiktene til en våpenhvile med Russland påvirker kampånden til soldater på grunnplanet. De sier at soldater ikke har noe ønske om å dø rett før en våpenhvile. Det er nå mye vanskeligere å beordre soldater til å rykke frem i den ene eller den andre posisjonen; det er mer sannsynlig enn noen gang at de i stedet saboterer enhver ordre som setter dem selv i fare.
På denne bakgrunnen trapper TV-kanalene i Ukraina opp sin krigerske retorikk. Ukrainske militære «eksperter» dukker nå opp med jevne mellomrom, og snakker om en «evig og eksistensiell» krig med Russland, som skal overføres til de påfølgende generasjonene.
Lovgiver Oleksandr Dubinsky skrev på telegram 17. mars, at den ukrainske regjeringen faktisk ikke har noe annet valg enn å «gå med på alt» de vestlige landene legger fram for den. Han skriver: «Krigen er over. Nå ser vi ynkelige forespørsler om å forlenge den litt. Men poenget er allerede klart for alle: ‘nok!’ Verbale spill spilles, utelukkende for på en eller annen måte å redde ansikt».
Dubinsky skrev på Telegram samme dag:
«Det er helt feil å anta at en våpenhvile på 30 eller flere dager er fordelaktig for Ukraina. Krigens tretthet er slik at hæren ganske enkelt vil stikke av, eller i det minste en veldig betydelig del vil gjøre det. Det er fordi Zelensky på grunn av sin grådighet og dumhe,t ikke har gitt soldater rotasjon og hvile de siste tre årene».
Den ukrainske tjenestemannen Alexander sa til den spanske dagsavisen El Pais den 15. mars, at etter hans syn har Ukraina lidd et militært nederlag på grunn av sitt store antall tap. «Faktisk har vi allerede tapt denne krigen – rett og slett på grunn av alle de døde».
I et intervju for den ukrainske nettpublikasjonen Strana, i midten av mars, sa militærekspert og historiker oberst Markus Reisner, fra den østerrikske generalstaben, at den ukrainske hærens utmattelse gir en kumulativ effekt på grunn av akkumulering av problemer. «Den kumulative effekten spiller seg ut. Det ene sekundet kommer fienden inn i din posisjon; sekunder senere har han allerede beveget seg forbi deg, og ‘å nei, han er nå i Lviv [i Vest-Ukraina]’».
Reisner fortsatte:
«Som vi allerede har sagt, et av de mest alvorlige problemene for den ukrainske hæren er mangelen på soldater. Frontlinjen blir stadig strukket ut. Russerne, som mine ukrainske kolleger sier, oppfører seg som vann: de trenger gjennom ethvert ubeskyttet sted. På et tidspunkt kan de ende opp bak deg, med de gjenværende alternativene å trekke seg tilbake på en ryddig måte, eller å stikke av».
Reisner oppsummerer dilemmaet som de krigførende regjeringene i EU står overfor:
«Etter min mening er vi fortsatt ikke helt ærlige i Vesten. Noen må si til europeerne: ‘Hør her, vi ble enige om at vi vil hjelpe ukrainerne. Men den 16. pakken med sanksjoner mot Russland ga ikke den ønskede effekten. Alle stridsvognene og så mye mer som vi leverte, stoppet ikke russerne. La oss nå prøve dette alternativet: Vi vil ta penger fra fond for å bekjempe klimaendringer og fra trygdeutbetalinger og bruke dette til å produsere flere granater for ukrainere og oss selv. Jeg er ikke sikker på at folkene i Europa vil reagere på dette med rop om ‘Hurra!’».
Han fortsetter: «Vestlig hjelp er tyngdepunktet for ukrainere. Hvorfor? Fordi Ukraina ikke uavhengig kan gjenopprette styrken til å føre krig».
Den østerrikske obersten innrømmer også at det er systemet med privatisert militærproduksjon som hindrer Vesten i å ta igjen den russiske forsvarsindustrien. «Forsvarsindustrien [i Vesten] består av private selskaper som alle ønsker å tjene mye penger. I Russland, med sin statsstyrte militærindustri, koster en artillerigranat rundt 800-1200 euro. I Europa varierer prisen fra 8.000 til 10.000 euro. Selskaper sier, ‘vi kan levere, men det vil være veldig kostbart’».
Reisner mener at dersom de europeiske regjeringene ikke gir Ukraina noen positive utsikter, kan dette føre til at den neste regjeringen i Ukraina aksepterer å gjenopprette normale relasjoner med Russland, som ligner dem som rådet før Maidan-kuppet i 2013-14 og de høyreekstreme paramilitære styrkene som sto i spissen for dem. Faktisk er vestlige regjeringer godt klar over den økende stemningen i det ukrainske samfunnet for fred med Russland, men disse regjeringene er klare til å ofre hele landet, slik at det antirussiske og antikommunistiske regimet i Kiev kan forbli ved makten bare en liten stund til.
Den tidligere ukrainske lovgiveren og nasjonalisten Igor Mosiychuk, krever at en våpenhvile undertegnes umiddelbart, siden det ifølge ham, er det dette folket i landet nå krever. Ellers kan det etter hans mening oppstå en politisk eksplosjon, som fører til tap av statens stilling og selve levedyktigheten til landet. «Denne [våpenhvilen] samsvarer for tiden med det ukrainske folkets ambisjoner og med landets menneskelige, militære og geopolitiske interesser. Hvis krigen fortsetter, vil det uunngåelig føre til ytterligere tap av territorium», advarer nasjonalisten.
Den ukrainske statsviteren Ruslan Bortnik, sier at freden kan komme ganske plutselig, «som et hjerteinfarkt eller et slag. Men det vil være et hjerteinfarkt eller slag for vårt politiske system, ikke for andres».
«Vi kan forhandle, vi kan uttrykke våre bemerkninger, vi kan gi vakre intervjuer til alle slags publikasjoner, der vi vil gjenta våre krav til Moskva. Men vi vil ikke være i stand til å motstå det samlede presset fra Moskva og Washington».
Det ukrainske lederskapet er godt klar over dette faktumet. Dets bevegelser i de turbulente tidene fremover vil være kaotiske og uforutsigbare, som panikken til en rotte som allerede har utspilt sin rolle.
Denne artikkelen er hentet fra Internationalist 360°
Ukraine: A Regime Whose Days Are Numbered
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Av samme journalist:
Glenn Diesen i samtale med den ukrainske presidentkandidaten
The Duran:
Glenn Diesen i samtale med oberst Douglas Macgregor:
Dmitri Kovalevich er en ukrainsk journalist og aktivist i den forbudte kommunistiske organisasjonen Borotba.
