oss 150 kroner!
Hvorfor er ikke jordens elendige takknemlige for krigsmaskinens oppmerksomhet?
Av Doug Bandow.
The American Conservative, 17. oktober 2024
Et av symptomene på å jobbe i Washington, D.C. er tendensen til å tro på sine egne pressemeldinger. Det er spesielt tilfelle i utenrikspolitikken. Medlemmer av den beryktede The Blob* (heretter kalt Sumpmonsteret. O.a.), fra presidenten og nedover, er overbevist om sin egen dyd og uunnværlighet. Som president Joe Biden beryktet erklærte for et par måneder siden, var han opptatt med å «styre verden».
*(en uensartet gruppe av elite-tenketanker, lovgivere, journalister og andre i det offisielle Washington – som samler seg rundt en aggressiv utenrikspolitikk. O.a.)
Han følger bare det som er presedens. Selv om presidentkandidaten George W. Bush oppfordret til en «ydmyk utenrikspolitikk», forsøkte presidenten George W. Bush å transformere Midtøsten og Sentral-Asia. President Barack Obama forestilte seg at han kunne frigjøre Libya og Syria. Selv president Donald Trump, til tross for at han utfordret The Blobs status quo i Afghanistan og Europa, ønsket at Uncle Sam skulle spille rollen som tøffing i Midtøsten. Biden tror han kan gjøre alt, administrere Europa, Asia og Midtøsten.
Like ambisiøse er de fleste apparatchiks og politiske poteter som fyller Washington. Deres innbilte moralske overlegenhet har en tendens til å matche deres arroganse. For eksempel ble Elliott Abrams fra Council on Foreign Relations nylig sjokkert, til og med forferdet, da han oppdaget at palestinere ikke er fans av Washington. Hvem kunne vel vite det? Abrams, en veletablert del av Sumpmonsteret, kritiserte Mahmoud Abbas – de palestinske selvstyremyndighetenes president, for å ha fortalt det tyrkiske parlamentet: «Amerika er pesten, og pesten er Amerika». Enda verre, klaget Abrams, ga USA likevel økonomisk støtte til ofrene for sin politikk. Utenriksdepartementet kunngjorde nylig ytterligere 404 millioner dollar i humanitær bistand til palestinere i Gaza og andre steder. For en skam!
Sistnevnte kan sees på som en mindre forskuddsbetaling av blodpenger fra Washington, etter flere tiår med støtte til israelsk okkupasjon og militærpolitikk, og spesielt Israels Gaza-krig det siste året. Ikke av Abrams, skjønt; han var – vel, rasende: «Kanskje det er for mye, i internasjonal politikk, å be om eller forvente takknemlighet. Men det er mer enn litt overraskende å se palestinernes leder si ‘Amerika er pesten, og pesten er Amerika’».
Hvordan kan noen seriøs person bli overrasket over palestinsk kritikk av Washingtons fiendtlige politikk?
Det er nok av analytikere som Abrams, som er beredt til å forsvare og behandle palestinere som noe mindre enn menneskelige. (Faktisk mye mindre enn menneskelige.) Likevel er den eneste rasjonelle responsen fra de som lider konsekvensene – å bo i områder som utgjør krigssoner, frilufts-fengsler og militariserte apartheidstater – sinne mot deres undertrykkere og deres viktigste utenlandske støttespiller. Washingtons vilje til å gi kontanter i bøtter og spann for å lette folks lidelse, kommer ikke til å endre palestinernes syn på Israel eller USA.
Dette er heller ikke bare et palestinsk spørsmål. Tenk deg at du er en jemenitt, som led under årevis med angrep fra saudiere og emirater, som slapp amerikansk-levert ammunisjon fra amerikansk-leverte fly. Eller du er en bahrainsk demokratiforkjemper, fengslet av det diktatoriske sunni-monarkiet, demonstrativt støttet av saudiske tropper og implisitt støttet av Washington.
Du kan være en iraker – en sunnimuslim hvis slektninger ble myrdet av sjiamuslimske militsmenn, en sjiamuslim som ble bombet av al-Qaida i Irak, en assyrisk kristen drevet til utlandet av jihadister, eller en jesidier som ble forvandlet til sexslave av ISIS – etter at Dubya*-administrasjonen til George Bush jr. gikk til krig på en løgn og sprengte landet ditt i filler. Eller en afghansk muslim på landsbygda, hvis slektninger ble drept av styrker fra en lokal krigsherre eller fjern nasjonal regjering, støttet av det amerikanske militæret. Eller en egypter, enten det er et medlem av Det muslimske brorskapet eller en demokratiaktivist, fengslet av den USA-subsidierte al-Sisi-regjeringen. Eller en libyer, hvis familie døde i lavkvalitetskrigen for regimeendring, som ble oppildnet av USA og europeiske NATO-medlemmer – i humanismens navn.
*(Dubya er et kallenavn for USAs 43. president, George W. Bush (2001-2009). Det er basert på den midterste initialen, W., som ble brukt til å skille ham fra hans president-far, med samme navn).
Gå tilbake noen år til. Kanskje du er en vietnameser som mistet sin familie i bombing, kamp eller andre årsaker, under USAs langvarige intervensjon. Eller en iraner torturert av SAVAK-agenter under Shah Mohammad Reza Pahlavi, bemyndiget av et USA-støttet kupp. Eller en chilener fengslet etter Augusto Pinochets kupp, ønsket velkommen av Washington. Eller en bengaler drept av det pakistanske militæret, da den amerikanske regjeringen «lente seg» mot Islamabad, under krigen med India i 1971. Eller en regimekritiker som vansmektet i fengsel under det USA-vennlige Somoza-diktaturet. Eller – listen fortsetter og fortsetter.
Selvfølgelig kan man argumentere for at Washingtons politikk var berettiget i alle tilfeller. Noen ganger må vanskelige avgjørelser tas. Andre verdenskrig var kanskje det mest dramatiske eksemplet på å velge et onde, Sovjetunionen, fremfor et større onde, Nazi-Tyskland. Washington fryktet fiendtlig dominans av Eurasia. Adolf Hitler var mer aggressiv og irrasjonell enn Josef Stalin, og førte en forferdelig politikk for folkemord på jødene. Selv om Stalins drapstall var enormt, var Hitler langt farligere for folk i andre nasjoner.
Men sjelden er saken om ondskap så tydelig. Faktisk er det ofte ikke nødvendig å velge mellom onder. Å gjøre det vil mer sannsynlig skade amerikanere enn det å stå på avstand og håndtere forferdelige regimer når det er nødvendig, uten offisielt å støtte eller implisitt støtte dem. Terrorisme viser at tilbakeslag er vanlig, kanskje uunngåelig, når ofre for amerikansk utenrikspolitikk angriper sivile ut av svakhet, som gjengjeldelse for amerikanske militære og politiske handlinger, mot hele nasjoner og folk, ut fra egen styrke.
Hvorfor skulle da ikke dem som er ofre for Amerika se på landet som en pest? Det spiller ingen rolle hvordan beslutningstakere ser på seg selv eller hva de har til hensikt å oppnå. Eller at de fleste amerikanere er lykkelig uvitende om hva Washington gjør i deres navn og den noen ganger ødeleggende virkningen av deres handlinger på andre. Intensjoner spiller ingen rolle for de som er fattige, fengslet eller drept. Resultatene gjør det. Og disse resultatene kan være forferdelige. Som palestinerne lærte, igjen og igjen.
Likevel skylder Abrams på ofrene. Han er rasende, ikke på grunn av mishandlingen av dem, men på grunn av deres sinne over mishandlingen av dem. Slik er The Blob – Sumpmonsterets syn: Hvorfor skulle vi, jordens herrer og legemliggjørelsen av alt som er godt, måtte finne oss i andres utakknemlighet? Abrams skrev:
«Abbas burde ikke slippe unna med dette. En tilbaketrekking og unnskyldning bør kreves, og før den er mottatt, bør ikke en krone flyttes på. Intet land med respekt for seg selv bør tillate seg å bli behandlet på denne måten. Vi er lykkelig forbi den tid da slike kommentarer førte til dueller mellom mennesker, eller kriger mellom nasjoner. Men å betale for slike fornærmelser burde være uaktuelt».
Faktisk burde ingen «regjering med respekt for seg selv» gjøre det Washington så ofte gjør, og ingen «mennesker med respekt for seg selv» bør tillate sin regjering å oppføre seg så skammelig. Det finnes et mye bedre svar enn å kreve en unnskyldning. Washington bør endre sin politikk og slutte å terrorisere andre mennesker og slutte å støtte de som gjør det samme. Uskyldige utlendinger bør ikke lenger betale prisen for amerikansk utenrikspolitikk.
Mange amerikanske tjenestemenn innbiller seg at de er fritatt fra arvesynden og handler på vegne av hele menneskeheten. Mange amerikanere ser på landet sitt som iboende rettferdig og dydig, og glemmer at Washington styres av mennesker, blant nasjonens mest ambisiøse, egoistiske og hensynsløse. Resultatet er ofte stygt, en virkelig «pest» på resten av verden. Amerikanere bør i stedet slutte å gjøre folk til ofre, for så, som Elliott Abrams, å kreve at ofrene ber om unnskyldning.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
The Blob Blames Its Victims
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Doug Bandow er seniorstipendiat ved Cato Institute. Han er tidligere spesialassistent for president Ronald Reagan, og er forfatter av Foreign Follies: America’s New Global Empire.
