oss 100 kroner!
Stedfortrederkrigen er tapt. USA og NATO vil neppe sende tropper selv om Nord-Korea hadde gjort det. Det nødvendiggjør en plan B som tar for seg, ikke hvordan man vinner krigen, men hvordan man taper den.
Antiwar.com, 4. november 2024
I over to og et halvt år har en semi-stedfortrederkrig rast i Ukraina. I en stedfortrederkrig unngår to makter direkte konflikt ved å kjempe gjennom svakere mellommenn. Russland-Ukraina-krigen er en semi-stedfortrederkrig fordi den ene makten, Russland, er direkte involvert, mens den andre makten, USA og dets vestlige partnere, kjemper gjennom den ukrainske mellommannen. Ukraina var i en posisjon til å nå sine mål i de første ukene av krigen, da landet skrev under utkastet til traktat i Istanbul. Siden den gang, da USA frarådet disse samtalene og lovet Ukraina all den militære støtten de trenger, så lenge de trenger den, har Ukraina kjempet som en vestlig stedfortreder i jakten på amerikanske mål, inkludert å opprettholde amerikansk hegemoni og hevde NATOs rett til å ekspandere hvor de vil.
Faren ved en stedfortrederkrig, er at du må vinne den for å holde deg utenfor krigen. Når din stedfortreder taper krigen, er krigen tapt for makten som utfører den, med mindre de er forberedt på å gå direkte inn i den selv.
Den nåværende, tilsynelatende irreversible banen, antyder at Ukraina har tapt semi-stedfortrederkrigen. Etter løfter om svekkelse av Russland, gjenvinning av hele Ukrainas landområde, og total seier, så vel som milliarder på milliarder av dollar som ble brukt for å oppnå det, og de tusener på tusener av ukrainske soldater som ble såret eller drept i kamp for å oppnå det, blir den vestlige offentligheten forberedt på den tapte semi-stedfortrederkrigen.
Det klareste beviset på den offentlige forberedelsen på nederlag, er det skiftende narrative i hovedstrømsmediene om russiske territorielle gevinster. Territorielle gevinster var aldri målestokken på Russlands seier i krigen. Den riktige beregningen var aldri Ukrainas tap av land, men Ukrainas tap av soldater og våpen: en krig som Russland alltid vant. Men den beregningen har nå nådd det punktet hvor krigen nå også kan begynne å måles i tap av land. Tap av tropper og våpen har nå nådd det kritiske punktet der Russland lettere kan begynne å sikre Donbas.
Hovedstrøms-pressen ga en feilaktig fremstilling av beregningen, og snakket alltid om statiske frontlinjer som stivnet til en fastlåst situasjon, der ingen av sidene kunne dra fordel. Da Ukrainas motoffensiv mislyktes, og de desperat manglet våpnene til å skyte og soldatene til å avfyre dem, begynte mediene å snakke om langsomme russiske fremskritt: adjektivet «sakte» var alltid inkludert.
Men 31. oktober publiserte The New York Times en artikkel med overskriften «Russlands raske marsj fremover i Ukrainas øst». Den enkle erstatningen av «sakte» med «rask», signaliserte starten på forberedelsene av leserskaren, på Ukrainas tap og tapet av semi-stedfortrederkrigen. Times-artikkelen informerte nå sitt publikum om at «Ukrainas forsvarslinjer gir etter», for over to måneder siden. Den fortalte dem nå at Kursk-offensiven «svekket» Ukrainas forsvar i Donbas og at «Russlands angrep gradvis svekket den ukrainske hæren til det punktet hvor troppene er så strukket at de ikke lenger kan holde noen av deres posisjoner». Times fortalte sitt vestlige publikum at «alvorlig personellmangel» og tynt strekte forsvarslinjer, tillater «Russland å rykke raskt frem når de finner et svakt punkt».
Hva verre er, The Times fortsetter med å si i sitt forberedende skrift, at når Russland erobrer befestede ukrainske byer i Donbas, møter de deretter «stort sett åpent terreng med sparsomme ukrainske forsvarslinjer» og befinner seg «godt forbi den gamle frontlinjen og dens omfattende minefelt, som stoppet de tidligere offensivene», før de avslutter med de siste forberedelsene for den vestlige offentligheten: «Russland har nok styrke igjen til å utnytte eventuelle svakheter i ukrainske linjer».
Ukrainas president Volodymyr Zelensky har vært på en desperat turné til flere hovedsteder for å forhindre medienes innrømmelser av endringen i krigen. Plan A var å selge sin ukrainske seiersplan. Men det har nå mislyktes. Zelensky ba om en umiddelbar og betingelsesløs invitasjon til Ukraina, om å bli med i NATO midt under krigen. Men han mottok ingen slik invitasjon. Han ba om tillatelse til å skyte vestlig leverte langdistansemissiler dypere inn i Russland. Men han fikk ingen slik tillatelse. Zelensky ba om en ikke-nukleær avskrekkingspakke som inkluderte en ikke-offentlig bønn om Tomahawk-missiler, med rekkevidde på over 2400 km. Men han mottok ingen slik pakke. New York Times rapporterer at Biden-administrasjonen avviste den forespørselen som «totalt ugjennomførbar».
Den ukrainske seiersplanen er død. Det siste håpet for å redde Plan A ser ut til å være ukrainske og sørkoreanske etterretningsrapporter om 10.000 nordkoreanske elitetropper på vei til Ukraina, forkledd i russiske uniformer. Med nordkoreanske tropper som kjemper mot Ukraina, og Sør-Korea som advarer om at de kan sende våpen til Ukraina som svar, argumenterer Zelensky for at «Det er bare én konklusjon – denne krigen er internasjonalisert og går utover Ukrainas grenser», som om Vesten – som sender våpen – ikke allerede hadde krysset den linjen. Innsettingen av nordkoreanske tropper kan brukes til å gjøre det seiersplanen ikke kunne: trekke inn vestlige tropper eller i det minste tillate avfyring av vestlige langdistansemissiler inn i områder av Russland som huser nordkoreanske tropper.
Det kan være nordkoreanske tropper i Russland. Eller kanskje ikke. Eller de kan være der i en annen rolle enn kamp. NATOs generalsekretær Rutte har bekreftet at nordkoreanske tropper er i Russland og at de har blitt utplassert i Kursk-regionen. Pentagon har også bekreftet at noen av de nordkoreanske troppene har mottatt russiske uniformer og at noen av dem allerede har kommet inn i Kursk-regionen.
Men ingen av dem har tilbudt noe bevis. Det er ingen grunn til å tro at Russland trenger utenlandske forsterkninger, som Times-artikkelen om Russlands raske fremmarsj vitner om. Den nordkoreanske tilstedeværelsen ville heller ikke være noen form for game changer. De russiske væpnede styrkene vokser sannsynligvis med rundt 30.000 frivillige i måneden. 10.000 nordkoreanere ville omsettes til bare rundt ti dagers bruk av soldater. Det er også merkelig at NATO og Pentagon har kunnskap om at de nordkoreanske troppene er elitetropper, om bevegelsene til disse troppene, og at de er forkledd som russere. Med den typen detaljert kunnskap ser det ut til å være fordelaktig å avsløre Russland og legge beviset på bordet.
Verken den ukrainske seiersplanen eller de nordkoreanske troppene vil sannsynligvis redde Plan A. Problemet er at det ikke er noen plan B, som Zelensky nylig sa. «Jeg sa at det vil fungere. Hvis du har et alternativ», klaget Zelensky, «så vær så snill, kjør på».
Semi-stedfortrederkrigen er tapt. USA og NATO vil neppe sende tropper selv om Nord-Korea hadde gjort det. Det nødvendiggjør en plan B som tar for seg, ikke hvordan man vinner krigen, men hvordan man taper den. Det vil være veldig vanskelig for USA, NATO og Zelensky å innrømme at krigen er tapt: for mye ble lovet, og for mye har gått tapt. De eksistensielle innsatsene USA hevdet, var for store til å avsløre dem.
Det Ukraina og Vesten trenger nå, er ikke en ny militær tilnærming for å vinne krigen, men en ny narrativ tilnærming for å vinne krigen.
Og for Ukraina, siden det ikke er noen plan B, kan det fortsatt oppnås med plan A. Det kan være to planlagte utfall for den ukrainske seiersplanen. Hvis det fungerer, fortsetter Ukraina krigen; hvis det mislykkes, forfølger Ukraina en fred med en utvei for Zelensky.
En versjon av den feilede beredskapsplanen, ble først foreslått av Ukrainas tidligere riksadvokat Yury Lutsenko, selv om Lutsenko presenterer den som den tiltenkte planen og ikke beredskapsplanen. Lutsenko foreslo at dersom Zelenskys usannsynlige, maksimalistiske seiersplan skulle bli avvist av Vesten, kan Zelensky deretter gå tilbake til Ukraina og minne ukrainerne om at Vesten presset Ukraina fra et lovende diplomatisk spor, til et farlig krigsspor, med løftet om – hva enn dere trenger, så lenge det tar – å presse Russland ut av Ukraina. Han kan da si at han skisserte for Vesten behovene som den nåværende virkeligheten på slagmarken krevde, og at Vesten forrådte Ukraina ved ikke å gi dem det de trenger eller det de ble lovet.
Zelensky kan da klage over at Ukraina ikke kan fortsette krigen uten amerikansk støtte og bevege seg i retning av fredssamtaler med Russland, og hele tiden legge skylden på USA.
Han kan da åpne forhandlinger om en avtale basert på Istanbul-avtalen, lik den som Putin nylig foreslo. Han kunne gå med på ikke å bli med i NATO, i bytte mot solide og realistiske sikkerhetsgarantier, og gå med på tilbaketrekning fra en avtalt del av territoriene annektert av Russland, uten juridisk å anerkjenne Russlands annektering av disse territoriene, som foreslått av Putins forslag og nylig antydet av Zelensky, da han sa at «Ingen vil juridisk anerkjenne de okkuperte territoriene som tilhørende andre stater».
Russland kan hevde seier fordi de forhindret NATO-utvidelse til Ukraina: hovedgrunnen de har gitt for å gå til krig. Ukraina kan adoptere narrativet om at de seirer fordi de har overlevd som en stort sett intakt suveren stat, som sto opp mot sin gigantiske nabo og som står fritt til å forfølge sin forhåpningsfulle vestlige orientering, komplett med medlemskap i EU. USA og deres vestlige partnere kan adoptere narrativet om at det hele var verdt det, fordi Putins påståtte territorielle ambisjoner ble stoppet i de østlige regionene av Ukraina og et suverent Ukraina og Europa er reddet fra hans plan om å gjenopprette det russiske imperiet.
Sannheten kan bli tynn og ødelagt av den nye fortellingen. Men kanskje den versjonen av Plan A, i fravær av en Plan B, endelig kan få slutt på denne forferdelige krigen som allerede er tapt.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
It’s Time to Find a Way To End the War in Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Prof. John Mearsheimer: Israel Shooting Itself in the Foot.
Dmitry Orlov: Trump Declares Victory as Israel & Ukraine Collapsing
Alex Krainer: Trump WINS! Israel & Ukraine Face Crippling Defeats! The EU in Trouble!
US elections, RED WAVE w/ Locals exclusive
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft ogThe American Conservative så vel som andre utsalgssteder. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
