Tyskland som utilsiktet offer i USAs nye kalde krig

20. september 2024

mann mellom klipper — Foto av NEOM på Unsplash

Krigen i Ukraina har ført til en demontering av tysk industri fordi den både mistet sine billigste energikilder og et av sine viktigste eksportmarkeder. Så langt har taperen i USAs nye kalde krig mot Russland og Kina vært Tyskland og resten av Europa, skriver Michael Hudson.

Berliner Zeitung, 29. mars 2024

Demonteringen av tysk industri siden 2022 er utilsiktet skade* i USAs geopolitiske krig for å isolere Kina, Russland og allierte land, hvis økende velstand og selvforsyning blir sett på som en uakseptabel utfordring mot USAs hegemoni. For å forberede seg på det som ser ut til å bli en lang og kostbar kamp, gjorde amerikanske strateger et forebyggende grep i 2022 for å snu Europa bort fra sine handels- og investeringsforbindelser med Russland. I realiteten ba de Tyskland om å begå industrielt selvmord og bli avhengig av USA. Det gjorde Tyskland til det første og mest umiddelbare målet i USAs nye kalde krig.

*(«Collateral damage» er en betegnelse på enhver tilfeldig og uønsket død, personskade eller annen skade påført, spesielt på sivile, som følge av en aktivitet. Opprinnelig laget for å beskrive militære operasjoner, brukes det nå også i ikke-militære sammenhenger for å referere til uønskede konsekvenser fra en handling. Kilde: Wikipedia, eng. O.a.)

Da han tiltrådte i januar 2021, erklærte Joe Biden og hans nasjonale sikkerhetsstab Kina for å være USAs fiende nummer én, og så på landets økonomiske suksess som en eksistensiell trussel mot USAs hegemoni. For å forhindre at markedsmulighetene tiltrekker seg europeisk deltakelse da de bygde opp sitt eget militære forsvar, forsøkte Biden-teamet å låse Europa inn i USAs økonomiske bane som en del av sitt pådriv for å isolere Kina og dets støttespillere, i håp om at dette ville forstyrre deres økonomier, og skape folkelig press for å gi opp deres håp om en ny multipolar økonomisk orden.

Denne strategien krevde europeiske handelssanksjoner mot Russland, og lignende trekk for å blokkere handel med Kina for å forhindre at Europa ble feid inn i den fremvoksende Kina-sentrerte, gjensidige velstandssfæren. For å forberede seg på krigen mellom USA og Kina forsøkte amerikanske strateger å blokkere Kinas evne til å motta russisk militær støtte. Planen var å tappe Russlands militærmakt ved å bevæpne Ukraina for å trekke Russland inn i en blodig kamp som kunne føre til et regimeskifte. Det urealistiske håpet var at velgerne ville mislike krig, akkurat som de hadde mislikt krigen i Afghanistan, som hadde bidratt til å få slutt på Sovjetunionen. I dette tilfellet kunne de erstatte Putin med oligarkiske ledere som er villige til å forfølge nyliberal pro-amerikansk politikk som ligner på Jeltsin-regimets. Effekten har vært akkurat den motsatte. Russiske velgere har gjort det enhver befolkning under angrep ville gjort: De har samlet seg rundt Putin. Og de vestlige sanksjonene har tvunget Russland og Kina til å bli mer selvforsynte.

Denne amerikanske planen for en utvidet, global ny kald krig hadde et problem. Den tyske økonomien nøt velstand ved å eksportere industriprodukter til Russland og investere i post-sovjetiske markeder, samtidig som den importerte russisk gass og andre råvarer til relativt lave internasjonale priser. Det er selvinnlysende at internasjonalt diplomati under normale forhold følger nasjonal egeninteresse. Problemet for amerikanske kaldkrigere var hvordan de skulle overtale Tysklands ledere til å ta et uøkonomisk valg om å forlate sin lønnsomme handel med Russland. Løsningen var å oppildne til krigen med Russland i Ukraina, og oppildne til russofobi for å rettferdiggjøre innføringen av et stort utvalg av sanksjoner som blokkerer europeisk handel med Russland.

Tyskland, Europas motor vakler

Resultatet har vært å låse Tyskland, Frankrike og andre land inn i et avhengighetsforhold til USA. Amerikanerne beskriver eufemistisk disse NATO-sponsede handels- og finanssanksjonene i orwellsk dobbeltspråk, som at Europa har «frigjort seg» fra avhengigheten av russisk gass ved å importere amerikansk flytende naturgass (LNG), til priser som er tre til fire ganger høyere, og selge seg ut av sine forretningsforbindelser med Russland, og flytte noen av sine store industriselskaper til USA (eller til og med Kina) for å skaffe gassen som trengs for å produsere deres produkter og kjemikalier.

Å bli med i krigen i Ukraina har også ført til at Europa har tømt sine militære lagre. Det blir nå presset til å henvende seg til amerikanske leverandører for å ruste opp – med utstyr som ikke har fungert bra i Ukraina. Amerikanske tjenestemenn fremmer fantasien om at Russland kan invadere Vest-Europa. Håpet er ikke bare å gjenoppruste Europa med amerikanske våpen, men at Russland vil slite seg ut når de øker sine egne militærutgifter som svar på NATOs. Det er en generell benektelse mot å se Russlands politikk som defensiv mot NATOs trussel om å opprettholde og til og med eskalere angrep for å ta Russlands marinebase på Krim, i jakten på drømmen om å bryte opp Russland.

Realiteten er at Russland har bestemt seg for å vende østover med en langsiktig politikk. Verdensøkonomien er i ferd med å bryte opp i to motstridende systemer som etterlater tyskerne fanget i midten, med regjeringen deres som har bestemt seg for å låse nasjonen inn i det unipolare amerikanske systemet. Prisen for valget om å leve i den amerikanske drømmen om å opprettholde et USA-sentrert hegemoni, er å lide under industriell depresjon. Det amerikanerne kaller «avhengighet» av Russland har blitt erstattet av en avhengighet av dyrere amerikanske leverandører, mens Tyskland har mistet sine russiske og asiatiske markeder. Kostnaden for dette valget er enorm. Det har avsluttet tysk industriell sysselsetting og produksjon. Det har lenge vært en viktig støtte for eurosonens valutakurs. Fremtiden for EU ser ut som en langsiktig nedadgående drift.

Så langt har taperen i USAs nye kalde krig vært Tyskland og resten av Europa. Er økonomisk vasallskap underlagt USA verdt det å miste muligheten for gjensidig velstand med de raskest voksende verdensmarkedene?

Denne artikkelen er hentet fra Michael Hudson.com:

Germany as Collateral Damage in America’s New Cold War | Michael Hudson (michael-hudson.com)

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også: