Sulis og klassekamp 1. mai

0
Tollef Hovig taler 1. mai 2024 i Sulitjelma.

Appell 1 mai.

Av Tollef Hovig.

Gode kamerater!

Mitt navn er Tollef Hovig. Jeg har brukt det meste av mitt yrkesaktive liv til å bygge tillitsmannsapparat i byggebransjen. Jeg skal få si noen ord her på vegne av Rødt.

Først kan jeg si at min virkelighetsoppfatning er veldig forskjellig fra foregående taler, Bjørnar Skjæran.

For noen dager siden sto det en sak i Klassekampen om at 7 av 10 mener at forholdene i samfunnet kommer til å forverre seg. Neste generasjon tror de får det verre enn foregående generasjoner. Vi har vært vant til å tro at alt stadig blir bedre, nå derimot, virker det som vi er over toppen. Jeg skal si litt om hvorfor det skjer.

Den store, bærende ideen i det vi kaller vesten, høyinntektsland eller kapitalistiske land, har siden industrialiseringen startet vært å tjene penger på å eie, det å arbeide for pengene er bare et onde som andre kan drive med. Denne ideen gjennomsyrer vesten, fra den rike 1 prosenten til studenten som sitter på hybelen og skal tjene penger på børsen.

Vel, hvis man tenker nærmere gjennom hvordan man egentlig kan tjene penger, er det to grunnleggende måter å tjene penger ved å eie. Den første måten er gjennom å skape forbedringer i vare- og tjenesteproduksjonen. Slike forbedringer gjør at man kan produsere mere varer og tjenester på et timeverk. Tenk på hva overgangen fra hest og kjerre til vei og bil innebar. Store forbedringer gjør det mulig med både fortjeneste for kapitaleiere, og at folk kan kjøpe flere varer for samme lønna. Den andre måten å tjene penger på, er gjennom stadig økende omfordeling. Omfordeling til kapitaleierne fra det arbeidende folket. Det har i alle vestlige land vært en gradvis overgang fra å tjene penger på forbedring, til å tjene pengen på omfordeling. Det er klart det må bli store ulikheter i samfunn hvor kapitaleierne tjener sine penger på å eie, ved å ta penger fra det arbeidende folket. La meg ta to eksempler.

Strøm kostet 12 øre pr kW å produsere i Norge. Den betalte vi før 30 øre for. Så tilsettes noe lurium de kaller marked, så koster strømmen plutselig 2-3 kroner. I tillegg er det skapt et oligarki av rike strømbaroner – omfordeling.

Eller ta boligmarkedet, som jeg kjenner veldig godt. Såkalte eksperter skriver i avisene om at man bare må la markedet virke, så bygges det flere prosjekter og mere leiligheter. Det der er bare vås. Dere vet jo at nye boligprosjekter ikke kommer i gang før de har solgt 60% sånn at de kan få byggelån i banken. Det betyr selvfølgelig at det aldri blir bygget flere boliger enn det folk har råd til å kjøpe, så prisene vil aldri falle fordi det bygges flere boliger enn det som allerede er kjøpt. Boligmarkedet er gjennomregulert og markedskontrollen ligger hos boligselskapene og bankene. Hva gjøres da for å sikre omfordelingen. Det samme som man for tiden ser i en rekke bransjer. Produsentene hever prisene. En bolig består av mange vareslag som alle blir utsatt for denne prisøkningen. Det har medført en prisoppgang for å bygge bolig fra kr 36.000 pr m3 i 2018/19, til over kr 60.000 pr m2 i dag. Det betyr at boligbygging utenfor de mest verdifulle tomtene i storbyene stopper opp.

Hva skjer når prisene stadig øker og lønningene blir hengende lenger og lenger etter? Jo da skjer det vi ser i boligbransjen. Boligproduksjonen krymper. I går gikk selskapet Boligpartner på en milliardkonkurs, forrige uke røk Agdergruppen på en milliardkonkurs, og det har røket en god del mellomstore entreprenører. Denne utviklingen starter naturlig nok i de mest kapitalintensive områdene av forbrukssektoren, men sprer seg etter hvert til andre områder. Økende priser fører til fallende lønn, så faller produksjonsvolumet og fortjenestene, noe som igjen fører til økte priser, ny fallende lønn, osv. Det blir en nedadgående spiral mot et stort svart hull.

Opp mot denne omfordelingen, har vi to våpen: fagorganisering – tillitsmannsapparat – fagbevegelse som må gi nødvendig styrke til lønnskampene som kommer. Så må det føres en politikk i dette landet som ikke bare syr puter under armene på kapitaleierne, men som motvirker denne omfordelingen.

Jeg vil avslutte med å si at jeg føler på ærefrykt for å få stå her i Sulis 1. mai. Sulis som har vært den kanskje viktigste arenaen for klassekampen i Norge.

Takk for meg!


Les også:

Nesten 400 bedrifter gikk konkurs i Norge i april – 75 prosent flere enn i fjor

Forrige artikkel1. mai: Dystre framtidsutsikter
Neste artikkelJapansk studie finner at mRNA-injeksjoner forårsaker kreft