oss 100 kroner!
I de siste årene har verdien av demokrati og frihet blitt vektlagt i norsk debatt. Vi hyller stadig oss selv for å være et foregangsland. Stortingets behandling av EØS-avtalen i 1992/93 er et lærestykke i det motsatte.
- Ingen forutgående opplyst debatt. Den ble lagt lokk på.
- Ingen grundig saksbehandling. Avtalen ble banket gjennom på rekordtid – selv om EU ikke hadde satt noen tidsfrister.
- Med årene har vår kunnskap blitt utvidet gjennom flere rapporter og utredninger.
- Sist torsdag overleverte Nei til EU sin rapport fra Folkestyreutvalget – «30 år med EØS».
- Om en måneds tid ventes regjeringas EØS-utredning.
- Kanskje dagens utfordring snarere er bredt folkelig engasjement – ikke kunnskap?
Ved Stortingsvalget i 1989 var EU/EØS ikke-tema. Representantene som da ble valgt hadde følgelig ikke noe velgermandat bak seg.
Mye var også usikkert, blant annet avtalens konsekvenser for arbeidskraftimport og sosial dumping.
Innvendinger og forslag om utsettelse til tross: EØS-avtalen ble vedtatt – eller kanskje rettere – «kuppet» gjennom av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland.
Avvist ble også et seinere forslag fra nyvalgt stortingsrepresentant Erling Folkvord, Rød Valgallianse: Det nye Storting måtte ta endelig avgjørelse om EØS-avtalen.
Om forslaget hadde blitt vedtatt, ville Norge sagt opp EØS-avtalen før den trådde i kraft.
Etter stortingsvalget i 1993 var det ikke lenger noe 3/4 flertall for EØS.
Krav om at norske velgere gjennom folkeavstemning måtte få si sin mening om avtalen, har også gjentatte ganger blitt avvist.
Sveits derimot – de hadde sin EØS-avstemning i 1992. Der som her var politikerne for.
Men det sveitsiske folket sa nei, og vant. Med handelsavtale har Sveits i dag et likeverdig forhold til EU.
Manglende debatt og manglende folkelig forankring har blitt viktige kjennetegn ved vår EØS-avtale.
Av vekslende regjeringer har avtalen blitt fremstilt som noe vi trengte for å få solgt varene våre.
Den suverenitetsavståelse som fulgte i dens spor, er bagatellisert.
Nå, etter 30 år, kan vi fastslå at markedsadgangen snarere har vært omvendt: Det er vi som har blitt presset til stadig å kjøpe mer fra EU. Tollfriheten for industrivarer ville vi hatt uavhengig av EØS-avtalen.
Samtidig har vårt folkestyre forvitret. Vi er blitt presset til å godta stadig mer av EUs regelverk.
Heller ikke Norges lover – ofte vedtatt etter grundig og langdryg saksbehandling – er fredet. EUs bestemmelser har forrang, også foran Grunnloven.
I dag berøres over halvparten av sakene som behandles i kommune- og fylkesting av EU/EØS sine regler.
EU krever at vi årlig betaler over 5 milliarder kroner for avtalen. Dette kommer i tillegg til de nærmere 7 milliarder vi betaler til EUs ulike forsknings-, utdannings- og forsvarsprogrammer.
EØS-avtalen var opprinnelig såkalt «mellomstatlig» og ikke «overnasjonal». Det betød blant annet at vi beholdt vår selvstendighet og råderett.
Vi hadde «handlingsrom» til å reservere oss mot nye EU-bestemmelser som direktiver, forordninger, beslutninger og anbefalinger – også kalt «rettsakter».
Allikevel: På stadig flere områder har Norge bit for bit avgitt suverenitet til EU-byråkratiet. Tilslutningen til EUs finanstilsyn samt de såkalte jernbanepakker og energipakker er noen eksempler.
Da EØS-avtalen trådte i kraft, måtte vi importere 1875 EU-rettsakter. Fram til nå har 14-15.000 nye rettsakter kommet i tillegg. Ingen er avslått.
Noen ligger på vent, som ACER-pakke 4 om strøm. Sendrektigheten her har sin politiske årsak: Pakka kan sprenge regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Med Høyre i posisjon etter neste valg, kan ACER-4 bli innført med et pennestrøk.
Handlingsrommet/Reservasjonsretten som en gang var et viktig argument for avtalen, har kun blitt et skuebrød for skeptikerne.
Ikke verktøy for å ivareta norske interesser.
Norske politikeres underdannighet overfor EU, kan ha mange årsaker.
- EU er mektig.
Viktige og sterke EU-land er gamle kolonimakter. Selv om koloniveldet nå er kraftig redusert, sitter mange av fortidas holdninger igjen i ryggmargen. De er vant til å herse og at andre underordner seg. - Et flertall av norske politikere mangler nasjonale holdninger. «Norge først» har aldri vært noe aktuelt slagord. I stedet er det «europeisk samarbeid» som gjelder, vel vitende om at det vil foregå på EUs vilkår.
I 1940 ville et flertall på Stortinget avsette Kongen. I dag har vårt stortingsflertall langt på vei avskaffet Norges selvstendighet. - Frykten for dårlig samarbeidsklima. Redsel for at norske avslag vil møtes med mottiltak.
Norge er i dag mer EU-tro enn mange av medlemslandene, og vi selger attraktive varer til EU, bl.a. gass.
Hva har vi å frykte? - Personlige ambisjoner.
I EU-systemet er det mange høytlønna og prestisjetunge jobber. Ofte fri for plagsom mediaoppmerksomhet.
Hvordan lettest sikre seg en sånn jobb?
«Makta» – Arbeiderpartiet og Høyre – regnet med at EØS-avtalen etter noen måneder ville bli avløst av fullt EU-medlemskap. Sånn gikk det ikke.
Ved folkeavstemninga 28. november 1994 stemte 52,2% av det norske folk mot EU-medlemskap.
En naturlig følge av folkets nei, ville vært å si opp avtalen og i stedet gå tilbake til den tidligere handelsavtalen vi hadde med EU.
At vi i 30 år har hatt avtalen på overtid, kan ha mange årsaker.
Kanskje må også vi ta noe av skylda: EØS-positive medlemmer innafor Nei til EUs egne rekker, samt kamptrøtthet etter en lang og seig seierskamp?
Folkeavstemningas tapere ble dermed på et vis vinnere. Gradvis har de – ved hjelp av byråkratiet – klart å nulle ut resultatene av folkets nei. Metoden har vært den samme som da EØS-avtalen ble vedtatt: «Taushet er gull»!
Når i tillegg toneangivende EU/EØS-tilhengere har hatt klippekort til media, er det heller ikke så underlig at EØS har fått oppslutning.
Folk er blitt passifisert, eller ført bak lyset.
I den grad en kan tro på Sentios meningsmålinger, er siste tids utvikling oppmuntrende.
Sist november fant Sentio ut at støtta til EØS-avtalen på to år har falt fra 65% til 50%.
Når problemstillingen – i februar/24 – er handelsavtale framfor EØS-avtale, vil 35% ha handelsavtale mens 21% er i mot. Resten, hele 42%, vet ikke.
Folkestyreutvalgets rapport gir en god beskrivelse av EØS-avtalen, og hva som har skjedd siden avtalen trådte i kraft. For lesehestene blant oss, gir den den verdifull viten – på samme måte som Nei til EUs mange tidligere utredninger.
Utfordringen blir å få kunnskapen breiest mulig ut, og å gjøre argumentasjonen så lett forståelig at også yngre krefter leser, lytter og mobiliseres.
Hvordan klarer vi det?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
