oss 100 kroner!
Etablissementets paniske reaksjon viser hvor redde elitene er for folket.
Mellomvalg – valg avholdt i en enkelt valgkrets for å erstatte et valgt medlem av parlamentet som har dødd eller trukket seg – skaper vanligvis ikke overskrifter, spesielt når de holdes i små valgkretser. Det nylige mellomvalget i Rochdale, en liten by i Stor-Manchester, et av Storbritannias mest utsatte områder, var imidlertid annerledes. Jordskredseieren til en radikal utenforstående fra arbeiderklassen som George Galloway – tidligere Labour-parlamentsmedlem, mangeårig antiimperialistisk og pro-palestinsk talsmann, og nå leder av Workers Party of Britain, en gammeldags anti-NATO og anti-EU sosialistparti — forårsaker et politisk jordskjelv.
Galloway plasserte den todelte støtten fra Storbritannias to hovedpartier for Israels utryddelseskampanje i Gaza i sentrum av sin grasrotkampanje, med spesiell vekt på medvirkningen til Keir Starmers Labour. Det ga resultater: Galloway vant dobbelt så mange stemmer som Labour og Tory til sammen. «Keir Starmer, dette er for Gaza», sa Galloway i sin seierstale. «Du vil betale en høy pris for rollen du har spilt i å muliggjøre, oppmuntre og dekke over katastrofen som for tiden pågår i det okkuperte Gaza, på Gazastripen».
Mainstream-kommentatorer forsøker nå å hevde at Galloways seier først og fremst kom på grunn av det faktum at Rochdale har et stort muslimsk samfunn. Hvis dette var sant, ville det selvfølgelig ikke vært noe galt med det: Britiske muslimer har all grunn til å være spesielt bekymret for det som skjer i Gaza. Men realiteten er at dette forsøket på å forklare folks holdninger til Gaza gjennom et prisme av religion eller etnisitet ikke bare er farlig splittende, den er også skilt fra virkeligheten. Et overveldende flertall av britiske statsborgere – nærmere 70 prosent – støtter en våpenhvile. Så dette handler ikke om den etniske eller religiøse sammensetningen til Rochdale. Det handler om den britiske regjeringas og Labours støtte til Israels folkemordspolitikk i Gaza – og folkets økende motstand mot den.
I denne forstand har Galloway rett i å beskrive seieren som «historisk»: valgseieren hans representerer den første alvorlige sprekken i den politiske demningen som ble reist for å sikre ubetinget støtte fra Storbritannia til Israel til tross for massiv folkelig motstand – og selvfølgelig den første virkelige utfordringen til unipartiet (storkoalisjonen Tory-Labour, o.a.) siden Nigel Farages UKIP. Ikke rart etablissementet reagerer på en så hysterisk måte. Ikke bare har medias angrepshunder blitt sluppet løs mot ham (men dette var forventet, og dessuten er Galloway, en begavet taler, perfekt i stand til å motstå dem). Mer forbløffende er det at statsministeren selv, Rishi Sunak, følte seg tvunget til å holde en 10-minutters tale bare for å ta for seg resultatene av mellomvalget i Rochdale.
I den ganske skremmende talen anklaget Sunak Galloway for å være en terroristsympatisør og, kanskje enda mer illevarslende, for å være en del av et bredere ekstremistisk angrep på selve demokratiet – som regjeringen nå ville «ta grep mot». Sunak fortsatte deretter med å gjenta et manus som vi har blitt vant til de siste månedene: å blande massedemonstrasjonene for Palestina og for våpenhvile med vold, antisemittisme og unnskyldning for terrorisme – til tross for at disse masseprotestene har vært utvetydige fredelige, har blitt besøkt av mennesker av alle trosretninger, inkludert tusenvis av jøder, og har vært påfallende blottet (med ensifrede unntak) for pro-Hamas-bilder og slagord.
Hensikten er klar: å kriminalisere folks rett til å protestere – eller til og med å stemme på kandidater som motsetter seg unipartiets politikk i sentrale innenriks- og/eller utenrikspolitiske spørsmål. Alt i navnet til «kampen mot ekstremisme» (Sunak nevnte begrepet 13 ganger gjennom hele talen sin). I denne forstand varsler Sunaks tale et farlig vendepunkt i den autoritære og antidemokratiske regresjonen til det britiske samfunnet – og vestlige samfunn mer generelt – som har utspilt seg i flere år nå.
Det er faktisk noe bestemt orwellsk, for å si det mildt, med en milliardær-oligark som aldri har fått noe mandat fra folket i en nasjonal avstemning, og som aktivt støtter et sannsynlig folkemord (ifølge Den internasjonale domstolen), den mest ekstreme politikken som kan tenkes, anklager en arbeiderklassepolitiker som nettopp har vunnet en overveldende valgseier på en våpenhvileplattform som deles av flertallet av briter, for å være antidemokratisk og ekstremist – og lovet å «ta tiltak» mot den bevegelsen han representerer.
Dette forteller oss mye om tilstanden til vestlig «demokrati» – og våre eliters oppfatning av sistnevnte. Det forteller oss at de har blitt så motvillige til demokrati at de er sjokkert over ideen om at folk faktisk kan bruke valgurnen til å velge noen som ikke er en del av oligarkiet. Fra deres perspektiv tjener den «demokratiske» valgprosessen bare ett formål: å hvitvaske det faktum at vi lever under et de facto system med oligarkisk styre, der spillereglene er rigget av og til fordel for de herskende klassene.
Stats- og kapitalmakt har blitt slått sammen i en slik grad at menneskers evne til å virkelig utfordre status quo gjennom stemmeurnen er effektivt nullet ut gjennom bruk av et bredt spekter av verktøy: valgregler utformet for å marginalisere små partier; konsensusproduserende propaganda og sensur sikret gjennom samhandling mellom massemedier og sosiale nettverksplattformer (som til og med kan brukes for å delta i karakterdrap på uvelkomne kandidater, f.eks. Corbyn); ubegrensede økonomiske ressurser for å kjøpe politisk troskap; flyttingen av suverenitet bort fra nasjonalstaten og mot internasjonale og overnasjonale institusjoner som er strukturelt isolert fra demokratisk press osv. Og da har vi ikke engang tatt i betraktning i hvilken grad elitene er villige til å tøye, og til og med bryte, loven for å kvele enhver utfordring mot deres styre – som den ti og et halvt år lange juridiske forfølgelsen av Assange er et dramatisk vitnesbyrd om.
Vi må være ærlige om implikasjonene av dette: Å utfordre systemet gjennom valgprosessen har blitt nesten umulig. Faktisk kan man bare grøsse ved tanken på den «skitne krigen» etablissementet ville føre mot Galloways parti hvis det skulle begynne å få gjennomslag på nasjonalt nivå. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp demokratiet helt. Tross alt er den paniske reaksjonen til det britiske etablissementet på Galloways seier et bevis på virkningen som selv et lite, relativt lite innflytelsesrikt lokalvalg kan ha.
Men hvorfor? Når alt kommer til alt, flytter ikke Galloways seier maktbalansen i parlamentet, enn si regjeringa, med en tøddel. Dessuten har vi nettopp sagt at de herskende klassene har nesten ubegrenset makt – og er effektivt i stand til å kontrollere (utfallet av den) «demokratiske» prosessen trygt, i det minste på nasjonalt nivå. Så hva er de så redde for? Kunne de ikke bare ha trukket på skuldrene over Galloways seier og gått videre? Hvorfor sette i gang et frontalangrep på ham?
For omtrent et århundre siden, under den fascistiske æraen, tok en italiensk historiker og sosiolog ved navn Guglielmo Ferrero, 1871-1942, seg selv i å tenke på et lignende spørsmål. Han hadde blitt dypt sjokkert over drapet i 1924 på den sosialistiske politikeren Giacomo Matteotti i hendene på det fascistiske regimet – ikke bare fordi det avslørte sistnevntes brutalitet, men fordi Ferrero ikke klarte å forstå logikken bak det. Visst, Matteotti var en frittalende kritiker av fascismen og Benito Mussolini – men han var også praktisk talt det eneste parlamentsmedlemmet som åpent kritiserte regimet. Mussolini kunne regne med et fullstendig underdanig parlament, inkludert den formelle opposisjonen. Han kunne få igjennom hvilken lov han ville, og gjorde det. Så hvorfor var Mussolini, som projiserte en aura av absolutt selvtillit i offentligheten, så redd for Matteottis ensomme opposisjon – at han drepte ham? Ferrero klarte ikke å fatte det.
Jo mer han grunnet på saken, desto mer innså han at Mussolinis tilsynelatende irrasjonelle oppførsel hadde mange historiske presedenser – spesielt Napoleons statskupp i 1799, der han forbød alle uavhengige aviser og etablerte et militærdiktatur under sin absolutte kontroll. «Hvorfor følte Napoleon, som allerede var en utrolig populær militærsjef, seg så truet av stemmene til noen få kritiske journalister og lovgivere at han effektivt forbød enhver form for dissens?», spurte Ferrero seg selv.
Ferreros intellektuelle studie resulterte i utgivelsen av en av hans viktigste bøker, The Principles of Power. I den gir Ferrero en forklaring på oppførselen til disse allmektige, men tilsynelatende så redde lederne når det gjelder forholdet mellom makt og legitimitet. «Legitimitetsprinsipper er rettferdiggjørelser av makt, det vil si retten til å styre», skrev Ferrero. «Av alle menneskelige ulikheter er ingen like viktig i sine virkninger eller har større behov for logisk begrunnelse enn den som er etablert av makt». Makt, med andre ord, fordi det innebærer et dypt ulikt forhold mellom herskeren og den styrte, krever legitimitet – eller samtykke, kan vi si. Jo større makt som utøves, jo mer legitimitet eller samtykke kreves for å opprettholde den.
Ingen makt, uansett hvor stor den måtte være, kan utøves på ubestemt tid uten legitimitet. Herskere forstår denne historiens jernlov veldig godt, og det er derfor, ifølge Ferrero, makt som oppnås eller utøves illegitimt – spesielt etter et kupp – får uunngåelig frykt til å snike seg inn i hodet til herskere, noe som fører til stadig mer paranoid, undertrykkende og fryktsomme regimer. Jo mer illegitim en makt er, desto mer vil den oppfatte selv den minste utfordringen mot sitt styre som en eksistensiell trussel – i en grad proporsjonal med maktulikhetene som kjennetegner det aktuelle regimet.
Jeg tror Ferreros analytiske prisme går langt i å forklare hva som skjer i Vesten i dag. Våre regjerende eliter er enormt mektige, men deres makt er illegitim. De styrer, og er i stand til å reprodusere sitt styre, uten annen grunn enn det faktum at de er mektige. Det er en ren sjølbekreftende form for makt, men en som mangler legitimiteten til tidligere former for makt, for eksempel monarkier. De har ingen legitimerende symbolsk reservoar, eller «sekulær teologi» å trekke veksler på. Ved siden av frykt – deres påstand om å beskytte oss mot onde krefter for å kontrollere oss, det være seg Russland, terrorister, virus, etc. – er den eneste legitimerende kraften oligarkene har igjen «demokrati». Avstemningen er til syvende og sist det eneste som gir en viss legitimitet til deres de facto absolutte styre.
Dette er grunnen til at de strekker seg langt for å kontrollere den demokratiske prosessen – men ikke har råd til å kvitte seg helt med det. For hvis de skulle gjøre det, ville alt som ville være igjen være rått, nakent elitestyre, avslørt i all sin illegitimitet. Men selv denne såkalte demokratiske legitimiteten blir stadig tynnere – og eliten vet dette. Derav frykten deres, som igjen fører til en konstant innstramming av skruene for sosial kontroll (større sensur, undertrykkelse, etc., samt konstant leting etter fremmede fiender) – og til hysteriske reaksjoner på selv den minste utfordring til deres styre.
I denne sammenhengen, selv om vi ikke bør skape for mange illusjoner om muligheten for å bruke den demokratiske prosessen, under de nåværende forholdene, til å fundamentalt endre maktbalansen, kan og bør vi likevel bruke den demokratiske prosessen til å avsløre systemets sanne, fundamentalt manipulerte natur – og dermed hakke løs på den siste legitimerende kraften eliten har igjen. Bare ved å avsløre den absolutte illegitimiteten til deres absolutte makt kan vi håpe å utfordre deres styre – og skape forutsetninger for å bygge et ekte demokrati. Dette er grunnen til at eliten til tross for alt fortsatt frykter demokrati. Slik sett kan mellomvalget i Rochdale virkelig vise seg å være «historisk».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
