oss 150 kroner!
Demokratene vant kongressvalget i USA i 2026 med et jordskred. Før valget oppfordret president Donald Trump velgerne til å tenke på ham og hans resultater når de stemte. Det ser ut til at de gjorde det.
Av Michael Roberts.
Rundt 124 millioner mennesker stemte ved valget, ifølge foreløpige tall fra University of Florida Election Lab. Det er opp fra 112 millioner i 2022 og 118,6 millioner i 2018. Selv om det totale antallet stemmer økte, lå valgdeltakelsen i 2026 likevel under både mellomvalget i 2022 og i 2018. Det betyr at mer enn halvparten av amerikanerne med stemmerett lot være å stemme da Trump og republikanerne fikk bank.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBlant de knapt 50 prosentene som stemte, var det en massiv bevegelse mot Demokratene. På landsbasis ledet Demokratene med hele 13 prosentpoeng, den største ledelsen som er registrert siden 1982. Det var det største kongressjordskredet på 50 år og det tyngste nederlaget for Republikanerne siden Watergate-tiden i 1974. Demokratene ender opp med inntil 255 seter i Representantenes hus, deres største flertall på nesten to tiår (218 seter er det som kreves for flertall). De får også 55 av de 100 setene i Senatet og kontrollerer dermed begge kamre.
Demokratene ledet i alle delstater og i alle demografiske grupper. Det gjaldt særlig velgere i alderen 18–29 år. Mens et lite flertall av hvite menn stemte republikansk, var det ikke tilfellet blant de under 30, der hvite menn ga Demokratene 57–40. I alle andre kategorier var forspranget større, og 96 prosent av svarte kvinner under 30 stemte demokratisk.
Dessuten identifiserte en tredjedel av ALLE velgere under 30 seg som «demokratiske sosialister», ifølge NBCs exit poll. Det er tre ganger så mange som blant dem under 30 som anså seg som Trump-/MAGA-tilhengere.
Sakene var tydelige. Ifølge data fra Pew Research Center fra oktober 2026 var økonomien førsteprioritet for 84 prosent av alle velgere, etterfulgt av 47 prosent som rangerte Iran-konflikten Trump startet. Helsevesenet kom også høyt opp. Stemmene til Demokratene var en stemme mot Trumps unødvendige krig mot Iran, de stigende matvare- og energiprisene, hans brutale angrep på innvandrere i gatene og avsky over hans korrupsjon, løgner og skrytende hovmod. Meningsmålinger viste at Trump har den laveste oppslutningen noen amerikansk president noensinne har hatt.
Dermed er en Kongress under Demokratenes kontroll i stand til å granske og utfordre Trumps handlinger og politikk og til å foreslå alternativer. Den venstreliberale økonomen Daron Acemoglu så Demokratenes seier som «en livline for USAs demokrati». Men bare en livline, for velgerne som brakte Trump til makten i 2024 og nå har vendt seg mot ham, kan lett svinge tilbake hvis Demokratene ikke leverer på de «obskøne nivåene av ulikhet i dette landet, den reelle krisen med levekostnader og det vanskelige problemet med å skape gode jobber for amerikanere med alle typer kvalifikasjoner …» Acemoglu mener at «verken de progressive demokratenes tillit til skatter, overføringer og tradisjonell regulering, sentristenes tilknytning til status quo eller ønsketenkningen hos dem som satser på KI-drevet «overflod» er radikalt nok.» Det skyldes at ting kommer til å bli verre i en KI-ledet økonomi.
Hva er løsningen ifølge nobelprisvinneren? Amerikanerne trenger «godt betalte jobber med karrieremuligheter for alle arbeidstakere, og særlig for dem uten høyere utdanning, som har blitt etterlatt i den postindustrielle økonomien de siste femti årene.» Det bør finnes en «gjennomførbar plan for å omdirigere KI, slik at denne lovende teknologien ikke formes av drømmene til en liten gruppe som er ute etter kunstig superintelligens og automatisering av mesteparten av det mennesker gjør. Vi må i stedet forklare hvorfor det er mulig og ønskelig å bygge arbeidstakervennlig KI, og hvordan dette kan skape jobber og anstendige inntekter for arbeidstakere.»
Samtidig er «levekostnadskrisen» akutt, og ikke bare i USA. Husholdninger over hele verden sliter med økte levekostnader på grunn av krigene og ettervirkningene av covid-19-pandemien, og lønningene henger ikke med i vedvarende prispress. Globale priser på mange råvarer har holdt seg høye i flere år, drevet først av pandemiens forsyningskjedemangler og deretter av krigene i Ukraina og Iran. Krigen i Midtøsten, som begynte i februar i fjor, har løftet den årlige globale inflasjonen mot 5 prosent, godt over 2-prosentmålet mange sentralbanker verden over har satt. Prisøkningene på nødvendighetsvarer som mat og energi har vært spesielt kraftige. Den globale matprisindeksen er opp 42 prosent siden pandemiens bunn i 2020. Og bare det siste året har råoljeprisene steget 57 prosent og dieselprisene 50 prosent. Faren er at inflasjonen kan akselerere ytterligere neste år hvis konfliktene i Midtøsten fortsetter ut dette året og lenger. De globale forsyningskjedene er allerede under nytt press, og veksten i internasjonal handel faller tilbake.
Det finnes mange utgiftsområder for amerikanske forbrukere, som helse, utdanning og barnepass, der kostnadene har løpt fra lønnsveksten de siste 20 årene. Men nå, siden pandemien, løper også prisene på mat, drivstoff og andre nødvendigheter fra lønnsveksten. For ett år siden steg konsumprisene i USA med 2,7 prosent fra år til år, mens arbeidstakernes gjennomsnittlige timelønn økte med 4 prosent. Nå stiger prisene med 3,5 prosent fra år til år, mens lønnsveksten har avtatt til bare 3,2 prosent. Reallønnen ble negativ allerede i april. I det siste året før valget falt gjennomsnittlig reell timelønn med 0,7 prosent.
Gjennomsnittlige boliglånsrenter har doblet seg siden slutten av pandemien til over 7 prosent i året. Som en følge av dette har boligmarkedet stupt i USA (og i Europa). IMFs boliglånsbaserte tilgjengelighetsindeks (som måler forholdet mellom faktisk inntekt og nødvendig inntekt for et typisk boliglån) viser kraftige fall. I USA falt indeksen fra rundt 150 til midt på 80-tallet (der verdier over 100 betyr at det er økonomisk overkommelig).
Til sammenligning økte de rikeste 10 prosentene av husholdningene sin medianformue fra 2,8 millioner til 3,67 millioner dollar under Biden og Trump, altså rundt 872 000 dollar eller 30 prosent, fra 2022 til 2025. De nederste 40 prosentene av husholdningene (etter inntekt) tapte terreng. Deretter undertegnet Trump sin «store, vakre» lov, som ga de største skattekuttene til dem helt på toppen.
Ikke rart at amerikanerne stemte Trumps republikanere ut. Men hva nå? Demokratenes ledere kontrollerer nå Kongressen, men hva foreslår de å gjøre? Hvor store er sjansene for at Demokratene har noen idé om hvordan de kan stanse økningen i inflasjon og levekostnader? Og kan eller vil de få slutt på krigene i Midtøsten og Ukraina som har bidratt til levekostnadskrisen?
Demokratene sier de vil rulle tilbake Trumps toll, reversere kuttene i Medicare, redusere helse- og boligkostnadene og øke reguleringen av teknologisektorer som KI. Men det blir ingen kutt i det groteske nivået på «forsvarsutgifter». Støtten til Ukraina i krigen mot Russland vil sannsynligvis til og med økes. I sin nye bok, Twilight of American Imperialism, beregner Jack Rasmus den svimlende økningen i amerikanske statlige «forsvarsutgifter» og -kostnader. Ifølge hans anslag har de samlede amerikanske forsvarsutgiftene mer enn doblet seg fra 1,5 billioner dollar i 2019 til svimlende 3 billioner neste år.
Det ser ut til at Demokratene ikke har noen idé om hvordan de skal kontrollere den akselererende inflasjonen, bortsett fra å stole på at sentralbanken (Federal Reserve) hever rentene, en politikk som bare vil øke sannsynligheten for resesjon. Og det finnes ingen forslag som snur den akselererende ulikheten.
Mye gjøres ut av i de store mediene og blant etablerte økonomer at den amerikanske økonomien går for fullt. Det stemmer at USAs reelle BNP-vekst er sterkere enn i Europa eller Japan, men det er neppe en høy standard å måle seg mot. Reelt BNP i USA økte med en årlig rate på 3,4 prosent i tredje kvartal 2026, et tilsynelatende stort byks fra andre kvartal. Men dette skjuler trenden. Den reelle BNP-veksten fra år til år avtar. Med 2,1 prosent i tredje kvartal 2026 var den nær et bunnpunkt siden pandemien. Den amerikanske økonomien vokser fortsatt, men med ikke mer enn 2 prosent i året.
Dessuten er USAs reelle BNP-vekst, investeringer og dermed jobber nesten helt avhengige av KI-investeringsboomen. Som den tidligere økonomiske rådgiveren i Det hvite hus, Jason Furman, har vist: «Den eneste store reelle økningen i byggevirksomhet i USA det siste året har vært datasentre, opp 64 prosent. Kraftverkene som forsyner dem er opp beskjedne 4 prosent, og alt annet er ned, med et særlig stort fall i industrien, ned 24 prosent, noe som er ned fra det som hadde vært en svært høy topp i 2024.»
Disse mega-investeringene klarer å øke produksjonen per arbeider. Arbeidsproduktiviteten økte med 3,6 prosent i tredje kvartal. Det betyr at trendveksten i produktivitet nå tilsvarer det langsiktige etterkrigsgjennomsnittet og ligger godt over takten på 1,5 prosent i syklusen 2007–2019.
Men vil dette vare? Det er allerede tegn til at KI-investeringsboomen/-boblen begynner å lekke, om ikke sprekke, i hvert fall i Asia. Og nå har Demokratenes seier utløst et salg i bredt definerte teknologi- og KI-aksjer, der Nasdaq falt 5,5 prosent på én enkelt handelsdag, fordi investorer frykter at en demokratisk Kongress vil stoppe eller bremse byggingen av datasentre.
Spørsmålet nå er om investorenes frykt for overinvestering og svekkede utsikter til lønnsomhet fra KI vil spre seg. Med mindre de enorme investeringene i datasentre og annet KI-relatert utstyr, brikker og programvare begynner å gi økt lønnsomhet, er ikke et krakk langt unna.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.
