
EU forbereder seg på mer antidiplomati sammen med Zelenskyjs Ukraina.
Oops, de gjør det igjen, for å parafrasere popikonet Britney Spears: Etter fjorårets «lån» – egentlig gave – på nitti milliarder euro til et av de mest åpenbart korrupte og samtidig totalt konkursrammede kameragregimene på jorden, gjør EU seg klar til å kaste enda 45 milliarder på Kiev, og redde sistnevnte fra forestående budsjettmessig hjertestans. Men dette må altså ikke forveksles med ytterligere 45 milliarder som fortsatt skal utbetales – som den andre delen av de 90 milliardene som nærmest ble pøst ut i går.

November 19, 2026
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDa disse 90 millionene kom gjennom, kalte noen observatører det EUs Plan B fordi EUs tyske ledelse – Friedrich Merz i Berlin og Ursula von der Leyen som holdt bunkeren i Brussel – egentlig ønsket å konfiskere russiske statlige eiendeler til over 200 milliarder euro i stedet. Men motarbeidet av Belgia (et land Berlin for lengst burde ha lært seg å ikke prøve å marsjere gjennom) og Italia (den gamle tyske allierte og hodepinen), måtte Fritz og Uschi nøye seg med kapitalmarkedene i stedet.
Å legge til ytterligere 45 milliarder – samtidig som ikke-EU-land oppfordrer til å hoste opp mer – må kalles Plan C.
Men la oss merke oss at denne gangen har vi i det minste sluppet de lange, sta og svært tyske forsøkene på først å plyndre Russland.
Det kan være et tegn på økende realisme eller på en følelse av at det å be om å bli inkludert i fredsforhandlinger med Moskva samtidig som man gjennomfører et stort ran av suverene eiendeler, ville være for absurd, selv etter EUs ofte kafkaske standarder.
I mellomtiden, la det ikke være noen tvil, det er omtrent den eneste positive gjetningen man kan, på et vis, gjøre om denne operasjonen. Vestlige mainstream-medier vil ikke slutte å kalle disse gigantiske almissene som «kreditter», men i realiteten vil EUs skattebetalere stå for regningen:
Formelt skal Ukraina betale tilbake til EU, men bare når Russland betaler «erstatninger» til Kiev. Det vil ikke skje, og dermed vil EUs budsjett, som lånene er sikret mot, bli belastet.
Kort sagt, det EU-etablissemanget igjen er i ferd med å gjøre, er å overlevere en svært stor bunke av sine undersåtters penger til Zelensky-regimet, mens sistnevnte – nesten som til gjengjeld – fortsetter å jakte på sine undersåtter til Vestens kjøttkvern-proxykrig mot Russland. Det er en slags avtale, helt klart. Å kalle det «rettferdig» ville være ganske perverst.
Det er dypt urettferdig, ikke bare mot de vanlige ukrainerne som betaler med liv og lemmer for denne svært ugentlemanaktige avtalen. Ennå ikke bedt – eller tvangsrekruttert på Ukraina-vis – om å ofre livet sitt, får også EU-borgere en dårlig behandling.
EUs borgere vil ikke bare være i pantsatt for totalt – per nå – på 135 milliarder euro, men de vil også ha den dystre tilfredsstillelsen å vite at disse milliardene definitivt ikke ble brukt på dem.
Og tidspunktet er mindre heldig: For det første, selv om EU for tiden hyper nyheten om at økonomien går bedre enn forventet, er vekstprognosene fortsatt svært beskjedne. Nøkkelindikatorer som inflasjon, det høye og økende nivået på offentlig gjeld, budsjettunderskudd og – nota bene – de høye kostnadene ved offentlig låneopptak (for eksempel å gi gaver til Kiev) forblir ugunstige.
Og så er det det faktum at stemningen mørkner når det gjelder å finansiere Ukraina. Marine Le Pen, den nye høyresidens frontkandidat til Frankrikes presidentvalg i 2027, har for eksempel utelukket å helle mer penger ned i Ukraina dersom hun vinner.
Frem til nå har Paris vært Ukrainas største økonomiske støttespiller innenfor EU etter Berlin. Flere mindre stater – nå Bulgaria, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia – har allerede trukket seg fra hyllester til Tysklands favorittregime under Zelenskyj. Et siste desperat forsøk fra Berlin på å presse dem til underkastelse har, i hvert fall foreløpig, ikke klart å bryte motstanden deres.
Og selv i Merz’ eget Tyskland – hvor han, må innrømmes, er den mest upopulære kansleren noensinne – er grunnlaget i ferd med å endre seg, om enn sakte: der har bistanden til Ukraina overgått migrasjon som det mest polariserende temaet fordi, som selv Spiegel – et radikalt sentrumspartiets organ på Ukraina-krigen – måtte innrømme, «solidariteten med Ukraina avtar, » og skapte «ett problem til» for regjeringen i Berlin. Så fint sagt.
Foreløpig er det praktisk talt sikkert at EU-etablissementet får viljen sin. Faktisk kan de dissidente regjeringene som våger å gjøre motstand godt bli straffet på den ene eller andre måten. Likevel, hvis det samme EU-etablissementet hadde noen form for fremsynthet, ville det ikke feire: Zoomer du ut, ser du et desperat forsøk på å kompensere med penger det EU mangler i politisk tyngde på grunn av sitt eget katastrofalt feilslåtte valg om å uten forbehold støtte den vestlige stedfortrederkrigen mot Russland.
I kamp med å i det hele tatt bli inkludert i fredsforhandlingene, vender lederne seg i bunn og grunn mot sine egne temaer og snylter dem enda litt – faktisk mye – mer. Ved å holde Zelensky-regimet flytende og i live, aksepterer det samme EU stille sitt forferdelige nivå av korrupsjon og underslag, for ikke å snakke om dets utbredte kriminelle aktiviteter, både hjemme og i utlandet, og sin autoritære holdning og brutalitet mot vanlige ukrainere.
En ikke så fjern dag kan både vanlige EU-borgere og ukrainere godt våkne opp og se hvor sinnssyk, urettferdig og, sist, men ikke minst, sløsing denne politikken er. Da vil det komme en ekte gjengjeldelse
Tarik Cyril Amar publiserte denne artikkelen i dag på sin substack.
Les også: Et Europa i opprør mot boligmangel, krisepolitikk og krig
Ov
oss 150 kroner!


