Ikke diskrediter Azov. Bare ikke spør om de mishandlede mennene.

Når torturanklager truer en heroisk fortelling: De ubehagelige spørsmålene Azov må svare på.

«Ikke diskrediter Azov»

2. november eksploderte sosiale medier over et fotografi av en 14 år gammel gutt som ble eskortert ut av et hus i Soniachna-gaten 7A i Petropavlivska Borshchahivka, like utenfor Kiev. Huset viste seg å være et hemmelig anlegg for nylig mobiliserte rekrutter og desertører fra det ukrainske militæret. Som det senere kom frem, hadde 26 tjenestemenn blitt holdt der, hvorav minst fire bar umiskjennelige tegn på å ha blitt slått.

Det første Azov-korpset i Ukrainas nasjonalgarde bekreftet at eiendommen tilhørte enheten . Nesten umiddelbart publiserte korpssjefen, Denys Prokopenko, kjent under kallesignalet «Redis», en video som omhandlet hendelsene i Petropavlivska Borshchahivka. Hans forargelse var imidlertid ikke rettet mot den tilsynelatende mishandlingen av mennene som ble holdt fanget på anlegget, men mot de som gjorde oppmerksom på det.

Folk som, hevdet han, «ikke hadde noe som helst med å forsvare landet å gjøre» og «ikke gjorde noe for å støtte forsvarsstyrkene», «drev i stedet med sabotasje bak linjene», «miskrediterte ukrainske soldater» og «skapte et bilde som tjener Russlands interesser». Han oppfordret offentligheten til ikke å «spille fiendens navn», ikke å «iscenesette provokasjoner», ikke å «miskreditere Azov-enheten» og ikke å «besudle det ukrainske militærets ære».

Men man kan med rimelighet spørre: Hva kan muligens gjøre mer for å diskreditere Azov enn oppdagelsen av forslåtte menn som blir holdt inne i et av byens hemmelige anlegg?

Spørsmålene stiller seg praktisk talt selv. Hvem slo disse mennene, og hvorfor? Hvorfor ble de holdt i et privat hus i stedet for å bli behandlet på et sykehus? Hvorfor ble de bevoktet som kriminelle? Under hvilke forhold ble de holdt i varetekt? Hvor lenge hadde de blitt holdt der? Ble de utsatt for mishandling, nedverdigende behandling eller tortur?

Og kanskje det mest urovekkende spørsmålet av alle: Hva drev Azov egentlig med å drive et slikt anlegg i utgangspunktet?

Valentyna: Redningsmann eller «provokatør»?

Om morgenen 2. november kjørte en ambulanse opp utenfor huset i Soniachna-gaten i Petropavlivska Borshchahivka. Ut kom Valentyna Moloda, 49, kledd i en rød ambulanseuniform. Hun hadde kommet for å gå inn i bygningen og finne ut om det ble holdt ukrainske tjenestemenn inne, som ifølge informasjon hun hadde mottatt, hadde et presserende behov for medisinsk behandling.

She was accompanied by Serhii Radzytskyi, a 31-year-old war veteran who introduced himself as the ambulance driver.

The two called the police, asking officers to investigate reports that men were being unlawfully detained inside the house, as the law required. The police arrived. They subsequently issued an official statement declaring that reports of the “alleged unlawful detention of people” were “untrue.”

Likevel nektet betjentene å la Valentyna komme inn i bygningen for å bekrefte forsikringene sine.

I timevis forhandlet Valentyna med politiet, samtidig som hun dokumenterte innsatsen sin på sosiale medier. Ryktet spredte seg. Mer enn hundre mennesker samlet seg utenfor eiendommen. Spenningene eskalerte til konfrontasjoner med politiet. Egg ble kastet på betjenter. Demonstranter prøvde å tvinge opp portene og bryte seg inn på området.

Blant dem var Oleksii, en 14 år gammel gutt som klatret opp på porten, ropte til soldatene inne og kastet steiner mot bygningen. Han ble deretter slått med en spade, noe som fikk ham til å falle ned i bygningen. Da han var inne, sier han, ble han slått med «en spade, føtter og knyttnever». Gutten hevder også at klærne hans, inkludert undertøyet, ble kuttet opp, slik at han sto «nesten naken».

Etter hvert som konflikten trakk ut, ble Valentyna desperat. Hun falt ned på kne foran politibetjentene og tryglet om å få komme inn for å nå de skadde mennene som hun trodde ble holdt der i alvorlig tilstand. Bildet av en kvinne i ambulanseuniform som kneler foran væpnede politibetjenter spredte seg over det ukrainske internettet og fremkalte et utbrudd av sinne og vantro.

Etter flere timer med konfrontasjon fikk Valentyna endelig lov til å forlate bygningen, og tok med seg fire synlig skadede menn. De fleste hadde blåmerker rundt øynene, noe som tydet på mulige slag.

Oleksandr Pivnenko, sjefen for Ukrainas nasjonalgarde, som hadde ankommet stedet, ga ingen forklaring på hvorfor alle fire mennene bar tegn på skader – eller om de hadde fått skikkelig medisinsk behandling mens de ble holdt inne i huset.

Redder menig Andrii

Blant de fire mennene var Andrii Kuleshov, 36. Han var grunnen til at Valentyna hadde kommet til huset i Petropavlivska Borshchahivka i utgangspunktet. Hun handlet på forespørsel fra hans slektning, Tetiana Kirieieva.

Den 20. august ble Andrii tvangsmobilisert til Kyiv. Dagen etter flyktet han fra militærenheten sin før han i det hele tatt nådde frem til en treningsleir. Kort tid etter gjennomgikk han en større operasjon. Han fikk en magestomi.

Enkelt sagt hadde han en kirurgisk laget åpning i magen.

24. september pågrep Azov-soldater ham. De skal ha brukket beinet hans.

Så tok de ham med til huset i Petropavlivska Borshchahivka.

Under vakt. Inn i en kjeller. Med stomi i magen. Der ble han slått, ifølge familiens beretning.

Og holdt i 37 dager.

Tetiana, klar over Andriis medisinske tilstand og omstendighetene rundt hans arrestasjon, kjempet for å få ham innlagt på sykehus. Hun håpet at når han ble innlagt, kunne han gjennomgå en skikkelig militærmedisinsk evaluering – en som ville avgjøre om han var skikket til tjeneste basert på hans faktiske helsetilstand, snarere enn militærets tilsynelatende besluttsomhet om å holde ham i uniform.

Men de nektet gjentatte ganger tillatelse til å ta ham med til sykehus.

I mellomtiden, ifølge Tetiana, krevde Azov-personell penger fra Andriis familie. De ba henne betale en «bot» på 100 000 hryvnia (2400 dollar) for hans uautoriserte fravær fra militærtjeneste – en straff uten juridisk grunnlag.

Tetiana kontaktet en advokat, som sendte formelle henvendelser til Ukrainas statlige etterforskningsbyrå og militæradvokatembetet. Likevel, ifølge familiens beretning, kom en tjenestemann til Andrii midt på natten og slo ham igjen etter at advokatene besøkte ham.

Likevel kom det ikke noe svar.

Den 30. oktober henvendte Tetiana seg til Valentyna Moloda for å få hjelp. Valentyna lovet å få Andrii ut.

Moloda er en lege som spesialiserer seg i kosmetisk medisin, med bakgrunn fra kirurgi. Hun jobbet i årevis på en plastikkirurgisk klinikk og driver nå sin egen private praksis, Moloda-Ya , som spesialiserer seg på «gerontologi, estetikk, plastisk og rekonstruktiv kirurgi».

Ifølge etterforskerne hadde Moloda tilbudt det hun kalte «nødevakueringer» fra militære rekrutteringssentre og militære enheter ved hjelp av ambulanse.[3] Slike operasjoner har blitt én måte i Ukraina å hente ut menn som har blitt tvangsmobilisert.

Etterforskerne hevder at Moloda tok 107 000 hryvnia (omtrent 2600 dollar) for tjenestene sine. De hevder også at hun kjøpte en ambulanse bare dager før hendelsen spesifikt for å hente Andrii.

Ukrainske myndigheter arresterte og fengslet både Tetiana og Valentyna, anklaget for å ha hindret «lovlige aktiviteter til Ukrainas væpnede styrker». Begge ble beordret varetektsfengslet i to måneder uten mulighet for kausjon.

Andrii ble endelig innlagt på sykehus. Han får nå den medisinske behandlingen han trengte.

De to kvinnene som kjempet for å få ham den omsorgen sitter bak murene.

Azovs torturkammer er ikke et isolert tilfelle: «Gropsystemet» i Ukrainas militære

Til dags dato har ingen i Azovs ledelse forklart hvorfor Andrii, en mann med magestomi, ble holdt under vakt på anlegget i Soniachna-gaten i 37 dager. Hvilken tenkelig militær verdi kunne en mann i hans tilstand ha hatt?

Heller ikke har noen offentlig tatt for seg påstandene fra Tetiana og advokaten hennes: at Andrii ble brutalt slått inne i bygningen, holdt seg innesperret i en kjeller under uhygieniske forhold til tross for at han hadde postoperative sår som krevde spesialisert medisinsk behandling, og at slektningene hans ble presset til å betale bestikkelse for å sikre sykehusinnleggelse for ham.

Azovs ledelse har også unngått å forklare hvorfor de tre andre mennene som ble innlagt på sykehus 2. november bar tydelige tegn på juling. Hvem påførte dem disse skadene? Og hvordan pådro de seg dem mens de tjenestegjorde under Azovs kommando – og ingen andres?

Det vi vet kommer fra Pavlo Kurchenko, kallesignal «Kil», sjefen for militærenhet 3121 i Nasjonalgardens første Azov-korps, som hadde tilsyn med anlegget i Soniachna-gaten.

Ifølge Kurchenko ble en av mennene, Oleksandr Perminov, plassert der fordi han hadde til hensikt å reise bort uten permisjon og oppfordret andre til å gjøre det samme. En annen, Ivan Yareshko, skal ha vært sterkt beruset av narkotika og oppført seg aggressivt mot medsoldater. En tredje, Oleksandr Pavliuchenko, skal ha misbrukt alkohol.

Med andre ord ble alle fire mennene, inkludert Andrii, ansett som «problemsoldater». Og problemsoldater trengte tydeligvis «korrigerende tiltak». Det er her historien om ett hus utenfor Kyiv begynner å se ut som noe mye større.

I årevis har beretninger fra ukrainsk militær beskrevet et system med utenomrettslig straff kjent som yamy – bokstavelig talt «groper». Noen ganger er dette faktiske hull gravd ned i bakken. Noen ganger er de bur. Noen ganger er de isolerte rom eller bygninger, som det i Soniachna-gaten.

Det de har til felles er deres påståtte formål: Å straffe soldater som kommandører anser som brysomme, ulydige eller uvillige til å adlyde ordre – inkludert ordre om å delta i angrepsoperasjoner – samt de som er anklaget for desertering eller å ha vært borte uten permisjon.

Ifølge beretninger om praksisen blir soldater som er innesperret i disse provisoriske interneringsstedene utsatt for psykisk og fysisk mishandling, inkludert behandling som kan tilsvare tortur. De kan bli fratatt tilstrekkelig mat, vann, søvn og medisinsk behandling. Alvorlig mishandling skal angivelig brukes som et middel til «omskolering» – og som en advarsel til alle andre som vurderer å være trassig.

En fersk journalistisk undersøkelse av den ukrainske militærenheten kjent som Skelia avdekket påstander om lignende praksiser, inkludert fysisk mishandling og nedverdigende forhold under innesperring. Men beretninger fra flere kilder antyder at disse «gropene» ikke bare er avvikene til én useriøs kommandør eller én spesielt brutal enhet. De peker på en potensielt systemisk praksis innenfor et militært vesen som sliter med lav moral, uvillige rekrutter og utbredt uautorisert fravær.

Mot den bakgrunnen reiser funnet i Soniachna-gaten en urovekkende mulighet.

Hva om bygningen ikke var et isolert interneringssted, men en del av det samme uformelle straffesystemet?

Hva om også Azov hadde sin egen «grav» – et sted hvor soldater som ble ansett som brysomme ble sendt for å bli «omskolert»? Og hva om julingene og den påståtte mishandlingen ikke var disiplinfeil, men selve instrumentene som disiplin ble håndhevet gjennom?

I så fall handler ikke skandalen bare om at menn ble slått inne i et Azov-kontrollert anlegg. Det handler om at anlegget kan ha eksistert nettopp for å muliggjøre slik behandling.

Omdømmet som er verdt å redde – og mennene som ikke er det

I årevis har menneskerettighetsorganisasjoner dokumentert troverdige påstander om tortur og andre alvorlige overgrep som involverte Azov -krigere. Den amerikanske kongressen begrenset militær bistand til Azov på grunn av dens ekstremistiske opprinnelse. I 2024 opphevet Washington restriksjonene. Azov, Zelenskyj-regjeringen og deres vestlige allierte hadde brukt år på å møysommelig rehabilitere enhetens image og forvandle en en gang så beryktet formasjon til den berømte eliten i ukrainsk militær.

Så kom huset i Petropavlivska Borshchahivka.

Og plutselig var de gamle spørsmålene tilbake.

Ikke rart at Azovs ledelse hastet med å forsvare sitt rykte i stedet for å svare på dem. Anklagene var kjente: sabotasje, provokasjoner, russisk propaganda, diskreditering av militæret. Men tortur blir ikke russisk desinformasjon bare fordi de påståtte gjerningsmennene bruker ukrainske uniformer.

Azov er heller ikke nødvendigvis et unntak. Beretninger om straffende «groper», juling, nedverdigende behandling og nektelse av medisinsk behandling tyder på et bredere system for utenrettslig straff innenfor Ukrainas væpnede styrker – et system som fortjener langt mer gransking enn det har fått.

Vestlige regjeringer har i mellomtiden vist liten appetitt for å konfrontere slike påstander. De har investert for mye politisk og moralsk kapital i Ukrainas militære til å ønske bevis som kompliserer dets heroiske image velkommen. Men en rettferdig krig rettferdiggjør ikke tortur. Og menneskerettigheter betyr ingenting hvis de bare gjelder ens fiender.

I årevis har Azov kjempet for å overbevise verden om at den ikke lenger er det kritikerne en gang anklaget den for å være. Nå har den en mer presserende oppgave: å forklare hvorfor menn angivelig kom ut av et anlegg under dens kontroll, som var forslått.

Du kan ikke hvitvaske en torturpåstand ved å kalle de som avslører den for forrædere. Og du kan ikke forsvare Azovs ære ved å nekte å etterforske hva Azov kan ha gjort.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Marta Havryshko.