oss 150 kroner!
I en fersk artikkel belyser Thomas Fazi hvordan begreper som «hybridkrig» og «fake news» i økende grad brukes for å skape frykt og kontrollere narrativet. Den massive advarselen mot avanserte, statskontrollerte desinformasjonskampanjer pumper daglig ut av våre etablerte medier. Alt er angivelig storpolitikk, og fienden er overalt. Slike analyser trekker tankene mine uvilkårlig tilbake til en absurd hendelse i 1997/1998. En historie som med all ønskelig tydelighet viser hvor ufattelig lite som skal til før etablerte medier, gravalvorlige journalister og storpolitikken svelger agnet rått – bare det bekrefter deres forutinntatte fiendebilder.
Kjernen i dramaet var opprinnelig to av fire gjenlevende beluga kaviarstører (en størart fra Det kaspiske hav) ved Akvariet i Bergen. Dette var ikke hvilke som helst fisker; de kom bokstavelig talt i bagasjen som en høytidelig gave fra selveste Nikita Khrusjtsjov da han under et statsbesøk besøkte Bergen og akvariet den 1. juli 1964. (Dette var tre måneder før han ble avsatt i et ublodig palasskupp.)
Den lengstlevende av disse fiskene fikk treffende nok navnet «Nikita» og levde helt til 1999. Selv lenge etter den kalde krigen var denne levende gaven et stykke storpolitisk historie i bassenget.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herSpol frem til 1997. Akvariet hadde fått ny direktør (som for øvrig senere fikk sparken for ulovlig import av giftslanger, men det er en annen historie). Blant flere av oss på Frøya var det en liten – og velbegrunnet – bekymring for at hans kvalifikasjoner ikke holdt mål. Under et romjulsselskap i 1997 klekket vi derfor ut et velrettet pek for å sette den nye direktørens kompetanse på prøve.
Vi forfattet et brev, angivelig fra russiske myndigheter. Russerne var tilsynelatende dypt urolige for hvordan det sto til med Khrusjtsjovs nasjonalgave under den nye ledelsen, og krevde fiskene tilbakelevert. For å gi brevet full autentisitet, allierte vi oss med lektor Henrik F. ved det norske gymnaset i Moskva.
Lektoren fikk elevene sine til å oversette teksten vår til plettfri russisk med tilhørende stempler, før brevet til slutt ble postlagt og sendt direkte fra den russiske hovedstaden.
For at spøken ikke skulle forårsake en fullskala diplomatisk krise, hadde vi bygget inn en bunnsolid sikkerhetsventil: Den aller siste setningen i brevet oppga undertegnede, Steven Crozier, som norsk kontaktperson. Direktøren som leste teksten til ende, ville dermed umiddelbart forstå at dette var en intern spøk.
Brevet brukte litt tid i postgangen, men rundt påsketider 1998 smalt det. Det russiske dokumentet hadde havnet hos en babushka i Bergen for oversettelse tilbake til norsk. Og her skjedde det som i dagens terminologi ville blitt kalt en «kritisk brist i informasjonskjeden»: Hun utelot den aller siste setningen. Sikkerhetsventilen forsvant.
Resultatet var en total nedsmelting. Det som var designet som et julepek, ble over natten transformert til storpolitisk alvor. Fiskeribladet slo saken stort opp, og Bergens Tidende fulgte tett på. Miljømagasinet Fremtiden i våre hender (og et tilsvarende magasin i Tyskland) kastet seg over historien. Det absurde narrativet om at den russiske bjørnen nå truet Norge over en fiskegave fra Khrusjtsjov, var tydeligvis for godt til å sjekkes i hjel. Omtalen fikk bergenserne til å flokke til akvariet for å se «Nikita».
Det toppet seg da NRKs stjernekorrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld med dypeste alvor konfronterte president Boris Jeltsin med «stør-krisen». Den russiske storavisen Izvestia gjenga saken. Tyske nyhetssendinger formidlet til sine seere at det nå var diplomatisk isfront. En samlet vestlig medieoffentlighet lot seg rive med, fullstendig blinde for at hele «den hybride operasjonen» var klekket ut på et norsk juleselskap.
Livet imiterer som kjent kunsten, og historien fikk i mars 1999 en mørk og tragikomisk epilog. En vikar ved Akvariet presterte å fylle saltvann i tanken til ferskvannsfiskene. Dermed endte dagene for den nevnte «Nikita», den siste gjenlevende russiske støren, som døde av feilbehandlingen. Hendelsen fikk påny internasjonal oppmerksomhet og ble omtalt i den engelskspråklige avisen The Moscow Times.
Umiddelbart skjøt konspirasjonsteoriene fart: Var dette en bevisst sabotasjeaksjon? Fiskene som overlevde saltvannet i samme tank viste seg nemlig å være av en amerikansk/kanadisk art. Drapet på «Nikita» ble raskt tolket som et storpolitisk attentat for å skape «maktbalanse» i tanken, siden det nå manglet en russer for å holde amerikanerne i sjakk.
Når vi i dag teppebombes med medienes og politikernes advarsler om sofistikerte «hybride trusler», bør vi trekke pusten dypt og huske påsken 1998. Frykt er en valuta som elskes av redaktører. Det establishment-mediene den gang solgte inn som en internasjonal hendelse, var i realiteten bare en test av en «uskikket» direktør – forsterket av en utelatt setning fra en oversetter.
Det kreves ikke alltid et enormt, statlig propagandaapparat for å skape «fake news». Noen ganger er alt som trengs en ukritisk presse som er så forblindet av sin egen frykt, at de gladelig lar seg styre av en babushka i Bergen. Neste gang alarmen går i redaksjonene, kan det være verdt å spørre seg om de bare har mistet den siste setningen.–
Steven Crozier
