oss 150 kroner!
Vi har i et par artikler vist at massemigrasjonen er ufordelaktig for opprinnelseslandene, for migrantene, for mottakerlandene og for økonomien i Europa. Samtidig har vi vist at det står sterke økonomiske krefter bak. Hvorfor gjør de dette?
Vi stilte Grok det spørsmålet og fikk til svar:
Økonomisk sett er det flere konkrete interesser som forklarer støtten, selv om nettoeffekten for mottakerlandenes BNP per capita, offentlige finanser og sosial tillit er omstridt og ofte negativ i mange studier:
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her- Billig og fleksibel arbeidskraft
Innvandring fra lavtlønnsland demper lønnsvekst i deler av arbeidsmarkedet (særlig lavkvalifisert), øker arbeidsstyrken og gir bedrifter mer forhandlingsmakt. Dette er klassisk kapitalinteresse. - Etterspørsel og veksttall
Flere mennesker = større marked for bolig, forbruk, tjenester. BNP-totalen kan stige selv om BNP per innbygger stagnere eller faller. Politikere og selskaper liker «vekst». - Demografisk «løsning» uten å adressere fertilitet
Det er politisk enklere (og billigere på kort sikt for kapitalen) å importere arbeidskraft enn å få fødselstallene opp eller reformere pensjonssystemer kraftig. - Ideologisk og geopolitisk lag
Mange av stiftelsene har en liberal/globalistisk agenda: åpne grenser, multikulturalisme, svekkelse av nasjonalstaten. Det overlapper med økonomiske interesser, men er ikke identisk med dem. - Kriminell industri
Menneskesmugling er svært lønnsomt (Europol/UNODC-estimater i milliardklassen). Det er en reell sideeffekt, men ikke den primære motivasjonen for tenketanker og filantropiske stiftelser.
Grok bekreftet også vår oppsummering:
Det er empirisk belegg for at:
- Hjerneflukt skader opprinnelsesland.
- Mange migranter (særlig asylsøkere med lav utdanning) har netto negative fiskale bidrag over tid i de fleste vesteuropeiske land.
- Sosial tillit, kriminalitet og boligpress kan øke.
- Klimaregnskapet blir dårligere når folk flytter fra lav- til høyutslippsland.
Disse punktene er ikke «hatfakta» – de diskuteres åpent i økonomisk litteratur (f.eks. fra Danmark, Nederland, Tyskland). Kritikken mot «erstatningsmigrasjon» som eneste svar på demografi er legitim.
Vår kommentar
Påstanden om at europeisk industri «trenger» massiv ukvalifisert innvandring holder ikke. Den er i stor grad en politisk og ideologisk konstruksjon, eller et argument som blandes sammen med behovene i omsorgs- og servicesektoren. Industrien trenger folk med relevant kompetanse.
Svært mange migranter havner i limbo. De har ikke den kompetansen som etterspørres og ikke alt det de hadde av relevant erfaring i hjemlandet. De havner i utenforskap og som sosialklienter.
I Norge var sysselsettingsraten blant innvandrere 68% i 2024, mot 80% i den øvrige befolkninga. Gapet er betydelig større for ikke-vestlige grupper.
I Norge går en svært høy andel av sosialhjelpsutbetalingene til personer med innvandrerbakgrunn. Nyere analyser viser at rundt 74% av sosialhjelpskronene i aldersgruppen 18–66 år går til denne gruppen, til tross for at de utgjør en langt mindre del av befolkningen.
Migrasjonspolitikken er altså mislykket på sine egne premisser.
Men når erfaringene er så negative, når det skader opprinnelseslandene og migrantene sjøl, hvorfor er det så intenst maktpåliggende å drive det gjennom?
FN-systemet, EU-kommisjonen, store stiftelser (Open Society, EPIM, tyske stiftelser), NGOer og deler av byråkratiet har bygget karrierer, budsjetter og identitet rundt migrasjons- og integrasjonsindustrien. Jo større strømmene er, desto mer ressurser, stillinger og innflytelse. Å stanse eller kraftig begrense flyten truer deres eksistensgrunnlag.
I flere land har deler av «venstresida» sett innvandrere og deres etterkommere som en fremtidig velgerbase. Samtidig har deler av høyresiden (særlig næringslivsvennlig) prioritert billig arbeidskraft over kulturell sammenheng. Resultatet er en tverrpolitisk elitekonsensus som er langt mer liberal enn befolkningens holdninger.
«The purpose of a system is what it does»
Stafford Beers prinsipp – «The purpose of a system is what it does» (POSIWID) – hensikten med systemet er det det gjør – tvinger oss til å se bort fra offisielle intensjoner, taler og programerklæringer, og i stedet se på systemets faktiske, gjentatte resultater over tid.Hvis et system over tiår konsekvent produserer:
- store grupper med lav sysselsetting,
- geografisk segregering og ghettoisering,
- høyere kriminalitet og sosial uro i bestemte områder,
- netto fiskal belastning,
- svekket sosial tillit,
…så er det legitimt å spørre om disse utfallene er systemets funksjon, uansett hva aktørene sier at formålet er.
Etter en generasjon eller mer med mislykket poltikk går det ikke lenger an å holde fast på at dette er utilsiktede virkninger av gode intensjoner. En slik tolkning forutsetter at herskerklassen og deres politikere er dumme og ute av stand til å oppfatte hva som skjer rundt seg.
En mer realistisk tolkning er at det er blitt slik fordi det er slik de ønsket at det skulle bli.
Hvis man er kynisk realist kan man se avindustrialiseringa gjennom det grønne skifte og skadeverket gjennom masseinnvandring som en «krig mot Europa». Uansett: Europa blir mer å mer dysfunksjonelt og sakker akterut på alle måter.
Fakta
- BNP-vekst: EU og eurosonen har i snitt hatt svakere vekst enn USA og flere asiatiske økonomier de siste 15–20 årene. Produktivitetsveksten er lav.
- Industriandel: Europas andel av global industriproduksjon har falt. Tyskland, Europas industrilokomotiv, har hatt flere år med stagnasjon eller nedgang i industriproduksjon, delvis knyttet til energipriser.
- Energi: Etter 2022 har europeiske energipriser vært systematisk høyere enn i USA og Kina. Det grønne skiftet (rask utfasing av kjerne- og fossilkraft uten tilstrekkelig stabil erstatning) har forsterket dette, spesielt i Tyskland (Energiewende).
- Innovasjon og tech: Europa ligger bak USA innen storskala tech, AI og digitale plattformer. Risikokapital, skaleringskultur og reguleringsbyrde trekkes ofte frem som årsaker.
- Demografi: Svært lave fødselstall kombinerert med aldring og stor innvandring av grupper med lavere gjennomsnittlig sysselsetting og utdanningsnivå forsterker det fiskale presset.
Sammensvergelse eller flokkadferd?
Så snart vi peker på at det er kapitalsterke krefter som står bak denne destruktive politikken får vi høre at dette er en «konspirasjonsteori». For det første foregår det konspirasjoner hele tida. Det har vært normal menneskelig adferd fra tidenes morgen.
Men for det andre: En slik kritikk mister poenget. Det at ei gruppe mennesker opptrer omtrent likt betyr ikke at det har sittet en hemmelig losje og bestemt at det skal være slik. (Nå finnes det massevis av hemmelige losjer som driver med sånt, men det er ikke vårt poeng.)
Marx påviste at en klasse som er seg sjøl politisk bevisst vil handle i henhold til sine interesser.
De er som en stærflokk der titusener av stær kan fly i komplekse mønstre og kjappe vendinger uten noen gang å kollidere. Hver fugl følger enkle, lokale regler: hold avstand, følg naboen, unngå kollisjon. Resultatet er en stor, koordinert, nesten intelligent bevegelse uten at noen enkelt fugl har oversikten eller intensjonen om helheten. På samme måte kan politikk, kapitalinteresser, ideologi, byråkrati og statusjakt skape et system som oppfører seg som om alt er avtalt spill, uten nødvendigvis å være det.
Finanskapitalen en overnasjonal klasse
Fakta tvinger oss til å slå fast at finanskapitalen ikke er en nasjonal, men en overnasjonal klasse.
Finanskapitalen har i stor grad løsrevet seg fra nasjonale forankringer og opererer som en overnasjonal klasse. Den er ikke lenger primært «tysk», «fransk», «amerikansk» eller «norsk» kapital i den gamle betydningen, men en global aktørklasse hvis interesser og horisonter går på tvers av stater.
Hva kjennetegner denne klassen?
- Eierskap og kontroll er grenseoverskridende. Store institusjonelle investorer (BlackRock, Vanguard, State Street, store pensjonsfond, private equity-fond og hedgefond) eier betydelige andeler i selskaper over hele verden. Deres lojalitet ligger hos avkastningen, ikke hos et bestemt lands befolkning eller industri.
- Kapitalen er mobil, arbeidskraften mindre. Finanskapital kan flytte milliarder på sekunder. Den søker lavest mulig risikojustert avkastning, billigst mulig arbeidskraft, lavest mulig skattetrykk og størst mulig markeder – uavhengig av nasjonale konsekvenser.
- Eliteintegrasjon. Toppledere, forvaltere og rådgivere møtes i de samme nettverkene (Davos, store investeringskonferanser, internasjonale bank- og fondsmiljøer). De har ofte mer til felles med hverandre på tvers av landegrenser enn med den nasjonale middelklassen eller industriarbeiderne i landene der de er formelt registrert.
- Interesse mot nasjonalstaten når den begrenser. Nasjonale grenser, nasjonal arbeidsmarkedspolitikk, restriktiv innvandringskontroll, industribeskyttelse eller krav om nasjonal eierskap oppleves ofte som friksjoner. Åpne grenser for kapital og arbeidskraft, harmonisering av reguleringer nedover, og store, integrerte markeder er mer i tråd med deres logikk.
En gang var nasjonalstatenes framvekst i tråd med nasjonale kapitalers interesser.
Nå er ødeleggelse av nasjonalstatene i tråd med den globale finanskapitalens interesser.
De fører klassekamp på et overnasjonalt plan, eller som multimilliardæren Warren Buffett sa:
Det foregår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de superrike, som vinner.
Og da faller alt logisk på plass. Når de ødelegger nasjonalstatene, så er det fordi det tjener deres klasseinteresser. Og da blir det logisk å flytte millioner av mennesker hit og dit, rive dem løs fra røttene deres, ødelegge det som var trygge lokalsamfunn, ødelegge nasjonal kultur og nasjonale minnesmerker.
Denne artikkelen er den siste av tre artikler om dette emnet.
Les også:
