«De hadde aldri til hensikt å skape like konkurransevilkår»

De ba det globale sør om å privatisere og liberalisere i utviklingens navn. Men hva om utvikling aldri var målet?

Kinas industrielle vekst forårsaker en reell forstyrrelse av verdensøkonomien.

Jostein Hauge, politisk økonom ved Cambridge og forfatter av Fabrikkens fremtid: Hvordan megatrender endrer industrialiseringen, bestrider ikke det.

«Forstyrrelsen er reell», sa han til meg.

Hvis det originale China Shock handlet om leker, t-skjorter og hvitevarer, handler det nye China Shock 2.0 om alt innen høyteknologi: elektriske kjøretøy, batterier og droner. På en måte har det vært mye mer destabiliserende for den utviklede verden å akseptere det, fordi det alltid har blitt antatt at Kinas vekst var «innhentingsvekst», basert på billig arbeidskraft, «meg-to»-produkter og teknologioverføring fra avanserte økonomier. Da Kina begynte å innovere og produsere produkter som ikke bare er god verdi eller til og med god kvalitet, men bedre enn det USA eller Tyskland kan lage, var responsen skurkaktig fremstilling.

«Jeg så en slags tilbakevendende reaksjon, spesielt fra folk basert i Europa og folk basert i Nord-Amerika, at ja, wow, det er farlig», sa Hauge, som ofte deler fakta om Kinas fremgang på X, «vi må stoppe Kina».

For Hauge, en utviklingsøkonom som tok doktorgraden sin om industripolitikk i Etiopia, var dette en merkelig respons.

Som utviklingsøkonom behandler Hauge utviklingsvekst som noe vi utvetydig bør omfavne hvis vi ønsker å eliminere fattigdom og skape en mer rettferdig verden, ærlig talt. Men Kinas vekst blir langt fra feiret, men i økende grad behandlet som et problem.

«Vi må virkelig ta et skritt tilbake og se på dette øyeblikket og spørre oss selv: Hvis vi ikke er enige med Kinas fremgang fra et vestlig perspektiv, er vi i det hele tatt enige med ideen om at det globale sør utvikler sine økonomier?»

Å sparke bort stigen

Stopp meg hvis du har hørt denne før…

«Tollsatser er et økonomisk analfabetisk dødvektstap».

«Industripolitikk er bare politikere som velger vinnere og tapere, og å beskytte en nystartet industri skaper bare ineffektive etablerte aktører».

«Hvis et fremmed land subsidierer eksporten sin, bør forbrukerne dine takke for en gratis lunsj».

Dette er Econ 101-tropene jeg vokste opp med, tok for gitt og gjentok. Derfor ble jeg sjokkert da jeg hørte nobelprisvinnende økonom Paul Krugman, en standhaftig mangeårig motstander av tollsatser, gjøre et unntak for kinesiske elbiler.

«Jeg tror at betingede tollsatser på kinesiske biler sannsynligvis vil bli nødvendige», sa han til Bloomberg i juni.

Kina utviklet seg ikke bare i strid med det vanlige rådet om å holde seg til frihandel og unna statlig inngripen og industripolitikk, de har blitt så suksessrike at de til og med har fått tollhateren Krugman til å «motvillig» omfavne tollsatser.

«For å være ærlig, var ikke Kina det første landet. Hvis du leser en bok som heter Kicking Away the Ladder av den koreanske økonomen Ha Jun Chang, snakker han om hvordan historisk sett alle land som har utviklet seg og industrialisert seg med suksess i stor grad har brukt proteksjonistiske tiltak», sa Hauge.

Så, for eksempel, gjennom hele 1800-tallet var USA det mest proteksjonistiske landet i verden, målt etter de høyeste gjennomsnittlige tollsatsene.

Hauge ønsket også å avkrefte myten om at Kina omfavnet frihandel. Selv om Kina innførte markedsorienterte reformer fra 1980-tallet og utover og integrerte seg mer i den kapitalistiske verdensøkonomien, gjorde de dette med svært sterke kapitalkontroller, full kontroll over finanssystemet og mange statseide foretak og tunge industrisubsidier.

«Dette var slett ikke den samme liberaliseringen som for eksempel skjedde i Afrika sør for Sahara og også Latin-Amerika omtrent samtidig, som mer eller mindre var en nedbygging av staten», sa Hauge. «Kina har trosset frihandel, ikke overholdt den».

Det globale etablissementets entusiasme for frihandel var drevet av det faktum at Vesten nøt godt av den. Vesten nøt til og med godt av at Kina ble mer integrert i den globale økonomien, helt til ganske nylig.

«Hva har skjedd nå? Vel, nå truer Kina Vestens, og spesielt USAs, hegemoniske posisjon. Så nå er det plutselig mer vanlig å kreve tollsatser, å kreve industripolitikk».

Det brå skiftet i industripolitikk fra verdens rikeste land kan være vanskelig å akseptere når de har pålagt utviklingsland frihandel og markedsliberaliseringspolitikk gjennom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

«Det har vært en slags langvarig debatt, spesielt i internasjonale utviklingskretser, om hvorvidt disse internasjonale organisasjonene faktisk handler utelukkende om internasjonal utvikling, eller om de faktisk fremmer interessene til visse mektige land, spesielt i Vesten», sa Hauge, «og jeg tror vi nå tydeligere ser at de faktisk gjør det».

Sløret har lettet: europeiske land og USA bryr seg egentlig ikke så mye om internasjonal utvikling. De vil tillate internasjonal utvikling, til og med legge til rette for den, men bare så lenge den ikke forstyrrer den internasjonale hakkeordenen.

Bør vi be om en unnskyldning?

«Vel, hvorfor skulle de be om unnskyldning når det egentlig aldri var deres intensjon å skape like konkurransevilkår?»

Den skjulte tautrekkingen om makt

Veksten i Kinas eksport- og handelsoverskudd skjer veldig, veldig raskt. Og i løpet av de siste fem årene har de begynt å lage avanserte høyteknologiske produkter i tillegg til enklere ting. Uvanlig nok er de det ledende landet på en rekke produkter.

«Hvis vi kombinerer omfanget og tempoet i Kinas eksportledede industrialisering, er det noe vi ikke har sett før», sa Hauge, «er omveltningen reell».

Dette betyr imidlertid ikke at språket og fortellingen som brukes for å kritisere denne veksten er rettferdig eller nøyaktig. «Overkapasitet» impliserer for eksempel at Kina produserer flere produkter enn verden kan kjøpe. Men selv kinesiske produksjonsbedrifter lager ikke produkter for å selge til utlandet med mindre etterspørselen er der. Det som faktisk skjer er at Kina utkonkurrerer produkter fra andre land og presser ned prisen.

Det faktum at forbrukere og bedrifter som brukte produserte innsatsfaktorer i produksjonen sin høster store fordeler av den kinesiske eksportboomen, går også ofte tapt i debatten. Ren energi blir billigere tilgjengelig, og Hauge sier at det faktisk er mer meningsfulle investeringer i produksjon i det globale sør enn det var før.

Så spørsmålet er, hva er rettferdig av det internasjonale samfunnet å be Kina om å gjøre annerledes eller å gjøre det selv for å reagere? Hauge er enig i at land som USA har rett til å bruke industripolitikk på sin egen måte for å støtte sin egen produksjonsindustri, men det er hyklersk å kreve at Kina styrker valutaen sin for å gjøre eksporten mindre konkurransedyktig.

Under dekke av tilsynelatende nøytrale internasjonale institusjoner og politiske anbefalinger, pågår det en skjult tautrekking om makten.

«La oss si at jeg er enig i at Kinas valuta er «undervurdert», og at det er et industripolitisk tiltak. Hva med kaoset som Trumps tollsatser på frigjøringsdagen har forårsaket? Hva med den mangelen på respekt for WTO-reglene som påfølgende administrasjoner i USA viser? Det finnes en rikholdig litteratur som viser hvordan internasjonal patentlovgivning har blitt laget for å beskytte interessene til amerikanske selskaper».

«Jeg mener, hele Bretton Woods-systemet, det internasjonale institusjonssystemet som oppsto etter andre verdenskrig, er i stor grad skapt av og for Vesten».

En løsning som bare begrenser Kina uten å jevne ut spillereglene, vil ikke skape en bedre og mer rettferdig global økonomi, men en tilbakevending til en som er strukturert for å hjelpe de USA-ledede avanserte økonomiene med å opprettholde sin base.

«Det er noe jeg er sterkt imot», sa Hauge.

«De gjorde det de ble bedt om»

Kina lyktes ikke ved å bryte reglene, men ved å spille etter reglene.

«Kina har gjort akkurat det teorien om økonomisk utvikling sier at utviklingsland bør gjøre. Og de har gjort det veldig, veldig vellykket. Og de har løftet 900 millioner mennesker ut av fattigdom i denne prosessen, som er mer enn hva, tre fjerdedeler av den globale fattigdomsreduksjonen de siste 50 årene. Vi burde feire dette fra et globalt fattigdomsperspektiv».

De tidlige delene av Kinas eksportdrevne utvikling ble svært velkommen av Vesten.

«De gjorde det som på mange måter ble bedt om av dem. Det er først nå som Kina utgjør en viss konkurransetrussel at noen land i Vesten er ukomfortable med at et ikke-NATO-, ikke-alliert land blir så mektig».

«Vi må se at land som Kina, Brasil og India faktisk bruker sin makt og innflytelse til å skape en mer virkelig multilateral verdensorden. Og til en viss grad ser vi at det skjer», sa Hauge. «Kinas fremvekst er den første virkelige utfordringen for en global orden som har vært dominert av Vesten.»

Dette er bare en del av vår større samtale. Følg hele intervjuet mitt med Jostein Hauge nedenfor. Vi går dypere inn i temaer som hvorvidt Kinas dominans i produksjon fortrenger industrialiseringen i Afrika og Latin-Amerika, hvorfor Nobelprisen i økonomi aldri anerkjente Kinas prestasjon, og hvordan Kina håndterer den økonomiske motvinden etter at boligboblen sprakk.

---