oss 150 kroner!
Etter det massive nederlaget til CDU og Friedrich Merz og valgskredet til fordel for AfD er nervene på høykant i regjeringshovedkvarteret i Berlin. Delstatsvalget 20. september tegner til å bli en thriller. Ikke så å forstå at AfD kan gjenta suksessen fra Sachsen-Anhalt der de fikk 43,8% av stemmene, men at de kan slå igjennom i den eneste delstaten i det tidligere Øst-Tyskland der de ikke er det største partiet.
Partiet er allerede størst i hele Tyskland – med god margin:
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Valget i Berlin er altså 20. september, og gjennomsnittet av de siste målingene ligger nå på CDU 19,7, Linke 19,7 og AfD 18,0 prosent. Altså i praksis dødt løp. I 2023 fikk de henholdsvis 28,2, 12,2 og 9,1 prosent. Det betyr at CDU har rast, mens både Linke og særlig AfD har vokst voldsomt.
Vi har sjekket styrkeforholdet mellom partiene på bydelsnivå og brukt et KI-verktøy for å framstille det på et kart:
- CDU: klart sterkest i det borgerlige vest og sørvest – Charlottenburg-Wilmersdorf, Steglitz-Zehlendorf og deler av Reinickendorf og Spandau. Spandau er imidlertid mer sosialt blandet enn Charlottenburg/Zehlendorf og ikke noen ren CDU-bastion.
- Die Linke: tyngdepunktet ligger først og fremst i det indre østlige Berlin – Friedrichshain, Prenzlauer Berg, deler av Mitte og dessuten områder i Lichtenberg. Kreuzberg er litt misvisende som Linke-bastion, der står De grønne tradisjonelt svært sterkt. Friedrichshain-Kreuzberg må nesten deles i to politisk.
- AfD: den virkelig interessante geografien ligger i ytre Øst-Berlin: Marzahn-Hellersdorf, Treptow-Köpenick og deler av Lichtenberg. Her finner vi mange av de store DDR-boligområdene, men også villaområder og mer perifere bydeler. Det er derfor for enkelt å redusere AfD til Plattenbau, selv om sammenhengen absolutt finnes.
Det klassedelte Berlin
Vi har brukt offisiell statistikk fra Monitoring Soziale Stadtentwicklung 2025, som kartlegger hele byen på 542 planområder etter blant annet arbeidsledighet, trygdeytelser og barnefattigdom. Det offisielle materialet viser også en interessant utvikling: Sosiale problemer forskyves i noen grad fra indre by mot ytre Berlin. Kartet under er en redaksjonell forenkling, ikke en gjengivelse av Senatets statistiske kart.
Legger man de to kartene oppå hverandre, får man nesten en politisk sosiologi over Berlin. Det mest interessante er kanskje at den gamle øst–vest-aksen ikke er forsvunnet, men er blitt omformet. Vest-Berlin har beholdt et stort borgerlig CDU-belte, aristokratenes bastion. Det tidligere Øst-Berlin har derimot sprukket i to: Et gentrifisert, akademisk og urbant indre øst som går mot Linke/Grüne, og et mer perifert øst med sterkere DDR-industri- og Plattenbau-arv hvor AfD står sterkt.
Plattenbau (direkte oversatt fra tysk: «platebygging») er en bygningsmåte der bygninger settes sammen av store, prefabrikerte betongelementer som lages på fabrikk og monteres på byggeplassen.
De to kartene til sammen er den beste analysen jeg til nå har sett av dagens Berlin. Mitt inntrykk er at CDU-borgerskapet i Charlottenburg og der omkring er mer forknytt og mindre sjølsikre enn sine klassefeller i Bayern.
Det bayerske borgerskapet har i lange perioder vært del av et regionalt hegemonisk miljø: CSU, næringsliv, katolsk tradisjon, lokal identitet og økonomisk framgang har kunnet inngå i samme fortelling. I München kan borgerskapet opptre som om byen og delstaten i ganske stor grad er deres.
Charlottenburg-Wilmersdorf og Steglitz-Zehlendorf befinner seg i en helt annen situasjon. De er velstående borgerlige øyer i en by der det kulturelle hegemoniet i flere tiår har ligget betydelig lenger til venstre.
Universitetene, kulturlivet, mediene, den alternative offentligheten og etter hvert den urbane middelklassen har satt tonen. CDU-velgeren i Grünewald kan ha både villa og formue, men han bestemmer ikke nødvendigvis hva som er comme il faut i Berlin.
Berlin har alltid vært ei øy og den kalde krigen skapte to øyer på øya.
Thomas Mann flyttet selv fra Lübeck til München i 1894, les Haus Buddenbrook, og München ble nesten like formende for ham som Lübeck. Hans berømte ironiske åpning «München leuchtete», München stråler, peker nettopp mot byens selvbevisste forestilling om seg sjøl som kulturby, også kalt «Florenz an der Isar» (Firenze ved Isar) som tillegges kong Ludwig I av Bayern.
Før første verdenskrig kunne motsetninga nærmest beskrives som to forskjellige Tyskland. «Det er jo et annet land», som Tony Buddenbrook sier i romanen. Thomas Mann beskrev senere München som kunstnerisk, demokratisk og menneskelig, mens Berlin var politisk-økonomisk, føydalt-militaristisk og preget av den harde storbylufta.
I Betrachtungen eines Unpolitischen (1918) forklarer Thomas Mann hvorfor han ble værende i München i stedet for å flytte til Berlin. Han beskriver Berlin som:
«die scharfe Luft der preußisch-amerikanischen Weltstadt»
– «den skarpe lufta i den prøyssisk-amerikanske verdensbyen».
Eine Mark ist eine Mark
Da Muren falt eksisterte det en sterk bevegelse for å gjøre DDR til et folkeligstyrt, sosialistisk samfunn. Denne bevegelsen ble feid av banen da Helmut Kohl lanserte sin «en Mark er en Mark»-politikk, altså politikken med å behandle Ostmarken som likeverdig med D-Marken på viktige områder.
Konsekvensene ble store:
- Østtyske bedrifter ble over natta ekstremt dyre i drift (lønnskostnadene skjøt i været i hard valuta).
- Konkurranseevnen kollapset – mange fabrikker gikk konkurs.
- Massiv arbeidsledighet i de nye forbundslandene.
- Store overføringer fra Vest- til Øst-Tyskland i tiårene etter.
Samtidig fikk vanlige østtyskere en rask og synlig levestandardsøkning, og valutaunionen bidro sterkt til at gjenforeninga gikk raskt (3. oktober 1990).
Forræderiet mot folket i øst
Øst-Tyskland var en avansert industrinasjon da Muren falt, litt slitt, men med betydelige industri- og vitenskapsmiljøer. Før delinga av Tyskland lå noen av landets mest tradisjonsrike og teknologisk avanserte industriregioner nettopp i de østlige delene, spesielt i delstater som Sachsen og Thüringen (SNL).
Øst-Tyskland (DDR) klarte i sovjettida å opprettholde en betydelig avansert presisjonsindustri. Flere av disse bedriftene var helt i teten i østblokka.
Innen optikk og finmekanikk hadde de Carl Zeiss Jena og Pentacon. Carl Zeiss Jena var selve flaggskipet i østtysk høyteknologi. Før krigen var selskapet verdensledende på optikk. Pentacon i Dresden var verdenskjent for sine speilreflekskameraer, særlig merkevarene Praktica og storformatkameraet Pentacon Six. Disse kameraene ble i stor grad eksportert til Vesten for å sikre DDR såkalt hard valuta.
Glashütte i Sachsen hadde siden 1800-tallet vært sentrum for tysk luksus-urmakeri. Under DDR-regimet ble alle de tradisjonsrike urprodusentene slått sammen til det statseide selskapet VEB Glashütter Uhrenbetriebe (GUB). GUB produserte alt fra mekaniske armbåndsur til marinekronometre som krevde ekstrem presisjon.
Innen mikroelektronikk og data hadde de Robotron og Erfurt. Konglomeratet Robotron i Dresden utviklet og produserte stormaskiner, personlige datamaskiner (PC-er) og skrivemaskiner. I 1988 klarte ingeniører ved Mikroelektronik Erfurt å produsere DDRs første 1-Megabit minnebrikke (U61000). Selv om produksjonen var ekstremt kostbar og lå flere år bak USA og Japan, viste det at landet besatt en meget avansert ingeniørkompetanse.
DDR var en av verdens største eksportører av tunge maskinverktøy (Werkzeugmaschinen). Fabrikker i Chemnitz (den gang kalt Karl-Marx-Stadt) og Leipzig produserte høypresisjons frese-, dreie- og boremaskiner som ble brukt i bil- og flyindustrien over hele verden – også i Vest-Europa.
Selv om ingeniørkunsten og fagkompetansen var på plass, led industrien under sovjetsystemets svakheter. Bedriftene manglet ofte moderne produksjonsutstyr, investeringene ble politisk og ikke markedsøkonomisk styrt, og staten hadde ikke råd til å oppgradere infrastrukturen.
Da Muren falt i 1989 og den tyske marken ble innført, «en Mark er en Mark», i 1990, ble de østtyske bedriftene over natta utsatt for global konkurranse. De fleste av dem klarte ikke overgangen og ble lagt ned eller stykket opp av privatiseringsorganet Treuhandanstalt.
Denne solide industrielle kulturen ble feid over ende og Øst-Tyskland ble avindustrialisert. Nedlegginga av kullgruvene og stålindustrien gjorde saka verre under «det grønne skiftet» og terrorbombinga av Nord Stream ble spikeren i kista.
AfD er blitt Øst-Tysklands og arbeiderklassens parti
Når AfD snart ligger på 40% i hele det gamle Øst-Tyskland og er det suverent største arbeiderpartiet, så er det uttrykk for en massiv protest mot alt som har ødelagt industri og økonomi i Øst-Tyskland. BlackRock-mannen Friedrich Merz er derimot blitt symbolet på alt som er gått galt i Europas tidligere industrielle lokomotiv.
Derfor blir valget i Berlin spennende.
Samme dag som berlinerne går til urnene skal også folk i Mecklenburg-Vorpommern til valg, og der ser meningsmålingene slik ut:
Les også:
