Har Norge lurt seg selv?

Norge har siden 2022 åpnet grensene, statskassen og våpenlagrene for Ukraina. Det begynte som en midlertidig hjelpeaksjon for mennesker på flukt. Fire år senere er hjelpen blitt en nærmest permanent ordning uten tydelig nok sluttdato, uten samlet oversikt over kostnadene og uten en ærlig debatt om konsekvensene for norsk økonomi, velferd og sikkerhet.

Omkring 100.000 ukrainere befinner seg nå i Norge, og dersom ankomstene, familiegjenforeningen og den permanente bosettingen fortsetter, kan tallet nærme seg 120.000. Det tilsvarer innbyggertallet i en stor norsk by. Likevel oppfører norske politikere seg fortsatt som om dette bare er en kortvarig nødsituasjon.

Kommunene skal skaffe boliger, skoleplasser, barnehager, helsetjenester, tolker, norskopplæring og økonomisk støtte. Regningen sendes videre til norske skattebetalere, samtidig som kommuner kutter i eldreomsorgen og andre grunnleggende tjenester.

Jeg er selv minstepensjonist og mottar rundt 250.000 kroner i året før skatt. Det er pengene jeg skal betale bolig, strøm, mat, medisiner, forsikringer og transport med. Etter et langt liv i og for Norge er dette statens vurdering av hva jeg skal klare meg på.

Samtidig kan den samlede offentlige støtten rundt enkelte ukrainere komme over en halv million kroner i året når introduksjonsstønad, barnetrygd, sosialhjelp, bolig, strøm, etableringsutgifter og kommunale tjenester regnes sammen. Dessverre er kostnaden like reell for kommunene og skattebetalerne.

Myndighetene skjuler helheten ved å vise én enkelt ytelse om gangen. De sammenligner introduksjonsstønaden med minstepensjonen, men forteller ikke hva bolig, strøm, tolketjenester, skole, helseoppfølging og administrasjon samlet koster.

Jeg unner mennesker på flukt mat, trygghet og tak over hodet. Men en norsk regjering har først og fremst ansvar for sin egen befolkning. Et land som lar eldre utsette tannbehandling og telle kroner ved butikkassen, kan ikke fortsette å late som om kapasiteten til å ta imot stadig flere er ubegrenset.

Nå kommer det dessuten advarsler som gjør saken langt mer alvorlig.

Politiets sikkerhetstjeneste opplyser at russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester forsøker å rekruttere ukrainere som befinner seg i Norge. PST kjenner til flere konkrete rekrutteringsforsøk. I Sør-Norge var en person med ukrainsk bakgrunn allerede kartlagt, og det ble lagt press på vedkommende for å utføre oppgaver knyttet til norske forsvars- og beredskapsforhold.

PST sier at hensikten kan være å samle informasjon, kartlegge norske forhold, gjennomføre påvirkningsoperasjoner eller forberede sabotasje. Ukrainere kan bli lokket med penger, utsatt for press eller truet gjennom familiemedlemmer som befinner seg i Ukraina. Noen kan til og med utføre oppdrag uten å forstå hvem de egentlig arbeider for.

PST omtaler omkring 100.000 ukrainere i Norge som en særskilt utfordring for kommuner og lokalsamfunn over hele landet. Dette er ikke en advarsel fra en såkalt konspirasjonsteoretiker. Det er en advarsel fra Norges egen sikkerhetstjeneste.

Det betyr naturligvis ikke at ukrainere flest er spioner. De fleste ønsker et trygt og fredelig liv. Men det betyr at Norge har tatt inn en svært stor gruppe mennesker som fremmede etterretningstjenester kan forsøke å infiltrere, presse og bruke som stedfortredere.

En trojansk hest ser ikke nødvendigvis farlig ut når den blir ført innenfor bymuren. Den kan bli tatt imot som en gave. Faren viser seg først når noen åpner den innenfra.

Norge har trodd at vi kunne hente titusenvis av mennesker ut av en brutal krig uten at noen av krigens konflikter, lojaliteter, fiendebilder, kriminelle forbindelser og etterretningsoperasjoner fulgte med. Den forestillingen er nå avslørt som politisk naivitet.

Jeg hadde nylig et møte med Russlands ambassadør i Norge, tidligere veteran fra Afghanistan, Nikolay Viktorovich Korchunov. Under samtalen tok vi blant annet opp motsetningene mellom russere og ukrainere i Norge og ellers i Europa. Ambassadøren betraktet dette som et voksende problem som europeiske myndigheter ikke tar alvorlig nok.

Det ble også tatt opp opplysninger om russere som skal ha blitt trakassert, angrepet eller slått ned av ukrainere på åpen gate. Slike konkrete hendelser må selvfølgelig meldes politiet før skyld kan fordeles. Men norske myndigheter kan heller ikke avvise problemet bare fordi det tas opp av den russiske ambassadøren.

Russere som bor i Norge, skal ikke trues eller angripes fordi de snakker russisk eller har russisk pass. På samme måte skal ukrainere ikke kollektivt stemples som kriminelle eller spioner. Men enkeltpersoner som bruker vold, driver politisk overvåkning eller utfører oppdrag for fremmede makter, må møtes med hele lovens kraft.

Vi må også våge å diskutere organisert kriminalitet. Europol har avdekket omfattende nettverk for produksjon og distribusjon av syntetiske narkotiske stoffer i Ukraina. Dette viser hvordan krig, korrupsjon, åpne transportårer og svekket myndighetskontroll kan gi kriminelle nettverk et enormt spillerom.

Utenlandsetterretning har i tillegg anklaget ukrainske sikkerhetsstrukturer for å legge til rette for narkotikatransport fra Latin-Amerika gjennom Ukraina og videre til Europa. Denne informasjonen er så alvorlig at den må undersøkes uavhengig og ikke avvises automatisk. Europa har sendt enorme mengder håndvåpen, ammunisjon, sprengstoff, droner og annet militært materiell inn i Ukraina. Ingen europeisk regjering kan garantere at hvert våpen forblir under offentlig kontroll. Historien har gang på gang vist at våpen fra krigssoner før eller senere kan havne på svarte markeder og hos kriminelle eller ekstremistiske grupper.

Likevel fortsetter regjeringen å svare på enhver bekymring med slagord om solidaritet. Kritiske spørsmål om sikkerhet, våpenspredning, narkotika, etterretning og langsiktige kostnader blir behandlet som om spørsmålene i seg selv er farlige.

Det farlige er ikke spørsmålene.

Det farlige er en regjering som nekter å svare.

Norge må vite hvem som befinner seg i landet. Personer med militær, etterretningsmessig eller ekstremistisk bakgrunn må kontrolleres grundigere. Tilgang til kritisk infrastruktur, forsvarsanlegg, kraftforsyning, havner og sensitive offentlige datasystemer må beskyttes.

Mennesker med et reelt beskyttelsesbehov skal få hjelp. Men hjelpen må være midlertidig, behovsprøvd og knyttet til grundig identitetskontroll, aktivitet, norskopplæring og respekt for norske lover. Personer som deltar i spionasje, sabotasje, politisk vold eller alvorlig organisert kriminalitet, må miste retten til å oppholde seg her når lovverket åpner for det.

Solidaritet uten grenser, kontroll og sluttdato er ikke humanisme.

Det er politisk naivitet.

Norge har lurt seg selv til å tro at vi kunne importere menneskene fra en storkrig uten å importere noen av krigens problemer. PSTs advarsler viser at krigen ikke lenger bare befinner seg i Ukraina.

Den kan allerede være på innsiden av Norge.

Bilde fra et møte med Russlands ambassadør til Norge forrige uke, tidligere veteran fra Afghanistan, Nikolay Viktorovich Korchunov, som betraktet det at russere generelt blir angrepet som et voksende problem som europeiske myndigheter ikke tar alvorlig nok.