oss 150 kroner!
I en undersøkelse viser forskere fra Ruralis at 7–14 prosent av befolkningen i byen ønsker seg et liv på bygda. Dette tilsvarer cirka 250.000 nordmenn, men det er bare et fåtall som realiserer bygdedrømmen. Dette sier forsker Alexander Zahl-Thanem ved Ruralis.
Forskerne graver dermed litt dypere og forsøker å finne ut hva som er hindringene for at folk kan følge drømmen sin.
De har gjennomført spørreundersøkelser og dybdeintervju med bybefolkningen, undersøkt deres motivasjon og barrierer for å følge drømmen om å flytte fra by til distrikt.
Det er to hindringer som oppgis, mangel på tilgang til relevante jobber og det sosiale, tilknytting til venner, familie og nettverk som man har på sitt nåværende bosted.
Noen oppgir også at de har en bekymring for å ikke bli inkludert i mindre lokalsamfunn. Sjøl om de fleste i dagen byer opprinnelig kommer fra bygda begynner dette å bli mange generasjoner sida, slik at tilknyttinga til og kjennskapen til hvordan det er på landet er det færre og færre som har i dag. I min barn- og ungdom på Oslos Østkant var det svært mange som hadde nær familie på landet, dit dro vi som regel i helger og ferie og der følte vi oss også hjemme.
Nå holder de fleste store mediebedriftene til i storbyer og det som formidles fra media om livet på bygda er ofte preget av manglende kjennskap til livet på stedet.
Ragna Marie Tørdal har skrevet om dette på Nasjonal digital læringsarena (NDLA) i 2022: Stigmatisering og fordommer i mediefortellinger.
Kulturell identitet skaper spenninger i forholdet mellom by og bygd. Tilliten til mediene svekkes når de oppfattes som talerør for en urban elite. Urbane mediefortellinger framstiller naturen som villmark, og bygdefolk som eksotiske eller sidrumpa.
Nå er det engang slik at dersom en skal kunne lage gode saker som er relevant og viktig må journalister kjenne sine informanter, de må ha snakket med vanlige folk, ha kunnskap om samfunnet, historien og kulturen de skal rapportere fra.
Nå er det snart ingen journalister igjen ute i distriktene og da blir ofte dekninga av saker og beskrivelser av miljøet lite realistisk.
Når det så en sjelden gang kommer en journalist fra storbyen for å lage saker kan de lett falle i fella og fokusere på det som mangler i forhold til livet i storbyen eller så beskrives livet som overdrevet eksotisk og autentisk. Det kan være historier om mennesker som utfordrer naturkreftene, eller som velger å bo i en tømmerhytte i skogen uten innlagt vann og strøm.
Det har vært ført en distriktspolitikk over mange år i landet vårt som har ført til avfolking, og fraflytting av distriktene så dersom man skal ta folks ønsker på alvor bør dagens politikere lytte mer til folk.
Vi har sett at sentralisering av arbeidsplasser og helsetilbud, nedleggelser av skoler og barnehager, dårlig buss og togtilbud i distriktene er nyheter som deles svært ofte, noe som sjølsagt gjør at mange forkaster drømmen om et liv på landet.
Jeg har skrevet om denne sentraliseringspolitikken som føres her på Steigan.no i flere artikler dette er en av dem:
Nationen skreiv om et par som hadde fulgt drømmen og flytta fra Tromsø til en liten plass på Helgelandskysten, her skal barnehage og skole legges ned slik at ungene får opptil to timers reisevei hver vei. Hva blir resultater da, sjølsagt fraflytting og nedleggelse av småbruk med matproduksjon.
Bygder og landbruk legges ned, hus forfaller og dette blir en evig runddans, dette er en styrt politikk, men dette er tydeligvis mot mange folk ønske.
Da er det fint å se at Ruralis kan komme med noen ideer til hva som kan gjøres for at små distriktskommuner kan bli attraktive lokalsamfunn.
Klyngetun er et av forslagene:
1 av 3 som i dag bor i byer og ønsker å flytte til en distriktskommune, sier at de kunne vurdert å flytte til distriktskommuner som har et klyngetun. Høyt utdannede og de under 35 år er mest positive. Å satse på boligkonsepter som klyngetun kan derfor være et spennende virkemiddel til bygdeutvikling, rekruttering og levende lokalsamfunn, som det er verdt å se nærmere på.
I vår digitaliserte verden er det antakelig ikke det minste vanskelig å arbeide mer hjemmefra, her kan vi se til Island.
Island har innført politikk for desentraliserte og stadsuavhengige statlige arbeidsplasser som ledd i sin regionale utviklingsstrategi (byggðaáætlun). Målet er å styrke kompetansemiljøer i distriktene, sikre like mulighet til arbeid uavhengig av bosted, og redusere utslipp fra pendling.
https://pub.nordregio.org/r-2024-7-remote-work-in-rural-areas/case-2-stykkisholmur-iceland.html
https://www.althingi.is/altext/151/s/1849.html
Bakgrunn og målsettinger med dette er flere stedsuavhengige stillinger hvor statlige etater og departementer har som mål å utlyse en fastsatt andel stillinger uten krav til fysisk oppmøte i hovedstadsområdet. Dette skaper er vekst i bosettinger i distrikene, arbeidsplasser legges til lokale kompetansesentre eller utføres som fleksibelt fjernarbeid (fjarvinna) fra distriktene.
Denne satsingen kobles med Islands brede erfaringer med fleksibel arbeidstid og kortere arbeidsuker.
Legger ved noen artikler fra Ruralis som også berører dette temaet.
Jeg tenker at våre politikere må lytte til folket og se til Island, vi trenger en annen distriktspolitikk.
