oss 150 kroner!
Midt under det største folkemordet i dette århundret i Gaza og den voldelige etniske rensingen på Vestbredden, mener to fremtredende jødiske historikere at én demokratisk sekulær stat i Palestina ikke bare er oppnåelig, men uunngåelig, skriver Stefan Moore.
Av Stefan Moore
Spesielt for Consortium News, 17. februar 2026
To fremtredende jødiske historikere har nylig skrevet fra to ulike perspektiver — ett økonomisk og politisk – og et annet som i stor grad er teologisk og moralsk — at staten Israel er fortapt og lever på lånt tid.
Til tross for at de kommer midt i århundrets største folkemord i Gaza og den voldelige etniske rensingen på Vestbredden, mener de at én demokratisk sekulær stat i Palestina ikke bare er oppnåelig, men uunngåelig.
I sin nyeste bok, Israel on the Brink: Eight Steps for a Better Future, skriver llan Pappé at Israel ødelegger seg selv økonomisk, militært og politisk, ettersom landet blir forlatt internasjonalt.
Ifølge Pappé er den farseaktige tostatsløsningen «et råtnende lik», og den eneste veien videre er avkolonisering, tilbakekomsten av palestinske flyktninger til sitt land, ansvarlighet for de som har begått forbrytelser og en ny modell for statsdannelse for Palestina og regionen.
En følge av Pappé er den moralske og religiøse kritikken av sionismen fra den kanadisk-jødiske historikeren og bibelforskeren Yakov Rabkin, som mener at sionistbevegelsen er en dødsfelle for jøder, regionen og verden.
I sin nylige bok, Israel in Palestine: Jewish Rejection of Zionism, og sitt tidligere arbeid, What is Modern Israel, forteller Rabkin hvordan den jødiske staten representerer en fullstendig avvisning av jødedommens mest grunnleggende verdier.
I Israel, sier han, har verdier som toleranse, moral og ydmykhet blitt erstattet med en ny muskuløs jødisk identitet som hyller nasjonalisme, aggresjon, vold og erobring. Tradisjonell jødisk kultur blir sett på med forakt.
Rabkin forteller hvordan sionistlederen Vladimir Jabotinsky, grunnleggeren av den terroristiske jødiske militsen Irgun, beskrev omdannelsen av «Yid»* fra shtetelene – jøder fra jødiske landsbyer i Øst-Europa – til Den nye hebreer:
«Vårt utgangspunkt er å ta dagens typiske Yid og forestille oss en diametral motsetning … fordi Yiden er stygg, syk og mangler anstendighet, skal vi gi det ideelle bildet av hebreeren maskulin skjønnhet. Yiden blir trampet på og lett skremt, og derfor bør hebreeren være stolt og selvstendig. … Yiden har akseptert underkastelse, og derfor bør hebreeren lære å kommandere».
*(Yid er blant annet brukt i nedsettende og anti-semittiske sammenhenger, se også: Yid – Wikipedia. O.a.)
Hvis du hører ekko av nazistenes filosofi om herrefolket, er det ingen tilfeldighet. Jabotinsky kanaliserer synspunktene til de tidlige sionistiske eugenikerne* som Arthur Ruppin, som søkte «renselsen av [den jødiske] rase» og «opprettholdt sine bånd til de tyske teoretikerne innen rasevitenskap, selv etter at det nasjonalsosialistiske regimet tok makten». *(Se også eugenikk – Store norske leksikon. O.a.)
Når det gjelder den jødiske religionen, avviser Rabkin den sionistiske myten om at Israels land var et løfte gitt av Gud til jødene – en påstand «basert på en bokstavelig tolkning av bibelen som avvek drastisk fra læren i rabbinsk jødedom».
For det første forklarer han at Palestina aldri var et hjemland for jøder, som faktisk kom fra Mesopotamia og Egypt og migrerte til Kanaan (Palestina). Der, ifølge Talmud (den grunnleggende kilden til jødisk teologi), ble Abraham og hans etterkommere instruert av Gud om å spre seg til jordens fire hjørner og aldri vende tilbake til Israels land «i stor skala», før de var blitt åndelig renset.
Med andre ord, inntil Messias kommer, bør jødene bli der de er, som faktisk er akkurat der de har vært.
Askenasiske jøder har bodd i Europa siden romertiden og har blitt grundig assimilert i europeisk kultur. På 1800-tallet var mange sosialister, kommunister og medlemmer av Jewish Labour Bund, som la vekt på retten til å trives i sin egen kultur, snakke sitt eget språk (jiddisch) og kjempe for rettferdighet i landene de bodde i, sier Rabkin.
Som et resultat, da sionismen oppsto som en bevegelse på slutten av 1800-tallet, så de fleste jøder på den som en reaksjonær kult og et borgerlig eventyr i strid med den jødiske arbeiderklassens interesser, hevder forfatteren.
Men noe av den sterkeste motstanden, skriver Rabkin, kom fra religiøse jøder som mente at sionismen er i direkte konflikt med jødedommens verdier, som lærer at Toraen (den jødiske bibelen), og ikke en nasjon, er det som binder jødene sammen. Med ordene til en lærd jødisk-ortodoks, var sionismen «en åndelig korrupsjon … som grenser til blasfemi», sier Rabkin.
Motstanden mot sionismen ble selvsagt dempet med Holocaust — et folkemord som sionistene umiddelbart grep som en mulighet til nasjonsbygging i Israel. Ikke bare hindret sionistene aktivt jøder i å emigrere til andre land under og etter krigen, de brukte Holocaust som en brekkstang for å styrke den jødiske befolkningen i Palestina, hevder Rabkin.
Faktisk ble nazistiske antisemitter og sionister svært nært knyttet til hverandre. «Antisemittene ønsket å bli kvitt jødene, sionistene forsøkte å samle jødene i Det hellige land», skriver Rabkin.
I 1933, forteller Rabkin, reiste den høytstående nazistiske SS-offiseren baron Leopold Elder von Mildenstein til Palestina sammen med sin gode venn, lederen for det tyske sionistforbundet, Kurt Tuchler. Etter hjemkomsten skrev Mildenstein lovprisende artikler om det sionistiske prosjektet, og en spesiell medalje ble laget for å minnes hans besøk. På den ene siden var det et hakekors, på den andre Davidsstjernen.
I dag har den sionistiske ideologien, først fremmet av Theodore Herzl i 1896 og overført gjennom alle israelske ledere fra David Ben-Gurion, Menahem Begin, Ariel Sharon og videre, utviklet seg til den mest høyreorienterte, militante og folkemorderiske regjeringen i Israel til dags dato.
De rasende rasistiske regjeringsministrene Bezalel Smotrich og Itamar Ben Gvir, er nå tilhengere av en ny messiansk bevegelse kalt Nasjonal jødedom – det Rabkin beskriver som «den dominerende ideologien til selvoppnevnte bosettere som har trakassert, tatt land og drept palestinere på Vestbredden og oppmuntret til utsulting av palestinere i Gaza».
«Siden starten på slutten av 1800-tallet advarte sionismens kritikere om at den sionistiske staten ville bli en dødsfelle, og sette både kolonistene og de koloniserte i fare», skriver Rabkin. «For de stemmene … ble det sionistiske eksperimentet sett på som en tragisk feil [og] jo før det tok slutt … jo bedre for menneskeheten som helhet».
Rabkin avslutter med sin egen refleksjon som from jøde, han skriver:
«Jødiske læresetninger tilskriver ofte de grunnleggende årsakene til felles lidelse, til indre moralske feil. I dette lyset ser Israels nåværende kurs – preget av straffefrihet, hovmod og grusomhet, som alle strider mot jødiske verdier – ut til å være dømt til moralsk og politisk undergang».
Én demokratisk, multietnisk stat
Pappé deler Rabkins syn om at Israel er inne i en selvmordsspiral som til slutt vil føre til dets sammenbrudd. Men så tar han et stort sprang inn i fremtiden for å gå gjennom hva han ser for seg skal komme ut av ruinene – én demokratisk, multietnisk stat i Palestina.
Israel on the Brink starter med de katastrofale hendelsene fra Balfour-erklæringen i 1917 og grunnleggelsen av den israelske staten i 1948, til fremveksten av den religiøse, høyreorienterte bosetterbevegelsen de siste årene.
Som en bygningsingeniør som undersøker en konstruksjon i forfall, peker Pappé på de fatale sprekkene i fundamentet til den israelske staten, som til slutt vil utvide seg og føre til sammenbruddet av det sionistiske prosjektet – en hendelse han mener «godt kan endre verdenshistoriens gang i dette århundret».
Sprekk nummer 1 — en veldig stor en, ifølge Pappé — er fremveksten av messiansk sionisme — troen på at Det hellige land ble gitt til det jødiske folk av Gud for å fremskynde frelsen. Den ble utviklet av Rabbi Avraham Yitzchak Kook (1865–1935), og ble:
«den mest ekstreme formen for sionisme: en sammensmelting av messianske ideer med skamløs rasisme mot palestinerne og forakt for sekulær- og reformjødedom».
Kooks disipler danner en direkte linje fra hans sønn, Tzvi Yehuda HaKohen Kook, til dagens høyreekstreme bosettere på Vestbredden og den dominerende politiske koalisjonen, inkludert ministrene Itamar Ben Gvir og Bezalel Smotrich.
Denne bevegelsen, skriver Pappé, representerer en av de mest alvorlige sprekkene i Israels ustabile politiske fundamenter – et skisma mellom det religiøse høyre og politiske sionister som, ironisk nok, til tross for sine forskjeller, deler det samme målet om å opprettholde jødisk overherredømme i Palestina.
Andre grunnleggende sprekker som Pappé har avdekket, er: «den enestående støtten til den palestinske saken over hele verden», økende økonomiske problemer ettersom rikdomsgapet øker, investeringene tørker ut og de mest velstående fagfolkene forlater landet (anslått til over en halv million siden 2023).
Med på listen kommer den «åpenbare utilstrekkeligheten» til det israelske militæret som, selv om det er i stand til å bombe Gaza til ruiner, ikke er trent for reell kamp og ute av stand til å beseire Hamas; og det forfalne, utilstrekkelige sivile apparatet som ikke er i stand til å huse de tusenvis av israelere som er fordrevet av krigene i Gaza og Libanon.
Til slutt er det den største sprekken av alle – fremveksten av en ny palestinsk frigjøringsbevegelse samtidig som det sionistiske prosjektet «raser mot klippekanten». Dette er en bevegelse av energiske unge palestinere som, «i stedet for å forfølge en tostatsløsning, slik den palestinske selvstyremyndigheten har gjort fruktesløst i flere tiår, … søker (den) en genuin enstatsløsning».
Utfordringen, ifølge Pappé, vil være å smelte ungdommelig iver sammen med en klar politisk agenda. «Hver vellykket revolusjon i historien kom da massenes kreative energi møtte den programmatiske visjonen til en selvsikker organisasjon som kunne uttrykke sine krav», skriver han, «det Leon Trotskij beskrev som ‘historiens inspirerte raseri’».
Det ledende prinsippet i sentrum av denne revolusjonen er rettferdighet – overgangsrettferdighet, som innebærer å juridisk håndtere systematiske menneskerettighetsbrudd og holde de skyldige ansvarlig, samt gjenopprettende rettferdighet for å gi erstatning til ofrene, sier Pappé.
Først og fremst betyr dette å gi de 6 millioner palestinske flyktningene som har blitt drevet bort fra landet sitt siden 1948, rett til å vende tilbake til sine byer og landsbyer.
Deretter er det nedleggelsen av jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Isolerte utposter okkupert av fanatiske bosettere vil kreve total riving, men de vidstrakte by-bosetningene bygget siden 1967 vil by på større utfordringer.
Uansett,
«Overgangsrettferdighet vil innebære å dekonstruere apartheidstatens juridiske rammeverk og erstatte det med et som ikke diskriminerer mellom jøder og ikke-jøder i eierskap av eiendommer, byplanlegging og arealbruk».
Men Pappés kanskje mest omfattende visjon av alle, er å gjenopprette forbindelsen mellom Palestina og hele det østlige Middelhavet, Mashreq, «som var organisk knyttet sammen gjennom kulturelle, sosiale, økonomiske, historiske og ideologiske bånd som går flere hundre år tilbake».
Hele denne regionen, hvor muslimer, kristne og jøder levde sammen i relativ harmoni i tusenvis av år, før de europeiske kolonimaktene delte den opp med kunstige grenser, kunne gjenopprettes med Palestina og inspirere «en bredere revolusjon i hele Mashreq».
Når det gjelder de millioner av jøder som vil forbli boende i det post-israelske Palestina, mener Pappé at de vil være villige til å bidra til byggingen av denne nye fremtiden: «Måten andre jødiske samfunn andre steder i verden ser på seg selv som en del av sine respektive land, kan kopieres i et post-israelsk Palestina».
Å se for seg en fremtid
Israel on the Brink – Israel på randen – avsluttes med å mane frem et post-israelsk Palestina i form av en fiktiv dagbok hvor Pappé både er observatør og deltaker i byggingen av et fremtidig samfunn — med start i 2027 og kulminerende i 2048, 100 år etter grunnleggelsen av den israelske staten.
I løpet av denne tiden er han vitne til at Israel blir stadig mer isolert internasjonalt; verdens nasjoner som innfører lammende sanksjoner og kutter de diplomatiske forbindelsene; den massive utvandringen av israelske borgere; byer og gater får tilbake sine arabiske navn; nye politiske koalisjoner blir dannet mellom palestinske og jødiske partier; frykt for at den kapitalistiske modellen vil overlate makten til en velstående jødisk og palestinsk elite og skape en ny form for apartheid; opprettelsen av et nytt utdanningssystem og anerkjennelsen av tilbakevendende palestinske flyktninger som fullverdige borgere.
Er dette bare ønsketenkning i overskuelig fremtid, å forestille seg at den brutale, rasistiske flekken av sionismen vil bli vasket bort og at en ny demokratisk stat vil oppstå i stedet?
Hindringene er formidable – fra den fortsatte militære okkupasjonen av Gaza under Trumps orwellske fredsråd, til den massive 82 prosents støtten blant jødiske israelere for etnisk rensing av Gaza, noe som gjør Israel til det den amerikanske statsviteren Norman Finklestein kaller, «et helt samfunn som i praksis har blitt nazifisert».
Verken Ilan Pappé eller Yakov Rabkin har noen illusjoner om hindringene; de mener bare at opprettelsen av staten Israel var en tragisk historisk feil, og at den, i det palestinske folkets og hele menneskehetens interesse, må ta slutt.
En måte som den palestinske forfatteren Ghada Kharmi har beskrevet, er at «FN som skapte Israel nå må oppheve det, ikke ved utvisning og fordrivelse som i 1948, men ved å omgjøre dets dystre arv til en fremtid med håp for begge folkeslag i én stat».
Dette ville utvilsomt være et første skritt på veien mot den enstatsløsningen som Pappé og Rabkin ser for seg – en løsning vi bare kan håpe å se begynnelsen på i vår levetid.
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:
Israel on the Brink
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Stefan Moore er en amerikansk-australsk dokumentarfilmskaper og filmene hans har mottatt fire Emmy-priser og en rekke andre priser. I New York var han serieprodusent for WNET og produsent for CBS News-magasinet 48 HOURS i beste sendetid. I Storbritannia jobbet han som serieprodusent hos BBC, og i Australia var han utøvende produsent for det nasjonale filmselskapet Film Australia og ABC-TV.
Les også:
