oss 150 kroner!
Vi tror vi er vitne til en kamp mellom land. I realiteten er det en verdensorden som er i ferd med å falle.
1. februar 2026
Vi har lært å forstå verden som en kamp mellom land. USA mot Kina. Vesten mot Russland. Demokratier mot autoritære stater. Dette bildet dominerer både mediene og den politiske samtalen. Men kanskje er det ikke helt slik det henger sammen. Kanskje handler det mindre om geopolitikk og mer om hvorfor strøm, mat, renter, arbeid og trygghet har blitt mer usikkert i hverdagen til vanlige mennesker. Det vi i realiteten er vitne til, er ikke først og fremst en kamp mellom nasjoner, men mellom to grunnleggende ulike systemer.
Denne artikkelen bygger videre på min artikkel «Programmert: Globalist-trollet sprakk i lyset».
Det ene systemet kan kalles globalist-imperiet. Det søker å samle makt gjennom sentralisering av økonomiske og politiske beslutninger, for å sikre fri flyt av kapital og varer innenfor en regelstyrt verdensorden. Kapital flyttes dit kostnadene er lavest og reguleringene svakest, uten hensyn til samfunn, arbeidsplasser eller langsiktig verdiskaping.
For at globalist-imperiet skal fungere, flyttes beslutninger bort fra nasjonale parlamenter og lokalsamfunn og inn i overnasjonale og teknokratiske strukturer. Reelt folkestyre får begrenset handlingsrom, mens politiske valg i økende grad mister faktisk betydning.
Nasjonal industri beskyttes ikke, produksjon flyttes etter kortsiktig lønnsomhet, og militær makt fungerer som ytterste garanti for systemets stabilitet. Resultatet er en unipolar orden der økonomisk avhengighet erstatter selvbestemmelse. Konsentrert makt er langt enklere å påvirke enn et samlet folk.
Det andre systemet søker det motsatte og kan kalles maktbalanse-ordenen, der beslutninger tas nærmere folk og samfunn. Nasjonal suverenitet, politisk kontroll over økonomien og beskyttelse av egne markeder står sentralt. Kapitalens frie bevegelighet begrenses fordi kapital skal tjene samfunnets langsiktige behov, ikke omvendt.
Her brukes toll, aktiv industripolitikk og langsiktige investeringer til å bygge reell produksjon, arbeidsplasser og robust infrastruktur. Kapitalen er et verktøy, ikke en styrende kraft. Makt fordeles mellom flere sentre i stedet for å samles på ett. Dette åpner for en multipolar verdensorden der samhandel kan eksistere uten overnasjonal styring.
Ser man verden gjennom dette perspektivet, faller mange brikker på plass. Kriger, handelskonflikter, sanksjoner, energikriser og politisk uro fremstår ikke lenger som isolerte hendelser, men som uttrykk for én og samme systemkamp.
Globalist-imperiet kan sies å ha sitt historiske utspring i det britiske imperiet og senere i finansielle og institusjonelle maktsentre rundt City of London. Da det britiske imperiet mistet territoriell kontroll, forsvant ikke makten. Den endret form. Styring flyttet fra kart til kapital, fra kolonier til finans, handel, institusjoner og regelverk.
Over tid har denne styringslogikken også satt seg i byråkratier og myndigheter. Ikke nødvendigvis gjennom ond vilje, men gjennom tilpasning og normalisering. Statens rolle glir gradvis fra å styre på vegne av egen befolkning til å administrere hensyn definert ovenfra.
Konsekvensen er at demokratier ikke nødvendigvis svekkes gjennom kupp eller maktbruk, men gjennom økonomisk infiltrasjon. Staten består formelt, men tømmes for reell styringsevne.
Norge er et tydelig eksempel. Til tross for store naturressurser er landet i dag bare rundt 40 prosent selvforsynt med mat. Småskala landbruk, lokal foredling og håndverksbasert næringsliv er bygget ned, ikke fordi det er ineffektivt, men fordi systemet belønner stordrift, import og finansielle marginer fremfor lokal produksjon og beredskap.
Når et land ikke lenger kan dekke grunnleggende behov gjennom egen verdiskaping, er det på tide å stille spørsmål ved hvor reell suvereniteten faktisk er – ikke juridisk, men praktisk.
Når de globale maktstrukturene er i endring, kan styrket selvforsyning og levende småskala næringsliv ikke lenger ses på som romantikk, men som forutsetning for faktisk overlevelse.
Globalismen mister nå legitimitet i store deler av verden. Mange opplever at beslutninger tas langt unna, av eliter som ikke bærer konsekvensene selv, samtidig som de samme elitene øker sin makt og sine formuer.
USAs historie kan leses som gjentatte forsøk på å bryte med dette systemet. Fra Hamilton til Lincoln, fra Roosevelt til i dag, har konflikten handlet om hvem som skal kontrollere økonomien. Det nye i vår tid er at dette nå sies åpent slik det ble gjort i Davos. Når USA selv har begynt å rive ned systemet det har vært garantist for, rokker det ved hele den vestlige arkitekturen.
I denne sammenhengen fremstår USA som den avgjørende brikken. Globalist-imperiet har vært avhengig av amerikansk militær, finansiell og institusjonell støtte. Uten USA kan systemet ikke videreføres. En president som aktivt utfordrer dette, vil derfor møte særdeles stor motstand.
Min hypotese er at globalist-imperiet ikke erstattes av ett nytt maktsentrum, men av en maktbalanse mellom hovedsakelig USA, Kina og Russland, i en maktbalanse-orden. Ikke som allierte, men som gjensidige begrensninger på hverandres makt.
De tre har ulike systemer og interesser, men deler én erkjennelse: Ingen av dem tjener på en verden styrt av overnasjonale strukturer og finansielle interesser uten demokratisk forankring. USA fordi landet selv er blitt svekket av systemet det bar. Kina fordi staten insisterer på kontroll over kapitalen. Russland fordi erfaringene med tap av kontroll over ressurser og institusjoner sitter dypt.
Ingen av dem kan styre verden alene. Nettopp derfor kan balansen mellom dem åpne rom for at flere land opererer mer selvstendig, innenfor samhandel, men uten overnasjonal styring. Det er fortsatt ikke folkestyre, men det kan snu et system der makt i dag samles hos stadig færre. Forutsetningen er at globalist-imperiet mister sitt grep.
Informasjonskontroll har vært et av systemets viktigste styringsverktøy. Først begrenses hvilke fakta og tolkninger som er tilgjengelige. Deretter formes hvordan de oppfattes, gjennom språk, rammer og gjentakelse. Slik skapes et handlingsrom der atferd styres indirekte, og jo mer effektiv denne kjeden er, desto mindre behov er det for åpen tvang.
Det er dette min artikkelserie «Programmert eller informert» undersøker. Hvordan media og myndigheter blir brukt til å programmere istedenfor å informere befolkningen.
Når bestemte tanker fremstår som legitime og andre som utenkelige, formes også hvilke handlinger som oppleves som mulige. Tanke og atferd styres ikke gjennom påbud, men gjennom rammer for hva som oppfattes som normalt, rimelig og tillatt.
Et gjennomgående trekk ved slik styring er fragmentering. Når befolkningen splittes langs identitet, frykt eller konfliktlinjer, svekkes evnen til kollektiv handling. Splittelse blir et stabiliserende element for konsentrert makt.
Hvis makt tidligere handlet om territorium, og senere om kapital og informasjon, kan neste fase handle om direkte tilgang til menneskekroppen. Med teknologier som kunstig intelligens og IOB flyttes styring fra samfunnsnivå til individnivå. Da handler frihet ikke lenger bare om stater og grenser, men om menneskets forhold til egen kropp, egne valg og egen bevissthet.
Den sterkeste motvekten mot enhver sentralisert makt er reelt folkestyre. Når beslutningsmakt faktisk ligger hos de mange, krymper handlingsrommet for de få. Det er derfor all konsentrert makt har en grunnleggende frykt for at folk samler seg.
Et folk som informeres kan styre seg selv. Et folk som programmeres kan styres av andre.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
