oss 150 kroner!
Oppmerksomheten rundt kronprinsesse Mette-Marits intime forhold til Jeffrey Epstein er ikke sosialpornografi, men statsvitenskap.
Så til alle som maner til «raushet»: Spar meg.
Når et arvelig kongehus knytter seg tett til World Economic Forum-nettverk som eksplisitt jobber med global styrings- og omstillingsagendaer, er det ikke “privat”. Det er makt. Og makt uten demokratisk mandat er alltid et demokratisk problem.
Hvorfor er Mette-Marits intime kontakt med Epstein særlig viktig?
Det finnes to måter å lese Epstein-avsløringene på. Den ene er som saftig sladder. Den andre er som et røntgenbilde av hvordan makt faktisk sirkulerer i vår tid: gjennom middager, nettverk, “filantropi”, NGO-er, rådgivere, uformelle kanaler – og gjennom sosial kapital.
Og det er her saken blir alvorlig: Kronprinsparet har selv vært tett involvert i WEF-systemets Young Global Leaders-arbeid, blant annet gjennom “Global Redesign Initiative”. Det er ikke konspirasjonsteori – det står i Kongehusets egne presentasjoner av rollen til kronprinsen.
Mette-Marit omtales også som “Young Global Leader” i World Economic Forums egne kanaler.
Dette er problematisk i seg selv. For monarkiet legitimeres i et demokrati nettopp ved å være upolitisk: Du skal ikke arve makt over politiske veivalg.
Men “redesign av verden” – enten det handler om styringsmodeller, globale partnerskap eller stakeholder-ideologi – er ikke en hobby. Det er politikk, i ordets egentlige forstand: spørsmål om hvem som skal styre hva, på hvilke premisser, og med hvilket mandat.
Så kommer Epstein-dimensjonen inn som en ny forsterker: Når ledende personer i den samme internasjonale elitesfæren – inkludert norske toppnavn i politikk og institusjoner – viser seg å ha sosial omgang med Jeffrey Epstein, blir spørsmålet større enn enkeltmenneskers dømmekraft. I dag omtaler norsk presse at Børge Brende hadde meldinger og middager med Epstein.
For alle som ikke visste det: Brende er leder for World Economic Forum.
Jeg påstår ikke at alle som møtte Epstein dermed er kompromittert. Men jeg påstår noe enklere – og mer ubehagelig:
I maktens nettverk er “kompromitterbarhet” en valuta.
Og når du først er inne i slike miljøer, er det ikke du som bestemmer hva som senere kan brukes mot deg.
Det er derfor dette ikke handler om “å rote i privatliv”, men om statens symbolske topp. Kronprinsparet forvalter ikke bare egne liv. De forvalter tillit – som et demokratisk system låner ut til en udemokratisk institusjon.
Dermed oppstår to demokratiske spørsmål som ikke kan avfeies med indignasjon:
1. Hvem ga kronprinsparet mandat til å delta i globale styringsprosjekter?
2. Hvor robust er monarkiets upolitiske rolle når det aktivt jobber for elitære nettverk som søker politisk innflytelse?
For meg er dette kjernen: Når et oligarkisk nettverk bygger parallell styring gjennom NGO-er, tankesmier, “leaders”-programmer og uformelle bånd, og samtidig ser ut til å dele sosial sfære med en mann som var barnehallik, da har vi et demokratisk alarmtegn – fordi systemet lukter av mandatløs makt.
«I en avtale med myndighetene i 2008 tilstod han til slutt å ha oppfordret to personer til prostitusjon, inkludert en mindreårig.»
Epstein-nettverket forstod noe grunnleggende: Den klassiske honningfella blekner i forhold til hva man kan utrette gjennom barneprostitusjon.
WEF har penetrert verdens regjeringer
Det er verdt å dvele ved selve språket World Economic Forum bruker om sitt Young Global Leaders-program. Klaus Schwab har ikke snakket om inspirasjon, dialog eller idéutveksling. Han har brukt ordet “penetrate” – trenge inn i regjeringer. Klaus Schwab sa det selv:
«Det vi er veldig stolte av nå, er den unge generasjonen som statsminister Trudeau… vi penetrerer regjeringene. Jeg vet at halvparten av hans regjering, eller til og med mer enn halvparten av hans regjering, faktisk er Young Global Leaders«.
Når lederen for World Economic Forum åpent skryter av at halvparten av en demokratisk valgt regjering består av hans eget eliteprogram, handler det om nettverksmakt.
Klaus Schwab har i flere sammenhenger fremstilt YGL som et verktøy for å forme fremtidens globale ledelse – på tvers av land, partier og demokratiske prosesser.
Det er i seg selv et ideologisk prosjekt: en overgang fra folkestyre til det WEF selv kaller stakeholder governance, der beslutninger flyttes fra nasjonale parlamenter til globale partnerskap mellom stater, selskaper og institusjoner.
Kronprins Haakon sier det selv:
«The Young Global Leaders er involvert i å redesigne vår verden. Vi er en del av det større bildet av World Economic Forums Global Redesign Initiative, og vi har lansert vår nettside».
Når Kronprins Haakon leder arbeidsgrupper i dette systemet og snakker om å “redesigne verden”, er det ikke symbolsk veldedighet, men deltakelse i en politisk maktovertakelse. En omvelting av det norske demokratiet.
Og nettopp derfor er Mette-Marits kontakt med Epstein ikke et privat anliggende.
Epstein som maktmekanisme – ikke bare skandale
Jeffrey Epstein var ikke bare en rik mann med dårlig moral. Han befant seg i skjæringspunktet mellom finans, politikk, akademia, filantropi og etterretning.
Hans omgangskrets besto av presidenter, prinser, milliardærer, toppforskere og institusjonsledere.
Blant norske aktører kan nevnes Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Terje Røed Larsen, Mona Juul, Kronprinsesse Mette-Marit.
Poenget er ikke at alle som møtte Epstein er skyldige i noe straffbart, men at nettverk som samler makt og kompromitterbarhet på samme sted, skaper strukturell kontroll.
I dag kom det fram at barna til diplomatparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett i et testamente Jeffrey Epstein signerte to dager før han døde.
Hvorfor har norske toppdiplomater så tette bånd til en utpresser-mafia?
Og her blir koblingen til WEF-logikken ubehagelig relevant.
WEF bygger nettverk der:
- Unge politikere plukkes ut tidlig,
- knyttes til globale eliter,
- sosialiseres inn i samme tankesett
- og får tilgang til makt gjennom uformelle kanaler
Epstein opererte i en annen, mørkere sfære – men med et påfallende likt nettverksprinsipp: samle innflytelsesrike mennesker i private rom, skape lojaliteter, hemmeligheter og sårbarheter. Og i dag fikk vi som nevnt vite at også WEFs Børge Brende hadde bånd til lolita-mafiaen. Det kan være et edderkoppnettverk med felles interesser i å kompromittere.
Lørdag kveld kom iNheter med nye e-poster som viser at Jeffrey Epstein i januar 2013 forsøkte å presse Mette-Marit til å involvere seg i «noe» med en 17 år gammel jente – noe hun tydelig uttrykte ubehag ved og avslo. Kort tid etter omtales også bilder fra Epsteins eiendom som en tredjepart reagerte på som «upassende», og som Epstein ba få tilsendt.
Selv om alle detaljer ikke er fullt ut klarlagt, peker dette på klassiske kompromitterings- og pressmetoder som er velkjent fra utpressingsnettverk. I lys av dette fremstår Epstein-kontakten ikke som tilfeldig omgang, men som en del av et maktspill der sårbarhet kan brukes som pressmiddel – også for å sikre lojalitet til elitære prosjekter som WEFs Young Global Leaders.
Hvorfor Whitney Webb gir et rammeverk som passer inn
Den amerikanske gravejournalisten Whitney Alyse Webb beskriver i sitt arbeid – særlig boken One Nation Under Blackmail – hvordan makt i økende grad ikke styres gjennom lover alene, men gjennom nettverk av gjensidig avhengighet, kompromittering og uformell påvirkning.
Hennes poeng er ikke at én hemmelig organisasjon styrer verden, men at moderne makt fungerer som et edderkoppnett gjennom finans, etterretning, politiske eliter, filantropi, akademia og sosiale relasjoner.
Når man ser Epstein-nettverket og WEF-nettverket side om side, trenger man ikke hevde at de er “samme sak”. Det holder å se at de bruker kompatible mekanismer som uformell makt, elitekoordinering, nettverkslojalitet og manglende demokratisk innsyn.
I et slikt system blir privatliv plutselig geopolitikk.
I et demokrati tolereres monarkiet kun fordi det er ment å være nøytralt. Så snart kongehuset deltar i oligarkiske styringsprosjekter og promoterer ideologiske omstillinger (eller kupp)… bryter de med hele forutsetningen for sin legitimitet.
Kronprinsparet er ikke valgt. De kan ikke stilles til ansvar. De kan ikke stemmes ut.
Når de likevel beveger seg inn i oligarkenes maktstrukturer som former fremtidens politiske systemer, oppstår et demokratisk tomrom.
Det er dette som gjør saken alvorlig. Ikke hvem som sendte hvilke e-poster. Men hvilket system de har valgt å være en del av.
Er det verdens makteliter som velger oligark-mafiaen, eller er det mafiaen som velger dem? Eller er det to sider av samme sak?
Enn så lenge: Kronprinsparet sier de skal redesigne verden (og Norge). Har de blitt presset til dette?
Hadde DU gått oligarkiets ærend til fordel for demokratiets, hvis du var norsk monark – uten at noen presset deg til det?
Epstein-kontakten er politikk – ikke sladder.
